Kronikk

Satser Michelet på at leserne ikke går til kildene? | Mats Tangestuen

  • Mats Tangestuen
    Mats Tangestuen
    Historiker og faglig leder, Jødisk Museum i Oslo

Bildet viser Østbanestasjonen i 1941. Fra fotoalbumet til en jødisk kvinne. Foto: Jødisk Museum i Oslo

Ingen er tjent med en bok der kilder og aktører skal tilpasses forfatterens hovedbudskap, som om dette er deres eneste funksjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter en debatt i NRK, har Marte Michelet «avkrevet» meg et svar på mine uttalelser om hennes problematiske omgang med kildene. Men forfatteren må stå for sitt eget verk, og dermed for den kritikk hun nå møter.

Feiltolkninger – men også åpenbare kluss med sitater – Er blitt påpekt av flere, av Erle Marie Sørheim i Aftenposten 17. november og sist av Bjarte Bruland i Dag og Tid 23. november. Michelets forsøk på å imøtegå disse har ikke vært overbevisende.

Foto: Privat

Trimmer kildene

Bildet Michelet presenterer binder kjente hendelser sammen på en ny måte med et oppsiktsvekkende antall «trolig», «må anta» og «må ha» uten at rimelig tvil understrekes. Noen anmeldere har sett dette trekket ved boken, til tross for at de ikke har inngående kjennskap til tematikken.

Kilder som ikke passer inn utelates eller gis liten troverdighet, mens kilder som bygger opp under forfatterens konklusjoner gis stor forklaringskraft. Helt gjennomgående trimmer forfatteren kildene for å tilpasse dem til sin egen overordnede historiefortelling. Her må jeg presentere noen få eksempler.

Gjengivelsen av Ragnar Ulsteins intervju med Gunnar Sønsteby er et eksempel. Et annet er politimannen Johan Fredrik Myklebust.

Myklebust forteller at han ble varslet av folk i statspolitiet «som på et relativt tidlig tidspunkt fikk greie på denne aksjonen mot jødene og fikk varslet videre» (s. 318). Her stopper forfatteren gjengivelsen og en leser vil kanskje tenke at et «relativt tidlig tidspunkt» kan være både en og to måneder.

Men Ulsteins oppfølgingsspørsmål er ikke tatt med av Michelet. Ulstein spør Myklebust: «tidlig – kan det bety 14 dager?» Myklebust svarer: «Nei – det kan det ikke. Det var toppen én dag». Dette burde jo ha vært relevant informasjon for Michelet, men det er ikke med. Det er flere eksempler på slikt i det samme intervjuet.

Les også

Marte Michelet har tidligere skrevet dette: Krigshistorien i ruiner etter én ny bok?

Kutter rett etter sitat

Når det gjelder hjelperne og deres forhold til betaling, er dette et viktig punkt for Michelet. Hun bruker blant annet Ulsteins omfangsrike intervju med pasifisten Ingebjørg Sletten, en kvinne som tok en stor risiko for å hjelpe forfulgte, og ikke bare jøder. Også studentene var hun med å få ut av landet. Det var da det sprakk for Sletten, og hun måtte selv flykte våren 1944 (side 215).

Michelet siterer Sletten, blant annet slik: «Jeg vil ikke si at jeg hadde kontakt med noen som spekulerte, men det kan nok hende at noen ville ha en ganske høy pris.» Forfatteren stopper ved dette.

Hun kutter altså det som følger rett etter, hvor Sletten sier at det ikke berørte dem så mye så lenge de klarte å skaffe penger og at det å føre jøder til grensen «var jo å sette livet på spill i den grad, at vi ikke synes det var så forferdelig umoralsk».

Videre sier hun at: «Det hendte iallfall oss aldri at noen hadde avslått å ta en transport fordi de fikk for lite penger».

Norge under okkupasjonen. Statsakten på Akershus slott 1. februar 1942. Utnevnelsen av lederen av Nasjonal Samling, Vidkun Quisling til regjeringssjef, ministerpresident, for en regjering som samarbeidet med tyskerne. F.v.: politioffiser i SS Wilhelm Rediess, Vidkun Quisling, rikskommissær Josef Terboven (med hevet arm) inspiserer troppene. WW2 – Norway / Oslo. Nazification of Norway. Establishment of a "national government" under the leadership of Vidkun Quisling and Reichkommissar Josef Terboven (saluting). Foto: NTB ccanpix

Forsøker å diskreditere Ulstein og meg

I kapitlet «Fluktens skyggeside» har forfatteren strukket seg langt for å tegne et bilde av et «apparat» som er opprettet for profitt og vinning. Her benytter hun seg igjen av Ulsteins intervjumateriale, mer bestemt av intervjuet med politimannen Alf Tollef Pettersen, en av de sentrale aktørene i Carl Fredriksens Transport.

Michelet forsøker å diskreditere Ulstein og meg ved å vise til at vi begge trekker frem graviditeten til Pettersens kone som en årsak til at Pettersen vegret seg for å kjøre flyktninger da det ble lagt press på ham.

Ifølge Michelet skaper vi «inntrykket av en omsorgsfull mann som under sterk tvil kom til at det var riktig å risikere sitt ufødte barn for å redde jødene» (side 246). Hun hevder også at Pettersen selv ikke sa noe om svangerskapet til Ulstein da. Det er feil, han forteller faktisk om dette i intervjuet.

Er dette en glipp, eller satser Michelet på at leserne ikke går til kildene selv? Dette med konas graviditet har Pettersen også omtalt en rekke andre steder. Jeg rakk å intervjue Pettersens kone to ganger før hun gikk bort i 2008, så jeg baserer meg ikke kun på Ulsteins intervju.

Senere i boken (side 325) tolker Michelet Ulsteins intervju med Pettersen dithen at Ulstein forsøker å fraråde Pettersen å snakke med Oskar Mendelsohn, som arbeidet med en bok om de norske jødenes historie.

Ulstein sier: «Har De fortalt alt dette til Mendelsohn?» Ifølge Michelet er det Pettersens utlegning om Feldmannsaken Ulstein sikter til. Imidlertid; hvis man leser et større utdrag og tar med det Pettersen sier rett etterpå, kan dette like gjerne gjelde Pettersens forklaring om jødiske kvinner som våren 1943 hadde fått fangebrev fra sine menn i Polen.

Ulstein kan faktisk ha ment at Pettersen bør fortelle dette til Mendelsohn. Bjarte Bruland har påpekt en lignende feiltolkning forfatteren gjør med hensyn til Ulsteins intervju med Sønsteby.

Norge under tysk okkupasjon. Hjemmefrontgruppe på Østlandet. Foto: NTB ccanpix

Aktører er grepet ut av sin samtid

I det store bildet står kritikerne på samme side som Michelet: Ingen tviler på at Holocaust fant sted, og heller ikke at arrestasjonene av jøder ble gjennomført av politiet og kollaboratører. Ingen tror heller at antijødiske holdninger ikke gjorde seg gjeldende i Norge før, under og etter okkupasjonen.

Det er heller ingen som mener at emnet ikke ble stemoderlig behandlet i tiårene etter krigen. Forlaget og Michelet selv har under lanseringen tegnet en karikatur av okkupasjonsforskningen som et felt fanget i en patriotisk forståelseshorisont. Det er imidlertid mange tiår siden historikerne gikk bort ifra en svart-hvitt-forståelse av krigen. Siden 1990-årene har gråsonene mellom samarbeid og motstand blitt stadig sterkere betonet, og antisemittiske holdninger i den bredere offentligheten er blitt løftet frem.

Likevel er ingen tjent med en bok der kilder og aktører skal tilpasses forfatterens hovedbudskap, som om dette er deres eneste funksjon. Aktørene er dermed grepet ut av sin samtid og dømt etter Michelets nåtidsbriller. Slik vil hun rive «heltene» ned. Dette er i Aftenpostens spalter påpekt gjennom innlegget av barna til Tore Gjelsvik. Michelet er anklager, jury og dommer samtidig. Det passer dårlig i et moderne rettssamfunn.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Holocaust

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Michelets bok om Hjemmefronten og jødene er et faglig og etisk forfeilet prosjekt

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    «Hva visste hjemmefronten?» egner seg dårlig for en rettssak

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Hva skjer når et forlag ikke lytter til faghistorikerne?

  4. DEBATT
    Publisert:

    Hjemmefronten sviktet ikke jødene

  5. DEBATT
    Publisert:

    Det er uverdig å manipulere historien om hjemmefronten og jødene

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Michelet fikk den stormen hun ønsket