Kronikk

Når mor blir Gud

  • Eivor Andersen Oftestad

afp000692849.jpg <b>ILLUSTRASJON: ARNE NØST</b>

Hva slags konsekvenser har det for menneskesynet at kvinnen har tatt Guds plass?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sitt bidrag til å forstå abortdebatten anno 2014, treffer Jone Salomonsen noe helt sentralt når hun spør "Hvem eier barna?" i Aftenposten 15. mars. Imidlertid slår hun inn åpne dører når spørsmålet rettes retorisk mot KrF. Spørsmålet hennes bør heller snus mot hele den politiske offentligheten, i lys av de nye premissene for å praktisere fri abort som er i ferd med å bli etablert i dag. Det er forlengst praksis at kvinnen selv, og ikke Gud, eier det ufødte barnet: Gud er borte, og mor har tatt hans plass. Det viktige spørsmålet i dag bør være hva slags konsekvenser dette har for menneskesynet.

Avlet for himmelriket

At Gud er den som gir liv, har vært det grunnleggende premisset gjennom hele vår kristne kulturhistorie, og er ikke spesielt for KrF. I tidligere tider skulle barn avles for himmelriket og oppdras på vegne av Gud. Foreldrene hadde delegert myndighet fra Gud selv.

Akkurat hvordan dette er blitt forstått, har endret seg gjennom historien, men det skal ikke mye tankekraft til for å forstå at dette forankret barnets verdi og rettigheter. Den kristne kulturhistoriens forbud mot fosterfordrivelse og kristenrettens forbud mot utsetting av barn var utslag av dette. Uttrykk som "barn er en gave" kommer også fra dette premisset. Når dette premisset er satt ut av spill, trenger vi ny refleksjon over det ufødte barnets verdi.

Virkningen av Guds død

Vi har lenge visst at det ikke er noen plass for Gud i vår moderne innretning av livet – Nietzsche formulerte Guds død allerede i 1880-årene. Imidlertid har vi, slik britiske Terry Eagleton nylig formulerte det, levd som om Gud fremdeles finnes – inntil nå. Det er først nå virkningen av Guds død begynner å gjøre seg gjeldende i kulturen.

At mor har tatt Guds plass er allerede formulert med begrepet "skapelsesbeslutning". I debatten om surrogati ble dette begrepet brukt for å legitimere at den som bestemmer at barna skal bli til, er rette forelder til barnet.

Vinterens abortdebatt viser dessverre at heller ikke kvinnen er barnets beste beskytter. Derfor trenger vi alternative måter å tenke om foster og menneskeverd på.

Etikkprofessor Berge Solberg viste hvordan "skapelsesbeslutning" stemmer med fundamentale moralske intuisjoner i befolkningen om hva som gjør oss til foreldre i Aftenposten allerede 13. oktober 2010. Det betyr at foreldreskap fremdeles oppleves som noe ubetinget, men bare hvis det er ønsket og har skjedd med hensikt. Dermed kan vi godta fri abort av hvilken som helst grunn når det gjelder uønsket graviditet, mens vi foreløpig har større problemer med selektiv abort der hvor det allerede er tatt en beslutning om foreldreskap.

"Var det planlagt?"

Vi møter ideen også i dagligtalen, hvor det første og absolutt vanligste spørsmålet man blir konfrontert med som gravid kvinne, er: Var det planlagt? De siste årene er det også stadig mer akseptert å ha et forbehold i sin egen skapelsesbeslutning: Man bestemmer på forhånd om man vil ønske et barn med Downs eller andre ekstra belastninger velkomment. Ettersom man har bestemt dette på forhånd, blir en eventuell provosert abort en naturlig konsekvens. Et annet forbehold kan være at man ønsker ett barn og ikke tvillinger, og velger å fjerne den ene. Bør vi ikke diskutere hvor retten til å gjøre disse valgene kommer fra?

Jone Salomonsen skriver at retten til selvbestemt abort er lakmustesten på kvinners status og menneskeverd. Jeg mener at Salomonsen, og andre som mener at abortspørsmålet er ferdig debattert, viser store blindfelt i sin horisont fordi deres argumenter i abortdebatten er fryst fast til kampen for kvinnens rettigheter.

Ett slikt blindfelt er at de nye premissene for dagens abortpraksis har langt videre konsekvenser enn en snever debatt om kvinners selvbestemmelse. Dette er ikke minst tydelig i prosessen mot legalisering av eutanasi (legeassistert barmhjertighetsdrap, red.) hvor premisset er det samme, nemlig at mennesket eier seg selv. Når Gud er borte, er det også umulig å forstå meningen med lidelse, og ønsket om å avslutte livet er en helt logisk konsekvens. Forbudet mot eutanasi er, som forbudet mot abort, en levning fra forestillingen om Guds eierskap til mennesket. Den som eier livet, kan også ta livet.

Hvor er far blitt av?

Et annet blindfelt er fars rolle. Hvis mor har tatt Guds plass, er et selvsagt spørsmål hvor far er blitt av? Dette er en etterlysning flere har kommet med; Karin Moe i Klassekampen 8. mars, og nå sist Morten Horn i Aftenposten 20. mars.

Retten til fri abort er ingen rettighet norske kvinner vil gi fra seg, det er ikke der diskusjonen står. Det er antagelig også temmelig vanskelig å gjeninnføre Gud i kulturen. Men nettopp derfor trenger vi en mye bredere diskusjon om premissene og konsekvensene av dagens abortpraksis. For hvis Gud er borte i kulturen, hjelper det neppe at kvinnen har tatt hans plass.

Vinterens abortdebatt viser dessverre at heller ikke kvinnen er barnets beste beskytter. Derfor trenger vi alternative måter å tenke om foster og menneskeverd på. Diskusjonen må utvides til å inkludere analyse av, og alternativer til, det menneskesyn som er i ferd med å tegne seg.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. SID

    Hvor er kvinnesynet i debatten om menneskeverd?

  2. DEBATT

    Kan ikke de som mener at tvillingabort er barbarisk få lov til å kjempe for at dette skal avskaffes?

  3. SID

    Burde ikke et potensielt nytt menneske ha krav på visse rettigheter?

  4. DEBATT

    Abort ble diskutert mye friere for 15 år siden. Nyansene forsvinner i moralsk indignasjon

  5. DEBATT

    Hvem kan nekte meg å bli født?

  6. SID

    Det er ikke imot kvinners selvbestemmelse å vedkjenne at fosteret er et menneske