Kronikk: Takk til de som gjør livet mitt mulig | Bjørn Stærk
Jeg har aldri hatt mer å være takknemlig for, men aldri opplevd det vanskeligere å være det.
Takknemlighet kommer ikke av seg selv. Jeg må minne meg selv på å være takknemlig.
Jeg må gjøre meg selv bevisst på ting som jeg ellers tar for gitt. Menneskene rundt meg. Maten jeg spiser. Klærne jeg går i.
Mange ting kan vi takke mennesker for. Andre ting kan man eventuelt takke naturen for, eller Gud, alt etter livssyn. Det går fint an å være takknemlig selv om man ikke har noen bestemt person å si takk til.
Jeg må passe på å gjøre dette en gang iblant. Ellers kan jeg få meg til å tro at jeg har fortjent alt jeg har, som bare er en annen måte å si at andre fortjener å ha ingenting.
Oslomarka
Det er mange navn jeg kunne lagt til på min personlige takkeliste. For eksempel ville jeg sagt takk, hvis jeg kunne, til de som på midten av 1900-tallet sørget for at skogen rundt Oslo fikk være i fred for store veiprosjekter og boligprosjekter.
Dette skjedde ikke av seg selv. Det ble gjort av engasjerte innbyggere som satte seg opp mot den rådende ideologien den gangen: At all utbygging er moderne, og at alt som er moderne er godt og uunngåelig.
Les også: Den hellige Marka-grensen
Oslomarka hadde vokst frem fra midten av 1800-tallet som et halvformelt felleseie mellom private og offentlige eiere, frivillige organisasjoner og folk flest. Men vi kunne lett mistet den i etterkrigstiden, forført av drømmen om transport, boliger og vekst.
Å takke de døde
To viktige personer i kampen mot dette var Nils Houge og Erik Sture Larre i Oslo og Omegn Friluftsråd, som blant annet ga Oslo markagrensen. De står sammen med mange andre i en tradisjon som har gjort norske skoger og fjell tilgjengelig for alle som vil bruke dem.
Hvordan takker man de døde? Ved å ta vare på det vi har fått fra dem, og levere det videre i god stand.
Det er her takknemlighet blir noe mer enn en vanlig følelse, så som frykt eller glede, som bare kommer og går. Takknemlighet forplikter. Jeg har ikke uten videre rett til å føle meg takknemlig, hvis jeg samtidig ødelegger det jeg har fått.
Ta snøen, for eksempel. Jeg er ingen skigåer. Men hvis jeg var det, ville jeg nølt med å takke de som ga oss skikulturen vår, med skoger fulle av oppmerkede løyper. For det jeg selv forærer til neste generasjon er våte, snøløse og mørke vintre, hvor det å gå på ski i lavlandet vil være umulig uten teknologi og penger.
Barn og slaver
På samme måte er det med tingene jeg bruker til hverdags. Jeg har ikke uten videre rett til å være takknemlig for dem.
Laptopen min, en MacBook, er en fantastisk maskin. Jeg skulle gjerne vært takknemlig for den. Men noen av materialene i den kan ha blitt utvunnet av barn og slaver i Kongo. Jeg har ingen rett til å takke disse menneskene.
Deretter er den blitt satt sammen på en militæraktig fabrikk i Kina hvor trøtte arbeidere uten rettigheter isoleres fra hverandre for å forhindre at de danner sosiale bånd som kan undergrave produksjonskapasiteten.
Noen av de som bygger elektronikken min, kunne jeg våget meg til å takke, hvis jeg møtte dem. Men da kan jeg ikke gå hjem etterpå og legge mobilen i en skuff, bare fordi den trenger en ny skjerm og er fjorårets modell.
Jeg kan ikke både være takknemlig og samtidig behandle det jeg har fått som søppel.
Ikke rett til å takke
Jeg kunne sagt det samme om klærne jeg går i og maten jeg spiser. Jeg skulle ønske jeg kunne være takknemlig, men jeg nøler, for jeg vet hvor det kommer fra, og jeg vet hvordan jeg bruker det.
Det er ikke skyldfølelse som stopper meg. Jeg føler ikke egentlig skyld over at jeg går i klær som er sydd av arbeidere på sultelønn i livsfarlige fabrikker. Slik klesbransjen er i dag, krever det en heroisk innsats ikke å ha noen slike klær i garderoben.
Det er heller ikke medfølelse som stopper meg. Den rekker bare så langt, og virrer rundt litt tilfeldig. Jeg vet bare at jeg ikke har rett til å takke alle de som gjør livet mitt mulig.
Noe er alvorlig galt når jeg har så mye å takke for, og så liten rett til å takke.
Det store bildet
Takknemlighet henger sammen med ærefrykt, som er følelsen vi har når vi forstår hvordan ting henger sammen, og ser hvor vi selv hører hjemme i det store bildet. Mange finner ærefrykt i stjernehimmelen, andre i Gud.
Selv liker jeg å finne det i det hverdagslige, som i prosessene som gjør at jeg har mat på bordet hver dag.
Noe er alvorlig galt når jeg har så mye å takke for, og så liten rett til å takke
Ærefrykt ligner på forundring, som er følelsen av å møte noe nytt og uventet, som når du besøker et fremmed land for første gang. Det er ikke alltid lett å se forskjell på det nye og det store. Men forundring avtar desto mer du ser.
Ærefrykten blir bare sterkere desto mer du forstår av helheten og hvor du hører hjemme i den.
I dokumentarserien Blue Planet II fra BBC ser vi mye som er forunderlig fra livet i havet. Men det som gjør den til årets TV-opplevelse for meg er at den også setter ting i sammenheng. Den gir et innblikk i systemene livet på jorden består av. Den formidler ærefrykt.
Grøt til nissen
Ærefrykten endrer deg. Den setter av plass for takknemlighet. Den viser deg hvem eller hva du bør takke, og hvordan.
Den kurerer oss for hovmod og grådighet. Du kan ikke forstå hvor klærne dine kommer fra, og samtidig forvente at du kan kjøpe stadig mer til stadig lavere pris.
Du kan ikke forstå livet som omgir oss, og som vi er avhengige av, og samtidig tro at vi kan presse naturen for ressurser så mye og så fort som vi vil.
I norsk tradisjon møter vi denne ideen i julegrøten.
Å sette ut grøt til fjøsnissen er å anerkjenne at det finnes andre krefter enn oss selv i verden, at de er mektigere enn oss, og at det straffer seg å behandle dem utakknemlig og respektløst.
Selv føler jeg meg mer og mer som bonden som har tatt nissen for gitt og nektet å gjøre noe så gammeldags som å sette ut grøt til den. Vi vet hvordan det går med den bonden.
Fri fra ansvar
Jeg mye å være takknemlig for denne julen, men jeg har aldri opplevd det vanskeligere å si takk. Velstanden vår bygger på å skjerme oss fra hvor ting kommer fra, og hvor de ender opp etterpå.
Alt er vel så lenge vi betaler, resten tar andre seg av. Dette har visstnok gjort oss frie. Vi er blitt satt «fri» fra å ta ansvar, «fri» fra å være takknemlige. Med andre ord fri fra å være mennesker.
Å se bak denne skjermen er ubehagelig. Du får se hvordan dyrene du spiser, levde og døde. Hvor materialene i mobilen din kommer fra. Hvordan skjortene dine sys. Du må ta stilling til det, og spørre hvem du har rett til å takke.
For meg er svaret langt færre enn jeg skulle ønske. Og det fører meg til en skummel tanke: At det får være måte på.
Løsningen min er ikke å bli asket. Jeg ønsker bare å leve slik at jeg ville våget å se de som gjør livet mitt mulig i øynene. Iallfall flere neste år enn i år.
