Menneskerettsorganisasjoner i felles kronikk: Norge må kreve at Russland svarer for overgrep på LHBT-personer
Vi må kreve en reell dialog.
Sterke stemmer ber norske myndigheter invitere Russlands president Vladimir Putin til neste års 75-årsjubileum for frigjøringen av Finnmark. Samtidig foregår de siste forberedelsene til historiens andre Barents Pride, i Kirkenes, hvor unge mennesker fra begge sider av en grense som representerer kanskje det største gapet på skeives rettigheter i verden møtes.
De skal finne måter å bøte på skaden som år med Putins transfobiske og homofobiske politikk har ført til.
Vi skulle ønske at det lot seg gjøre å arrangere Barents Pride på den russiske siden av grensen, men risikoen for de russiske deltagernes sikkerhet er for stor. Det tar under en halv time å kjøre fra den russiske grensen til sentrum av Kirkenes, fra et av landene med færrest rettigheter til et av de med flest i Europa.
Folk-til-folk-samarbeid i praksis
Tidligere diplomat Kai Eide, ordfører i Sør-Varanger Rune Rafaelsen og nå senest Aftenposten på lederplass er blant dem som har argumentert for å invitere Putin. Kritikerne påpeker blant annet at å invitere Putin både vil så tvil om at Norge står inne for sanksjonene, samt det paradoksale i at man inviterer øverste leder av et land som undergraver folkeretten for å feire et frigjøringsjubileum.
Samtidig som jubileer planlegges, jobbes det på spreng i den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen for en positiv utvikling i russiske myndigheters behandling av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) i alle deler av føderasjonen.
Det er derfor vi er glade for at en norsk grenseby kan være vertskap når vi går i solidaritet med dem som lider under Russlands homofobiske og transfobiske politikk.
Dette er folk-til-folk-samarbeid i praksis, og solidaritet med etterkommerne til dem som frigjorde Finnmark i 1945, ikke med statslederne som undertrykket egne borgere, den gang som nå.
«Ingen homofile» i i Tsjetsjenia
Hundrevis av antatt homofile menn og kvinner er blitt holdt fanget og utsatt for grov tortur og ydmykende behandling i den russiske republikken Tsjetsjenia, avslørte den russiske uavhengige avisen Novaja Gazeta i april i fjor. Et ukjent antall er drept, og mange forsøker fortsatt å redde livet ved å komme seg ut av landet.
Ingen troverdig etterforskning er iverksatt av russiske myndigheter – til tross for at dokumentasjonen som ligger til grunn for påstandene er systematisk, omfattende, og troverdig.
Under en høring i FN nektet justisminister Anton Konovalov på at det har forekommet overgrep mot LHBT-personer i Tsjetsjenia.
«Vi kunne ikke finne noen», uttalte han om det i det hele tatt finnes LHBT-personer i Tsjetsjenia. Mennesker som myndigheter ikke anerkjenner at finnes kan heller ikke få rettigheter eller oppreisning.
Det er langt fra Kirkenes og Murmansk til Groznyj og Tsjetsjenia, hvis vi måler avstanden i kilometer. Likevel – faktum er at overgrepene mot skeive tsjetsjenere skjer i vårt naboland.
Her patruljerer norske soldater med skarpladde våpen året rundt. Noen kilometer unna holder 10.000 russiske soldater til.
Rungende stillhet etter Wienmekanismen
Nylig påkalte Norge og 14 andre deltagerland i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) «Wienmekanismen» overfor Russland, en mekanisme som ga dem ti dagers frist til å forklare hvordan de har håndtert anklager om massive menneskerettighetsovergrep i Tsjetsjenia. Foruten overgrep mot LHBT-personer trekkes særlig utenomrettslige henrettelser og forfølgelse av menneskerettighetsforkjempere frem.
Dette er et viktig og riktig steg tatt av Norge og de andre statene for å vise at OSSEs menneskerettighetsforpliktelser ikke kan settes til side av Russland eller andre uten at det får konsekvenser. Men Russland har ikke svart.
Det er helt avgjørende at Norge ikke aksepterer den rungende stillheten etter Wienmekanismen. Et naturlig neste skritt er at Norge også slutter seg til statene som ønsker å bruke Moskvamekanismen, som gjør det mulig å utpeke en uavhengig faktasøkende ekspertgruppe som vil dra til Russland og publisere en offentlig rapport basert på egne undersøkelser.
Resultatet av en slik undersøkelse vil være av stor betydning for ofrene. Prosessen kan lede frem til reell etterforskning og til at overgripere holdes ansvarlig. Ikke minst kan det bidra til at overgrepene stanser.
For 42 år siden skrev jeg et leserinnlegg om homofili. Slik har kampen vært etterpå.
Fristed for én helg er ikke nok
Under et sterkt møte mellom ordfører Rune Rafaelsen og aktivister i fjorårets Barents Pride var han tydelig på at Kirkenes skulle være en by hvor man kan være seg selv, møtes, utveksle erfaringer og være trygg. Rafaelsen sa også at han ville ta opp LHBT-personers rettigheter med russiske myndigheter når han hadde muligheten.
Når Rafaelsen også i år går fremst i paraden i Kirkenes, skulder til skulder med russiske LHBT-personer, forventer vi at han også står opp for deres rettigheter og adresserer dem i jubileumsfeiringen.
Lørdag vil våre slagord om kjærlighet og håp igjen runge gjennom Kirkenes sentrum, og vi vil feire solidariteten med våre russiske gjester. Men å være et fristed denne helgen er ikke nok. Dersom Norge virkelig skal spille en rolle for å styrke rettighetene for LHBT-personer i vårt naboland må vi kreve en reell dialog, hvor også den andre parten svarer.
Vi ønsker alle velkommen til Barents Pride i Kirkenes for å se folk-til-folk-samarbeidet i praksis og snakke om kjærlighet, håp og en bedre og mer rettferdig fremtid.
Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
