Når byråkratiene styres av mediene | Tine Ustad Figenschou og Kristoffer Kolltveit

Ansatte i norske departementer og direktorater opplever at mediepress påvirker viktige beslutninger.

Det er velkjent at partipolitikken er i Norge er medievendt: Politikerne strekker seg langt for å få medieoppmerksomhet, og relasjonene mellom norske politiske journalister, kommentatorer og politikere er tette. Det er på mange måter akseptert at politikerne driver stemmesanking og valgkamp i mediene.

Som sekretariater for politisk ledelse, må departementene betjene sine medieorienterte ministre. Samtidig skal de være nøytrale, regelstyrte og faglig funderte.

Hvordan oppleves mediepress og påvirkning sett innenfra den norske sentralforvaltningen?

Mediepress får følger

For å undersøke dette spørsmålet, har vi gjennom et tverrfaglig forskningsprosjekt studert medienes påvirkning på departementer og direktorater. Dette har vi gjort gjennom å kombinere dybdeintervjuer, observasjon og feltarbeid med spørreundersøkelser til fagavdelinger og kommunikasjonsavdelinger.

Basert på spørreundersøkelser finner vi blant byråkratene selv en sterk oppfatning av at mediepress faktisk får følger. På direkte spørsmål svarer seks av ti i departementene at mediepress har påvirket beslutningsprosesser i eget departement det siste året.

I direktoratene er det fire av ti som svarer bekreftende. Denne oppfatningen av at mediene er en sterk påvirkningsfaktor blir også bekreftet i våre intervjuer med kommunikasjonseksperter og erfarne fagbyråkrater. Det store flertallet kjenner til saker der de mener mediene påvirket utfallet.

Fire typer påvirkning

For å undersøke hvilke typer beslutninger som påvirkes og hvorfor, spurte vi fagansatte og kommunikasjonseksperter i departementene i hvilken grad mediedekning konkret virker inn på beslutningsprosesser og ressursfordeling i deres jobbhverdag.

Vi finner i hovedsak fire typer opplevd mediepåvirkning:

Om lag tre fjerdedeler mener (i noen grad eller mer) stort medietrykk gir enkelte departementsavdelinger økt oppmerksomhet fra statsråden og politisk ledelse. Mediene har således klar en agendasettingsfunksjon innad i sentralforvaltningen.

Litt under halvparten mener (i noen grad eller mer) videre at stort medietrykk fører til at enkelte departementsavdelinger får økte ressurser (personell eller økonomiske rammer).

Om lag to tredjedeler mener (i noen grad eller mer) at stort medietrykk fører til at departementets ansvarsområder blir prioritert i budsjettforhandlingene. Mediepresset oppleves altså ikke bare å ha innvirkning på oppmerksomheten internt, men også på midlene som bevilges til sektoren og ansvarsområdet.

Om lag halvparten mener (i noen grad eller mer) lovgivning og utfallet av enkeltsaker blir endret som et resultat av stort medietrykk. Det er slike saker vi kjenner best i offentligheten, fordi slike saker der statsråder velger eller presses til å snu ofte spilles ut og kjempes i mediene. Eksempel på slike saker er retten til dyre medisiner og ny behandling, mobilisering mot kutt og omlegging av offentlige støtteordninger, omkamper om asyl og oppholdsrett for familier og enkeltimmigranter, og kampen mot reservasjonsrett og for selvbestemt abort.

Statsrådens kjernesaker

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor mediepress og medieoppmerksomhet påvirker beslutningsprosesser og ressursfordeling, ba vi i undersøkelsen embetsverket vurdere viktigheten av ulike faktorer. De aller fleste av respondentene legger mest vekt på at medieoppmerksomhet fører til endringer i beslutninger og prioriteringer når politikkområdet er viktig for statsråden og regjeringen.

Intervjuene supplerer forståelsen av en slik «politisk reaksjonsmekanisme»: Når mediene setter en av statsrådens kjernesaker på dagsordenen blir det viktigere å vise handlekraft og ta grep for løse kritikkverdige forhold.

På samme måte kan medieoppmerksomhet gi statsråden en anledning til å prioritere sine kjernesaker.

Gripende enkeltsaker

Blant de spurte var også en politisk og folkelig mobilisering en viktig forklarende faktor for å forstå mediepåvirkning. Når den politiske opposisjonen, interesseorganisasjoner og opinionen mobiliserer, øker presset på ansvarlig statsråd for å handle og komme sine politiske motstandere i møte.

Det at mediene fokuserer på gripende enkeltsaker og at mediene avdekker kritikkverdige forhold oppleves også som sentralt kriterium for mediepåvirkning.

Dette er forklaringer i tråd med medienes rolle som den fjerde statsmakt og vaktbikkje, men peker også på opplevelsen i embetsverket av en mediedekning preget av emosjonelle enkelthistorier og kampanjejournalistikk.

Ikke mediepress alene

Det er vanskelig å isolere medienes effekt. For å utdype samspillet mellom byråkrati og medier, og hvilke mediesaker som får konsekvenser og ikke, snakket vi med kommunikasjonsansatte, fageksperter, politisk ledelse og journalister. Intervjuobjektene forklarer at endringer sjelden skjer på bakgrunn av mediepress alene, men en kombinasjon av faktorer som medfører endring.

• Det haster med å fornye mediepolitikken | Knut Olav Åmås

For eksempel kan mediene rette oppmerksomheten mot en problematisk sak, organiserte interesser mobiliserer støttespillere, politisk momentum bygges opp i opposisjonen, og saken er så viktig for statsråden at vedkommende til slutt tar grep.

Strategisk bruk av mediene

Mediepåvirkning er altså sjelden «enkel» og «direkte». Våre undersøkelser viser hvordan sentraladministrasjonen opplever at mediene påvirker intern oppmerksomhet, prioriteringer og ressurser. Det er imidlertid verdt å merke seg at byråkratene selv rangerer statsrådens og regjeringens prioriteringer som viktigste årsak til at mediesaker får konsekvenser.

Fra tidligere forskning vet vi at ulike interesseorganisasjoner, pressgrupper og politiske aktører i større grad enn før strategisk bruker mediene til å etablere politisk press om rask endring og reaksjon. Som sekretariater for medieorienterte statsråder, som vil vise handlingskraft i offentligheten, vil byråkratiets verdier likebehandling, rettssikkerhet og faglighet dermed komme under press.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter