Kronikk

Hvorfor ble Færøyene og Grønland danske etter freden i Kiel? | Søren Hvenekilde

  • Søren Hvenekilde, høgskolelektor (em.) Høgskolen i Oslo

Dronning Sonja var på offisielt besøk på Færøyene, en gang gammel norsk biland, i forbindelse med 200-årsjubileet for oppløsningen av den mer enn 400 år lange unionen med Danmark. Utenfor kirken i Kikjubøur ble hun møtt av en blomsterpike. Foto: Jens Kristian Vang / NTB scanpixe-mail

Natten mellom 14. og 15. januar i Kiel 1814 var en katastrofe for Danmark, men ble en ny begynnelse for Norge. Etter 434 år var det satt sluttstrek for det dansk-norske riksfellesskap. Kong Frederik VI måtte avstå Norge til Sverige og tronarving Karl Johan.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Danmark ble redusert fra en mellomstor stat til en småstat. Danmarks eksistens sto på spill. Hvordan var Danmark-Norge kommet i denne situasjon? Hva skjedde under forhandlingene i Kiel? Og hvorfor forble de nordatlantiske øyene, som jo var gamle norske biland, under dansk kontroll?

Stormakts spill om Skandinavia

I begynnelsen av 1800-tallet ble den dansk-norske stat rammet av en rekke ulykker og uheldige omstendigheter forårsaket av rivaliseringen mellom stormaktene England og Frankrike. Frederik VI forsøkte lenge å føre nøytralitetspolitikk. Han sympatiserte på ingen måte med Napoleon. Men da England 2. april 1801 angrep København for å tvinge Danmark-Norge ut av det væpnede nøytralitetsforbund med Russland, Prøysen og Sverige, og 2. september 1807 foretok et forkjøpsangrep på København, hvor hele den danske flåten ble ranet og byen utsatt for verdens første terrorbombing, ble han tvunget inn på Napoleons side. Nye ulykker fulgte, nå i Norge. Den britiske flåtens blokade av den danske kornforsyning og sviktende avlinger i Norge førte til hungersnød, særlig i 1809 og 1812.

Slik var landet definert: «Kongeriget Norge, nemlig til de her opregnede Bispedømmer og Stifter: Christiansand, Bergen, Aggershuus og Trondhiem med Nordlandene og Finmarken lige indtil Grændsen af det Russiske Rige».

Norge ble en erstatning for Finland

Freden i Tilsit 9. juli 1807 mellom Frankrike og Russland var den avgjørende hendelse, som til slutt skulle føre til katastrofen for Danmark-Norge. Den innebar ikke bare oppgivelse av nøytralitetspolitikken. Den førte senere samme år til Englands angrep på Danmark, og bante veien for Russlands erobring av Finland.

I slutten av februar 1808 gikk landet til angrep på Sverige, som etter en elendig forsvarskamp mistet den østlige rikshalvdel, Finland, til Russland i 1809.

Det var et klart krav til den nye tronfølgeren, Karl Johan, at han skulle gjenerobre Finland.

Han innså imidlertid at det ikke ville være mulig, og satset i stedet på å erobre Norge. Som takk for å inngå i alliansen mot Napoleon fikk han løfte om Norge.

Frederik VIs feil var at han for lenge holdt fast ved alliansen med Frankrike. Hadde han skiftet side i 1812 etter Napoleons fatale nederlag i Russland, kunne han kanskje ha unngått å måtte avstå Norge til Karl Johan.

Den 7. januar 1814, etter at Karl Johans tropper hadde okkupert hele Holsten, ga Frederik VI opp. Forhandlinger ble innledet i Kiel, og den 15. januar ble fredstraktaten underskrevet.

Den originale, svenske utgaven av Kieltraktaten som ble undertegnet natten mellem 14. og 15. januar 1814 med segl og stempel. Denne presentasjonen er Stortingets utstilling i 2014. Foto: Riksarkivet Sverige, Originaltraktater, Danmark nr. 46 a: Traktaten i Kielsinar / e-mail

Traktatteksten gjorde den svenske tronarvingen, Karl Johan, til seierherre da Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Foto: Riksarkivet Sverige, Originaltraktater, Danmark nr. 46 a: Traktaten i Kielsinar

Britiske interesseområder

Den tradisjonelle oppfattelse, både i Danmark og Norge, har vært at det var den danske forhandlers fortjeneste at Færøyene, Island og Grønland ikke ble berørt av freden.

Edmund Bourke skulle i løpet av forhandlingene ha overbevist den svenske forhandler, Gustav af Wetterstedt, om at øyene aldri hadde tilhørt Norge.

I 1979 lanserte grønlandshistorikeren Finn Gad en ny tolkning. Ifølge ham var det viktig for den britiske diplomat Edward Thornton, som deltok i forhandlingene i Kiel, å ivareta sin regjerings interesser ved å unngå at Sverige skulle strekke sin makt ut i britiske interesseområder. Derfor måtte de nordatlantiske øyene forbli under Danmark.

Thornton skulle ha fått Wetterstedt til å tilføye setningen om øyene i traktatteksten og fått ham til overfor sin utenriksminister å angi at initiativet kom fra den danske forhandler.

Enkelte historikere, både i Danmark og Norge, går også i dag inn for denne forklaringsmodellen.
Man kan gjerne være enig i at det virker logisk at det var Storbritannia, som satte foten ned. Men finnes det belegg for det i kildene? Nei, mener den danske professor Ole Feldbæk i en stort anlagt artikkel i (dansk) Historisk Tidsskrift, 1995. Feldbæk, som er en av de beste kjennere av Danmarks rolle under Napoleonskrigene, tilbakeviser Gads teori, og slår fast at det hverken i det danske, det svenske eller det britiske kildemateriale finnes belegg for et britisk politisk engasjement i øyenes skjebne.

Men det finnes en tredje forklaringsmodell, som støttes av fremtredende danske og norske historikere som Jes Fabricius Møller, Rasmus Glenthøj og Morten Nordhagen Ottosen.

Kieltraktaten ble underskrevet natten til den 15. januar 1814. Danmark, som hadde valgt side med Napoleon, mistet Norge, men beholdt Færøyene og Grønald. Denne presentasjonen av traktaten er fra Riksarkivet i Københavns utstilling i 2005. Foto: Fotografisk Atelier, DKB / Fotografisk Atelier, DKB

Øyene ikke nevnt i forhandlingene

Om kvelden den 14. januar sendte Bourke en foreløpig innberetning til sin utenriksminister Niels Rosenkrantz. Det er påfallende at han her ikke nevner de nordatlantiske øyer. Han skrev om de elementer i traktaten med Sverige, som han oppfattet som de vesentligste, og som han forventet at Rosenkrantz og kongen var mest opptatt av, nemlig rømningen av Holsten, delingen av statsgjelden, øresundstollen og de hemmelige artikler om kongens private eiendom grevskapet Laurvig i Norge og om Karl Johans betaling av en million riksdaler. Og i forbindelse med traktaten med England skrev han bl.a. om avståelsen av Helgoland og Thorntons kategoriske nei til å gi flåten tilbake.

Omslaget til den originale, danske Kieltraktaten med segl og stempel. Foto: Fotografisk Atelier, DKB / Fotografisk Atelier, DKB

Når han ikke nevner de nordatlantiske øyer, er det fordi alle parter var enige om definisjonen av Norge.

Norge var Fastlands- Norge, definert slik i den danske oversettelse av den franske tekst: «Kongeriget Norge, nemlig til de her opregnede Bispedømmer og Stifter: Christiansand, Bergen, Aggershuus og Trondhiem med Nordlandene og Finmarken lige indtil Grændsen af det Russiske Rige».

Ifølge Feldbæk krevde Karl Johan kun Fastlands-Norge, som var lett å forsvare. Han var ikke interessert i de nordatlantiske øyer, som derfor heller ikke ble et tema i forhandlingene.

Norsk krav om Grønland avvist i 1933

Når det likevel ble et innskudd i teksten med en presisering av at de nordatlantiske øyer ikke skulle avstås, mener Feldbæk at det kan skyldes et ønske fra Bourke om å unngå at Sverige kunne bruke øyene i et ev. taktisk spill ved senere forhandlinger om detaljene i avtalen om øresundstollen og delingen av statsgjelden.

Innskuddet fikk neppe noen umiddelbar politisk betydning, men i 1933 fikk det politisk og folkerettslig betydning i forbindelse med Norges krav på Østgrønland, et krav som ble avvist av den internasjonale domstol i Haag.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Biografien om Christian Magnus Falsen: «Grundig om en kranglete grunnlovsfar»

  2. Les også

    Napoleons lange marsj til Waterloo

  3. Les også

    Norgesveldet i nytt lys

  4. Les også

    1864: Krigen som krympet Danmark

Les mer om

  1. Grønland
  2. Færøyene

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Isen varsler om endringer

  2. KRONIKK

    Kan domstolane stoppa petroleumsutvinning i Nordområda?

  3. KRONIKK

    Den aller beste heder vi viser krigs­generasjonen, er ved daglig å arbeide aktivt for demokratiets verdier, mot ufrihet og ideo­logisk grums.

  4. KRONIKK

    Kan Trump stagge Kim Jong Un over en hamburger? | Sverre Lodgaard

  5. KRONIKK

    Storskog: Når innvandringspolitikk og sikkerhetspolitikk kolliderer | Lars Rowe

  6. KRONIKK

    Kina er verdens største diktatur. Vi må unngå å bli et gissel for lederne i Beijing