Jeg overlevde 22. juli. Nå truer et sydende hat med å rekruttere flere til vold. Vi kan gjøre mer for å stoppe det. Vi må. | Per Anders Torvik Langerød
Her er tre konkrete forslag til hvordan.
Se for deg at du er på vei til matbutikken. Du stopper opp, for noen har hengt opp store bannere ved veien. Det står:
«Innvandrere må skytes i hodet»
«Utøya-overlevende er landssvikere»
«Alle muslimer er terrorister!»
De fleste ville blitt sjokkert over slike oppfordringer til vold, slike stygge fordommer. Politiet hadde helt sikkert fjernet bannerne. En lignende reklame på bussen, synlig for alle, ville neppe blitt godkjent av kollektivselskapet.
Hvorfor florerer da ytringer som åpenbart truer personer med død eller vold, mange som etter norsk lov er ulovlig, på sosiale medier?
Ord kan volde skade
A-magasinet skrev fredag om 22. juli-overlevende som trues på livet av gjerningsmannens meningsfeller.
Jeg husker selv brevene som kom i postkassen i årene etter angrepet.
De som kalte meg landssviker, dem som opptrådte truende. Det er ufattelig at noen får seg til å true overlevende på livet. Kanskje er det snakk om en overdreven språkbruk, men handlingen forvolder uansett skade.
Den vitner også om en større utbredelse av høyreekstremistiske logikk — og flytter grensene for akseptabel oppførsel.
Holocaustsenterets undersøkelse fra 2017 viser at 8,3 prosent av nordmenn har stereotypiske oppfatninger om jøder. 13 prosent støtter påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser». 10 prosent (!) mener at trakassering og vold mot muslimer kan forsvares.
PST sier de har daglig kontakt med svenske myndigheter om den høyreekstremistiske trusselen, og oppgraderte denne trusselen i fjorårets trusselvurdering.
Registrert hatkriminalitet mot homofile og innvandrere slår stadig nye rekorder. 459 anmeldelser kom inn i fjor, en økning på 17 prosent. Ja, holdningene til jøder og homofile går smått i riktig retning, og en del av økningen i hatkriminalitet kan forklares ved at flere anmelder nå enn tidligere.
Men tallene er så høye, og spredningen av hat så stor, at motstanden må trappes kraftig opp.
Så hva gjør vi?
1. En nasjonal ordning med tidsvitner
Jeg husker at det brukte å være stille i klasserommet når det kom gjester utenfra. Denne gangen var intet unntak. Mellom pultene og ranslene som stod spredt i klasserommet til 9C gikk en tilsynelatende snill og beskjeden eldre mann, i sort dress og en alvorlig mine, opp mot tavlen.
Vi var blitt fortalt at personen vi hvilte øynene på, hadde overlevd en av Hitlers konsentrasjonsleirer. Han snakket, viste frem arrene og merkene.
Det var som at skyggen han kastet på veggen ble til en sakte film, om hvordan hatet drev mennesker inn i gasskammeret og ovnene. Hvordan de fleste så en annen vei eller klappet til systematiske drap på uskyldige mennesker.
Få kan fortelle om noe så grusomt, på en måte som gjør at man husker det, som et øyenvitne. Det er ikke mange tidsvitner fra andre verdenskrig igjen. Én etter én går de ut av tiden.
De etterlater seg enorme mengder dokumentasjon og video, men påstandene om at de lyver er der også. Godt hjulpet av «fake news» og «alternative fakta».
I en verden som er mer polarisert om hva som foregår i verden har øyenvitnene fått styrket betydning.
En nasjonal ordning med 22. juli-tidsvitner kan vaksinere oss mot og hemme fremveksten av det farlige hatet.
Besøk fra en av oss over 500 overlevende fra Utøya og Regjeringskvartalet bør brukes som ressurser, for skoler, arbeidsplasser og andre som markerer denne dagen eller lærer om hatet — som må stoppes.
2. Norsk lov på sosiale medier
Sosiale medier har frem til nå nærmest vært et fristed for fremsetning av ulovlige påstander. Det er selvsagt vanskelig å håndheve forbudet 100 prosent overalt. Men politiet må gjøre mer for å håndheve slikt grums for å korrigere det.
Det holder ikke at meningsmotstandere og andre gjør så godt vi kan med å møte det med fakta, så lenge trusler sitter løst.
Et samarbeid med politiet om en «politi-knapp» på sosiale medier, som man kan trykke på som automatisk sender et skjermbilde til politiet, kan være en god prøveordning for å håndheve norsk lov på sosiale medier.
Det er allerede utbredt praksis med russiske trollfabrikker og falske sosiale mediebrukere i Norge som setter folk opp mot hverandre og ypper til ekstreme meninger. Norske myndigheter bør samarbeide med Facebook, Twitter og flere for å utvikle en strategi mot slike kontoer og stanse slik manipulering av den norske, politiske samtalen.
3. Kunnskap om oppvekst og bakgrunn
Norge sviktet i den store oppfølgningen av 22. juli fordi vi begrenset tiltakene i etterkant til å handle om politi og helikopter. Det er mange spørsmål som gjenstår.
Hvordan kan vi hindre at slike som Anders Behring Breivik skapes?
Bak hatet var det en som vokste opp med oss, bodde med oss og oppførte seg som oss.
Var det forhold i oppveksten? Hvilken internasjonal kunnskap har vi om korrelasjon, årsaker og kjennetegn ved personer som begår vold med hat som motiv, og hva kjennetegner dem som ikke gjør det?
Ved å samle kunnskap i en slik kommisjon får vi en anledning til å ta en bred, politisk diskusjon om hva vi kan gjøre for å forebygge hatet. For kampen mot hatet vinnes ikke først og fremst i rettssalen. Hvert år siden 22. juli har jeg skrevet om det samme poenget, fordi jeg tror det er riktig.
Tre steder å starte
Det farlige, høyreekstreme hatet kan i verste fall rekruttere flere som Anders Behring Breivik til voldelige handlinger. Vi gjør for lite for å stoppe det.
I en tid med lett tilgjengelige konspirasjonsteorier og sosiale medier sprer høyreekstremistisk tankegods seg enklere. Drapstrusler mot overlevende og økt hatkriminalitet krever tøffere tak.
En nasjonal ordning med tidsvitner som overlevde 22. juli 2011, en håndheving av norsk lov på sosiale medier og en egen kommisjon som ser på hva oppvekst og bakgrunn betyr for vold og hat, er tre gode steder å starte.
