Når oppdragelse fjernes fra barnehagen, står bare læring igjen. Det bør bekymre | Einar Sundsdal og Maria Øksnes
Pedagoger har alltid kastet begjærlige blikk på leken og ønsket å sette den i læringens tjeneste.
I 2008 ble formålsparagrafen i Barnehageloven endret. Den sentrale endringen var at oppdragelse ble fjernet. Siden loven trådte i kraft i 2010 har ikke barns oppdragelse hørt til den norske barnehagens begrunnelse og formål.
Dette er et konkret eksempel på en generell pedagogisk tendens, nemlig at oppdragelsesbegrepet er på vikende front. Det gjelder både i de pedagogiske institusjoner og i den pedagogiske forskningen.
Dannelse inn?
Ifølge Stortingsmeldingen Kvalitet i barnehagen (2008–2009) er oppdragelse erstattet med dannelse. Denne forståelsen deles av fagpersoner som var sentrale i forarbeidet til lovendringen. Disse har formulert en kritisk holdning til det de kaller tradisjonell oppdragelse, og er av den formening at oppdragelsen i barnehagen lett kan forbindes med noe autoritært.
Dannelse som «oppdragelsens arvtager» bør imidlertid forstås i sammenheng med den pågående forskyvning i forståelsen av barnehagens oppgave fra omsorg og oppdragelse til læring og kompetanse. Det handler ikke bare om begrepsmessige endringer, men om en reell endring i samfunnets syn på hva barnehagen skal være. Ikke minst gjenspeiler det en økende individualisering i forståelsen av hvordan barn blir en del av samfunn og kultur.
Vår påstand er at når oppdragelsen forsvinner, er det noe annet enn dannelse som får stadig større plass i barnehagene: en form for målrettet læring.
For å få en bredere forståelse av denne endringen, foreslår vi at den må ses i sammenheng med de siste tiårenes stadig økende fokus på livslang læring og troen på at læring gjennom lek er den nye kongeveien til kompetanse.
En dristig hypotese kan være at det som kalles lekende læring har overtatt for oppdragelse.
Gjennom lekende læring ønsker man at barna tilegner seg kunnskaper, ferdigheter og kompetanser som er nødvendige i det 21. århundre.
Barn som ikke får lekt, kan stå i fare for å utvikle psykiske lidelser | Per Brodal og Charlotte Lunde
Hva er oppdragelse?
Pedagogiske bestrebelser handler ofte om å gjøre barna like oss voksne i kunnskaper, holdninger og verdier. En alminnelig oppfatning er at oppdragelse handler om den voksne generasjonens forsøk på å føre barn inn i en sosial og kulturell sammenheng. Oppdragelse sikter alltid mot noe et individ skal ha til felles med andre, og forutsetter slik en forbindelse til et fellesskap.
Dette er kanskje kjernen i oppdragelsens problem: motsetningen mellom en stadig økende individualisering og oppdragelsens siktepunkt i fellesskapet.
Når det individuelle krever større plass, mister oppdragelsen sin rekkevidde. Dette gjelder både i hjemmet og i våre pedagogiske institusjoner. Med økt fokus på individuell frihet er oppdragelse blitt et negativt begrep. Et begrep som fra og med 2017 er ute av alle de sentrale barnehagepolitiske dokumenter.
Når oppdragelsen forsvinner, er det noe annet enn dannelse som får stadig større plass i barnehagene: en form for målrettet læring.
En følge kan være at den voksne generasjonens forsøk på å føre de unge inn i den sosiale og kulturelle sammenhengen de inngår i, ikke vil være like synlig og direkte som før. I stedet skjer det en mer indirekte form for innvielse der oppdragelse primært handler om å føre barna inn i kultur og samfunn gjennom et pedagogisk tilrettelagt miljø og omtale det som individuelle læringsprosesser.
Et lekende læringsliv?
Interessen for læring har de siste 30–40 årene bredt seg til stadig flere områder av livet, samfunnet og kulturen. Læring inngår som sentralt element i samfunnets, økonomiens og kulturens selvforståelse og selvbeskrivelse. Det innebærer også at vi har fått nye læringsformer og læringsarenaer: det handler både om livslang og livsvid læring.
Om lek og læring | Rikke Høistad Sjøberg
Pedagoger har alltid kastet begjærlige blikk på leken og ønsket å sette den i læringens tjeneste. Denne trangen er nå i ferd med å finne institusjonelt feste i norske barnehager. I nordisk og internasjonal pedagogisk forskning er det som kalles lekende læring eller veiledet lek et voksende forskningsområde med sterk påvirkning på både politikkutforming og pedagogisk praksis.
Tidlig forberedelse til skole og utdanning
Lekende læring handler om å finne ut hvilken type læringspedagogikk som er mest effektiv for barnehagebarna når de senere skal på skolen og videre i utdanningssystemet.
Utgangspunktet er en idé om at det er nyttig at barn så tidlig som mulig blir faglig forberedt til skole og utdanning.
Argumentet er at jo tidligere barna opplever en pedagogikk med fokus på lekende læring, desto bedre blir de i grunnleggende matematikk, naturfag og språk. Den grunnleggende vurderingen for å ønske en slik pedagogikk er at den utdyper perspektivet på de kjernekompetanser man mener små barn må utvikle for å være suksessrike i skolen og i det 21. århundre.
Rammeplanens agenda
Noen danske idéhistorikere hevdet nylig at når oppdragelse forsvinner, står bare læring igjen. Det er en påstand som synes treffsikker når det gjelder den pågående utviklingen av den norske barnehagen og som gjenspeiles i den nye rammeplanen. Læring nevnes ikke mange ganger i planen. Dannelse enda færre. Lek nevnes hele 66 ganger. Det er imidlertid ikke en hvilken som helst lek det refereres til:
Barnas lek danner et viktig grunnlag for arbeidet med fagområdene. Barnehagen skal ta utgangspunkt i barnas engasjement og bidrag slik at arbeidet med fagområdene kan oppleves som en meningsfull og morsom del av barnas hverdag. […] Fagområdene er i stor grad de samme som barna møter som fag i skolen.
Lek og læring: uenighet om praksis
Læring under dekke av lek
Utdraget understreker at skolen er et avgjørende referansepunkt for det som skal foregå i barnehagen. Selv om ordet læring ikke nevnes ofte, er det klart at «arbeid med fagområdene» handler om læring. Under dekke av lek ser det ut til å handle om vektlegging av et pedagogisk tilrettelagt miljø der individuelle læringsprosesser er i fokus.
Dersom oppdragelse dreier seg om å gjøre barna like oss voksne, er ikke det noe vi voksne bare kan gå i gang med. Det er en oppgave som trenger gjentagende overveielser og felles refleksjon ettersom samfunn, kultur og mennesker forandrer seg. Denne felles refleksjonen mister et viktig referansepunkt når barnehagen ikke lenger skal drive med oppdragelse.
Kronikken er skrevet med bakgrunn i en artikkel i «Arr – idéhistorisk tidsskrift» sitt temanummer om oppdragelse som kommer ut i disse dager.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
