Kronikk

Rusreformen må bygge på prinsippet om likhet for loven

  • Tania Randby Garthus
    Politioverbetjent
  • Morten Holmboe
    Professor i politivitenskap
  • Katrine Holter
    Førsteamanuensis i rettsvitenskap
  • Henning Kaiser Klatran
    Førsteamanuensis i sosiologi
  • Paul Larsson
    Professor i kriminologi
  • Inger Marie Sunde
    Professor i rettsvitenskap, alle ved Politihøgskolen

Forskning viser at straff og trusler om straff kan virke mot sin hensikt for ungdommer som blir tatt for bruk av narkotika, skriver kronikkforfatterne. Foto: Olav Olsen

Arbeiderpartiet har et særlig ansvar for å sikre flertall for rusreformen i Stortinget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Rusreformens skjebne blir trolig avgjort på Arbeiderpartiets landsmøte i april.

Slik vi oppfatter debatten innad i Ap, er det relativt bred enighet om at rusbrukere skal møtes med hjelp fremfor straff. Samtidig er det en del motstand mot å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika. Som politiutdannere og politiforskere er vi kritiske til en hybridmodell som kombinerer hjelp med mulighet til å straffeforfølge brukere.

Straff er samfunnets sterkeste markering av at en handling er klanderverdig. Rettsstaten bygger på respekten for menneskets frihet, menneskeverd og likhet.

Derfor skal straff primært ramme handlinger som skader andre, og straff skal være siste virkemiddel. I slike tilfeller kan staten moralsk begrunne at den påfører borgere et tilsiktet onde.

Straff for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika er derimot vanskelig å begrunne fra et rettsstatlig og moralsk perspektiv fordi handlingene primært skader brukeren selv.

Kan ikke utelukke økt bruk

Det er vanskelig å finne noen klar sammenheng mellom straff og bruk av narkotika. Dette fremgår av både Rusreformutvalgets utredning og en rekke internasjonale studier.

Enkelte gir uttrykk for at Norge er i en unik situasjon med lav bruk av narkotika, og at erfaringer fra andre land ikke uten videre kan overføres til Norge. Men også i Norge har vi de siste 30 årene sett betydelige endringer i bruk av narkotika til tross for at lovgivningen har vært uendret.

Det tyder på at det i hovedsak er andre forklaringer på hvorfor narkotikabruk øker eller minsker i samfunnet. Dette kan for eksempel være økonomiske, kulturelle og samfunnsmessige endringer.

I likhet med Folkehelseinstituttet kan vi ikke utelukke økt narkotikabruk ved avkriminalisering. Men tilgjengelig kunnskap tyder på at en betydelig økning er lite sannsynlig. Vi vil også poengtere at bruken kan øke selv om bruk og besittelse forblir straffbart.

I strid med likhetsprinsippet

Enkelte i Ap har tatt til orde for at bruk og besittelse fortsatt skal være straffbart for brukere som ikke er rusavhengige.

Vi mener en slik strafferettslig differensiering ikke er forenlig med likhetsprinsippet i Grunnloven. Formålet med likhetsprinsippet er å beskytte borgerne fra vilkårlig maktbruk fra myndighetene.

Hvordan skal vi etablere et forutsigbart skille mellom rusbrukere med et avhengighetsproblem og øvrige brukere? Som Rusreformutvalgets leder, førstestatsadvokat Runar Torgersen, fremholdt i høringen i Stortinget, er et slikt skille vanskelig å gjennomføre i praksis.

Grunnloven og menneskerettighetene stiller krav om klar lovhjemmel for å straffe. Grunnen er at borgerne skal ha en rimelig mulighet til å vurdere om deres handlinger vil være straffbare.

Vi kan ikke se hvordan man skal kunne skrive en straffebestemmelse som gir borgerne tilstrekkelig veiledning om hvor grensen går for straffbar narkotikabruk.

Les også

Aftenposten mener: Rusreform på høy tid

Problematisk med påtaleunnlatelse

Enkelte har foreslått at unge rusbrukere som ikke blir ansett som rusavhengige, skal møtes med påtaleunnlatelse med vilkår om rusoppfølging. Vi finner også dette forslaget problematisk.

I 2017 vedtok et flertall i Stortingets helsekomité, deriblant Ap, at oppfølging av bruk og besittelse skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Slik vi ser det, er påtaleunnlatelse ikke i tråd med vedtaket i helsekomiteen. Påtaleunnlatelse er en strafferettslig reaksjon som registreres i strafferegisteret. Registreringen kan bli brukt i fremtiden som grunnlag for å stoppe og kontrollere kjente rusbrukere.

Dersom påtaleunnlatelse gis med vilkår, vil rusoppfølgingen innebære en iboende trussel om straff dersom man ikke klarer å oppfylle vilkårene.

Enda viktigere er det at påtaleunnlatelse forutsetter at bruk og besittelse av narkotika er straffbart. Dette utløser en rekke straffeprosessuelle tvangsmidler i etterforskningen av lovbruddet.

Ungdom som blir tatt for bruk av narkotika, kan bli kledd nakne og bli utsatt for ransaking av mobiltelefoner og hjem. Dette er inngripende og stigmatiserende tvangsmidler som kan oppleves som en uformell straff.

Lite tyder på at slike møter med politiet hjelper ungdom ut av rusproblemer. Tvert imot viser forskning at straff og trusler om straff kan virke mot sin hensikt.

Les også

Regjeringens rusreform: Har du forstått det riktig hvis du nå tror at bruk av narkotika blir lovlig?

Risiko for ulovlig maktbruk

Politiets bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler overfor brukere er dessuten omstridt.

Hvis en bruker tas med en brukerdose narkotika, er det normalt ikke et forholdsmessig inngrep å ransake mobiltelefon eller bolig. Slike ransakinger vil derfor være ulovlige.

Politiets tilgang til slike tvangsmidler er altså ikke et godt argument mot avkriminalisering. Tvert imot mener vi bruken av tvangsmidler er et argument for å avkriminalisere bruk og besittelse. Straffeprosessuelle tvangsmidler har en iboende risiko for en overdreven og ulovlig maktbruk.

I tillegg til de rettslige aspektene er det etisk sett problematisk at rusbrukere fungerer som et middel for å avdekke alvorlig narkotikakriminalitet.

Norsk politiutdanning har høy kvalitet sammenlignet med de fleste andre land, og vi har et kompetent og reflektert politi.

Vi mener politiet har gode forutsetninger for å arbeide kunnskapsbasert og målrettet mot den organiserte narkotikakriminaliteten. Vi tror det er mulig å gjøre dette uten å tilnærme seg rusbrukere som en potensiell kilde til informasjon om selgere og bakmenn.

Som så mange andre av samfunnets byrder er det å være gjenstand for politikontroll og straff ulikt fordelt i befolkningen. Det er godt dokumentert at folk med lav sosioøkonomisk status har større sannsynlighet for å bli anmeldt for narkotikalovbrudd, til tross for at folk med høy sosioøkonomisk status bruker mer narkotika.

Rusreformen er kanskje den viktigste sosialpolitiske reformen i nyere tid. Arbeiderpartiet har et særlig ansvar for å sikre flertall for reformen i Stortinget.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Skal vi straffe rusmisbrukere «for sikkerhets skyld»?

  2. Les også

    Fra straff til behandling? Åtte myter om rusreformen

  3. Les også

    En rusreform med økt risiko for ungdommen

  4. Les også

    Rusreformen fortjener en bedre debatt

  5. Les også

    Vil bruken av narkotika øke som følge av rusreformen? | Willy Pedersen og Ole Røgeberg

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Narkotika