Kronikk

Hva er det vi snakker om når vi snakker om stipend? | Per Petterson

  • Per Petterson
    forfatter

Hverken kunstnere eller politikere har innflytelse over hvilken forfatter som får Bokhandlerprisen, den stemmes frem av alle som arbeider i landets bokhandlere og er hevet over høstens diskusjon om kunstnerorganisasjonene er bukken som passer havresekken når det gjelder tideling av stipender. Det var kulturminister Linda Hofstad Helleland som overrakte årets pris til forfatter Helga Flatland for romanen «En moderne familie». Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Det blåser rundt stipendpolitikken i kunst- og litteraturfeltet for tida. Det handler om hvor store midler det settes av til stipender eller kanskje heller mangelen på midler.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Men mest handler det om en del prinsipielle spørsmål. Hvem som vurderer søknader om stipend, hvem som innstiller og i siste instans hvem som bevilger, ja, på grunnlag av hva?

Kulturministeren er ikke fornøyd med tingenes tilstand. Hun vil rydde opp. Dette virker som en komplisert sak, og hvis en vil, kan den kanskje være det. Men den er lett også.

Jeg er forfatter, ikke maler, ikke musiker, jeg er heller ikke politiker, det er begrensa hva jeg vil og kan si noe om. Jeg får holde meg til mitt.

Opprørt over påstandene

Jeg har vært medlem av Den norske Forfatterforening siden 1990. Jeg var veldig stolt da jeg ble votert inn, og jeg er det definitivt ennå. De voksne døtrene mine husker fortsatt godt reaksjonen min da jeg tok brevet ut av postkassa og åpna det.

Jeg har hatt styreverv i to perioder, det er visst blitt tjue år siden. Jeg har sett det meste. Og da må det være lov å bli opprørt når det nå fra høyt hold kommer påstander om kameraderi, elitisme, smaksdommere, bukken som passer havresekken, mangel på transparens osv., fordi det i lang, lang tid har vært praksis og enighet om at forfatterne sjøl vurderer, innstiller, og til dels (når det er egne midler, og ikke statens) bevilger stipend.

Når disse påstandene blir gjentatt ofte nok, er det lett for mange å forestille seg at det er noe skurkaktig disse forfatterne driver med, enda ingen egentlig veit noen ting.

Hva er det som er skurkaktig?

Åpen prosess

Vær så snill å bli med meg noen avsnitt nedover.
I Den norske Forfatterforening har vi noe som heter Det litterære Råd. Dette rådet er Forfatterforeningas viktigste litteraturfaglige redskap. Rådet har flere oppgaver, men de viktigste er:

  1. Å behandle søknader om medlemskap.
  2. Å drøfte og innstille søknader om stipend.

Rådet består av ni medlemmer, alle valgt på Forfatterforeningas årsmøte under et eget punkt på dagsorden. Foreningas styre blir også valgt på årsmøtet, men de to har ingenting med hverandre å gjøre, annet enn at de er innstilt av den samme valgkomiteen. Styret er vårt politiske organ. Ingen i styret sitter i rådet. Styret kan ikke påvirke, overstyre eller overprøve rådets arbeid og beslutninger.

Rådet rapporter ikke til styret, men til det åpne årsmøtet, og gjør rede for arbeidet sitt der. Ingen dokumenter er interne.

Medlemmene av rådet blir valgt for to år av gangen, blir anbefalt å sitte i fire, og kan ikke sitte i mer enn seks. Fire år kan være nødvendig på grunn av mengden arbeid og erfaringa det kreves for å sette seg inn i den store bredden norsk litteratur i dag består av. Alt skal leses, om ikke alt av hvert enkelt rådsmedlem, så av hele rådet til sammen, og flere leser sjølsagt mange av de samme bøkene for å kunne ha kvalifiserte drøftinger. Mange rådsmedlemmer må sette sine egne forfatterskap noe til side inntil erfaringa forhåpentligvis gjør det mulig for dem å kombinere. Så viktig anser vi denne jobben for å være.

Rådet gjenspeiler forfatterstanden

Det er alltid noen som ikke står på valg, så kontinuiteten i rådet blir holdt ved like, samtidig som det hele tida kommer friskt blod inn.

Sammensetninga av rådets medlemmer må avspeile sammensetninga blant norske forfattere, altså kjønn, målform, geografisk bakgrunn og sjangeren forfatterne skriver i. Også de som går under betegnelser som krim/underholdningslitteratur.

Rådet skal, så langt det er mulig, ha representanter fra alle litterære områder, også de nevnte, og er pliktige til etter beste evne å sette seg inn i denne litteraturens funksjon og virkemidler for å kunne vurdere kvalitet. Bare så det er sagt.

Skulle noen prøve å skaffe seg fordeler gjennom en bekjent som er medlem av rådet, en snarvei til stipend, f.eks. er det i dag bortimot umulig å få til; sammensetninga av rådet vil fort sette en stopper for det. Skulle noen i rådet sette seg på sin høye hest og vise forakt for andre forfattere og deres arbeid, vil han raskt bli dratt ut av sadelen.

Ikke-medlemmer får også stipend

Jeg har sjøl vært så heldig å ha blitt tildelt treårig arbeidsstipend noen ganger etter hverandre. Det var i en viktig periode i forfatterskapet mitt, også en skjør periode. Jeg hadde ikke greid meg uten den gangen. Men da det ble klart at jeg ikke lenger hadde behov for denne støtten, i hvert fall ikke på ei god stund, sa jeg det sjølsagt fra meg. Sånn skal det være. Så går støtten videre til den neste. Det er flere kvalifiserte søkere enn det er stipend.
Jeg må føye til her, at forfattere som ikke er medlemmer, også kan søke stipend og veldig ofte får. Det fins det statistikk som viser.

Sjølsagt er det forfattere som burde ha fått stipend, men ikke fikk. Kanskje da de trengte det som mest. Det er ille. Sånt kan skje. Heller ikke Det litterære Råd er perfekt.

Men den kompetansen som er bygd opp gjennom mange, mange år, og den oversikten over utviklinga av den norske samtidslitteraturen og ikke minst innsikten i de mange, enkelte forfatterskapene den består av, har gjort rådet til et unikt redskap for Litteratur-Norge i sin helhet, og er ubestridelig den best kvalifiserte forsamlinga vi har på dette området.

Heftige diskusjoner på årsmøter

Det har i mange, særlig tidligere år, vært diskusjoner omkring rådet og rådets praksis, til dels heftige diskusjoner, særlig på Forfatterforeningas årsmøter. Det var noe jeg ble vitne til allerede den første gangen jeg deltok. Som oftest var den som satte i gang diskusjonen, et medlem som ikke hadde fått stipendet det mente å ha gjort seg fortjent til og hadde krav på. Det kunne være underholdende å høre på, men først og fremst var det lærerikt, fordi rådets leder gang på gang var nødt til å gå på talerstolen og begrunne, og begrunne igjen, rådets eksistens, dets nødvendighet og arbeidsmåte, og samtidig få justert sin egen virkelighetsoppfatninga og ta til seg og vise forståelse også for «kverulantenes» fortvilelse.

I det siste tiåret har jeg reist mye utenlands på forskjellige oppdrag og har møtt mange forfattere og representanter for bokbransjen ellers. De fleste av dem har fått med seg den styrken norsk litteratur framstår med i verden i dag.

I samtalene vi har hatt, har vi vært enige om én ting: Lille Norge kan umulig ha flere intelligente, talentfulle, skriveføre forfattere enn de fleste andre land. Så det må være noe annet.

Vi kan kalle det den «norske modellen». Når jeg forklarer hvordan vi gjør det her, blir jeg alltid møtt med forundring og beundring for det vi har fått til. Denne «modellen» er satt sammen av mange viktige elementer, men det er ingen tvil om at måten vi har håndtert stipendpolitikken på, er et av dem.

Hvem lytter kulturministeren til?

Men kanskje er det for bra. Kanskje det ikke behøver å være så bra, kanskje det er å ta i. Hvorfor kan det ikke likså godt være litt dårligere. Det kan til og med være enda litt dårligere enn dårligere. Det er ikke så vanskelig få til. Og det er greit, Kulturminister Helleland. Det står i din makt.

Jeg veit ikke hvem du lytter til og får dine råd av.

Det er uansett én ting jeg vil si til dem: Kom ikke til oss og snakk om kameraderi og elitisme, for det har dere ingen som helst greie på, intet som helst grunnlag for, dere har ikke satt dere inn i de faktiske forholdene, og hvis dere har gjort det, og fortsatt sier det dere sier, da gjør dere det som i filosofien heter å handle i vond tro.

Dere veit bedre, dere kjenner fakta, men sier noe annet likevel.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kulturhøsten 2017
  2. Kultur
  3. Litteratur
  4. Kunst

Kulturhøsten 2017

  1. KULTUR

    Vil du se en smakebit fra «The Book of Mormon»? Det kan du her – sammen med mange andre godbiter

  2. KULTUR

    Disse utstillingene gleder jeg meg mest til i høst

  3. KULTUR

    Seks klassiske høydepunkter denne høsten

  4. KULTUR

    Disse 11 teaterstykkene bør du få med deg i høst!

  5. KULTUR

    Hvorfor har ballettsjef Ingrid Lorentzen en psykolog på kontoret?