Kronikk

Norges svik mot rom

  • Natalina Jansen
Nazistenes masseutryddelse av rom kom ikke over natten, skriver Natalina Jansen. Her er gruppen rom med norsk statsborgerskap, som ble sendt tilbake til Tyskland i 1934. Jansens oldefar, Josef Karoli, står helt til høyre. Han ble drept i Auschwitz-Birkenau.

Norske myndigheter har aldri tatt et oppgjør med sitt ansvar for at en stor del av norske rom ble drept i nazistenes konsentrasjonsleirer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg heter i dag Natalina Jansen, men da jeg ble født het jeg Mimi Karoli. Jeg er stolt av å være rom og stolt av å være norsk. Jeg er stolt av min familie og lever min kultur hver dag. Jeg har alltid lurt på hvorfor familien min ikke snakker om historien. Nå vet jeg det. Mine besteforeldre overlevde holocaust.

Natalina Jansen

Hele seks år før okkupasjonen av Norge, i 1934, nektet norske myndigheter innreise for rom-familiene Karoli, Josef og Modest. De var norske statsborgere som ble uttransportert til Tyskland og ble stående ubeskyttet mot nazistenes utryddelsesforsøk.

Min familie og mitt folk kunne vært så mange flere. Det er derfor viktig at Regjeringen endelig har bestemt at det skal granskes hva som skjedde med norske rom under andre verdenskrig. Jeg er glad for at Holocaustsenteret har fått dette oppdraget, men det er nå viktig at rom selv får fortelle sin historie og er med på å skrive dette vonde kapitlet i krigshistorien.

Overlevde holocaust

I et intervju i boken En for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef forteller og i den danske dokumentarfilmen Sigøjnernes holocaust. 3 vitner prøvde bestefaren min, Milos Karoli, å sette ord på de grusomme opplevelsene i nazistenes konsentrasjonsleirer: «Vi var så skremte der, vi følte at vi var ingenting … vi var verdiløse … det er ingen mennesker som kan tro det … så dårlig var det, det kan man ikke engang drømme.»

Til sine barn og barnebarn fortalte «Papo» aldri om krigen, eller «O Marimo», som vi sier. Han prøvde å fortelle, men bare gråt og brøt sammen. På reise i Israel høsten 2010 besøkte jeg det store holocaustmuseet, Yad Vashem. I arkivet gjennomgikk jeg transportlistene til Auschwitz. Her fant jeg store deler av min slekt. Jeg fant det «Papo» ikke klarte å sette ord på. Da forsto jeg hvorfor han gråt. Og da begynte jeg å gråte.

Transport Z for Zigeuner

Der var besteforeldrene mine, deres foreldre, søsken og søskenbarn i transportlister fra Malines, en samlingsleir i Belgia. Derfra skulle de sendes videre til tilintetgjørelsen i Auschwitz-Birkenau januar 1944. Transport Z for Zigeuner med 351 menneskeliv i lasten. Jeg fant ikke bare navn, men også mange bilder. Nå fikk de et ansikt, og jeg så tydelig at de var min familie.

Det jeg fant der forandret meg for livet. Jeg bestemte meg for at jeg ville dele familiens historie. De var mennesker som var glemt. De var minner som ble fortrengt. Men jeg vil holde liv i minnet om dem for alltid. For å finne ut mer, startet jeg og noen andre ildsjeler arbeidsgruppen Le Norveganongi Romengi Historia, norske roms historie. Historien vi fant er en sjokkerende historie om Norges svik mot folket mitt.

Familien min ble nesten utryddet fordi norske myndigheter nektet rom som var norske statsborgere å reise inn i sitt eget land. 68 personer fra Karoli-, Josef— og Modest-familiene ble stoppet ved den dansk-tyske grensen i januar 1934. De rømte fra Hitler som hadde kommet til makten året før. Jeg har i det danske Riksarkivet, i Rikspolitiets arkiv, funnet telegrammet som gir ordren om at de skulle nektes innreise «uansett hva slags pass» de hadde, norsk eller ikke. I den danske avisen Politiken står det at de var født i Norge og snakket norsk. Vi får vite hvor redde de var, at de heller ville dø enn å sendes tilbake til Tyskland.

Brukte sigøynerparagrafen

Min familie hadde lang tilknytning til Norge. Etter norsk lov hadde de statsborgerrett, som født i Norge av foreldre som var norske statsborgere. Likevel ble Fremmedlovens sigøynerparagraf om forbud mot utenlandske «sigøynere og omstreifere» brukt mot dem i 1934. Med dette forsvant deres rett til å eksistere. Kvinner, menn og barn ble sendt til nazistenes første konsentrasjonsleir bare for rom i Altona utenfor Hamburg.

Hitler hadde ennå ikke begynt sin aktive utryddingspolitikk, hverken mot jøder eller rom, men holocausthistoriker Donald Kenrick skriver at nazistenes politikk ble verre på grunn av at den store gruppen norske rom ble sendt til Tyskland.

Etter kort tid bestemte nazistene at alle utenlandske sigøynere skulle transporteres ut fra Tyskland. Min familie kom til Belgia, Nederland og Frankrike. De kunne ikke beskytte seg mot det som skulle komme. I 1943 ble de igjen arrestert i massearrestasjonene av rom i hele Europa, den endelige løsningen skulle iverksettes. De som ble tatt i Belgia, ble i januar 1944 sendt til Auschwitz-Birkenau.

En av få som overlevde

Auschwitz-Birkenau ble for de fleste i min familie åsted for en grusom og langsom død. Min bestefar Milos Karoli, fange Z 9103, var en av de få rom som overlevde. Han så alle han kjente der bli drept. Han ble sendt videre til Buchenwald, og i krigens siste dager tvunget ut på en dødsmarsj til Dachau. Dagen før Tyskland overga seg ble han reddet av frigjøringsstyrkene. Han var 16 år og veide 30 kilo. Han visste ikke om noen i familien hadde overlevd. Offisielle tall er at mellom en halv million og 1,5 millioner rom ble drept under krigen. Kanskje var det enda flere.

Krigen tok slutt, men lidelsene var ikke over for min familie. Norske rom ble igjen nektet innreise til Norge. De var gjort statsløse før krigen og måtte gå rettens vei for å få tilbake sitt norske statsborgerskap. De måtte snike seg inn i hjemlandet sitt. I 1956 opphevet Stortinget Fremmedlovens sigøynerparagraf fordi de mente den var rasistisk. Frem til dette ble den aktivt brukt mot min norske familie, som hadde overlevd marerittet holocaust.

«Papo» fortalte sin historie så godt han klarte det. Men bare foran fremmende. Kanskje barna hans minnet for mye om dem han mistet.

Bestefars historie er min historie. Nazistenes masseutryddelse av rom kom ikke over natten, men begynte med gradvis hat og rasisme. Holocaust og behandlingen etterpå har skapt et stort sår som ikke er leget hos oss norske rom. Jeg ser med stor bekymring på hvordan rasisme og diskriminering mot rom fortsatt lever. Nå må rom selv fortelle sin historie. Jeg håper det kan føre til at den aldri gjentar seg.

Les mer om

  1. Kronikk