Kronikk

Knut Hamsun var neppe medlem av Nasjonal Samling

  • Cato Schiøtz
    Cato Schiøtz
    Advokat i advokatfirmaet Glittertind

Knut Hamsun (i midten) og hans sønn Tore (t.v.) på besøk hos rikskommisær Joseph Terboven på Skaugum under andre verdenskrig. Nazisten hadde rekvirert kronprinsparets bolig. Foto: NTB

Man kan identifisere seg med et partis ideer, program og standpunkter, men man blir ikke medlem av den grunn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Knut Hamsun er en forfatter som er gjenstand for kontinuerlig debatt. Dette gjelder særlig hans holdning under krigen og spørsmålet om antisemittisme i hans romaner.

Det Hamsun skrev under krigen, representerer uten tvil objektivt sett landssvik i henhold til dagjeldende kapittel 8 i straffeloven, særlig paragraf 86 om å ute fienden bistand.

Men det ble som kjent ingen straffesak. De oppnevnte sakkyndige konkluderte med at Hamsun led av varig svekkede sjelsevner.

Det er også hevet over enhver tvil at Hamsun var nazivennlig. Men å være «nazist» – uansett hva man legger i begrepet – hverken var eller er straffbart.

Men så kommer det som ikke er klart: Var Hamsun medlem av Nasjonal Samling?

Høyesteretts dom er gal

Man kunne straffes for landssvik uten å være medlem. Men medlemskap medførte erstatningsansvar for den skade som NS voldte ved partiets medvirkning til et rettsstridig styre av Norge.

Høyesterett konkluderte i 1948 med at Hamsun var medlem. Hamsun bestred konklusjonen, men ble idømt en erstatning på 325.000 kroner.

Da saken kom opp for Sand herredsrett, ble Hamsun dømt med to stemmer mot én (fagdommerens) til en erstatning på 425.000 kroner.

Rettssaken varte i bare én dag, og Hamsun ga en partsforklaring som ble stenografert.

Høyesterett synes å ha tøyd både faktum og jus i Hamsuns disfavør. Hvorfor? spør Cato Schiøtz. Foto: Siri Øverland Eriksen

Partsforklaringen var svak. Hamsun farer med harelabb over sakens viktigste spørsmål, spørsmålet om medlemskap i NS. I tillegg er hans innlegg bagatelliserende, ansvarsvegrende og med betydelig innsalg av patos. Hamsun tilslører og bortforklarer mer enn han opplyser.

Daværende dommerfullmektig Anine Kierulf og undertegnede har drøftet Høyesteretts begrunnelse i boken Høyesterett og Knut Hamsun*. Vår konklusjon er at Høyesteretts dom er gal: Hamsun var ikke medlem av NS.

*Gyldendals julebok 2004. Den er ikke i vanlig handel, men er lagt ut på hjemmesiden til Hamsunsenteret.

Vi skal i det følgende se helt kort på de viktigste momentene i saken, som Høyesterett fremhevet:

1. «Quislings mann»

Høyesterett vektla at Hamsun karakteriserte seg selv som «Quislings mann».

Hamsun hadde i henhold til sin egen oppfatning vært «Quislings mann» helt siden 1936, da han støttet Quisling forut for stortingsvalget. Hamsun skrev:

«Han (Quisling) er godt ut rustet, har indre reserve, har råd til å tie til det politiske lurv som har kravlet frem og huiet mot ham. Hadde jeg ti stemmer, skulle han få dem. Hans faste karakter og ubøyelige vilje er god å ha for os i denne tid.»

Men et sympatiserende forhold til en partileder har aldri gjort noen til partimedlem.

I boken drøfter vi både Hamsuns egne uttalelser om Nasjonal Samling under krigen (s. 67-69) og etter krigen, jf. s. 70–79.

En samlet vurdering viser at Hamsun selv ikke anså seg for å være medlem av NS.

2. Hamsun bar NS-nål

Nålen ble ved en anledning satt på Hamsun av NS-medlemmet Sjur Fuhr. Hamsun mottok nålen passivt, samtidig som han uttrykkelig presiserte at han hverken var eller ville bli medlem, se boken s. 69–70.

Dette bildet av Knut Hamsun med solkors på jakkeslaget ble brukt som bevis i Høyesterett på hans medlemskap i Nasjonal Samling. Aftenposten avslørte senere at bildet var blitt retusjert: Solkors-merket er tegnet på. Foto: NTB

Det er forskjell mellom – på den ene side – sympati for Quisling og NS og medlemskap på den annen side.

Til tider skiller ikke Hamsun disse temaene fra hverandre. Når han blir klar over at denne grensen er viktig, er han imidlertid krystallklar med hensyn til at han ikke har vært medlem.

3. Medlemskort i NS’ kartotek

På s. 80–89 i boken gjennomgår vi hvordan Nasjonal Samling oppfattet Hamsuns medlemskap, herunder de mange uklarheter som eksisterer rundt det medlemskortet som ble funnet.

Knut Hamsuns angivelige underskrift på et et skjema for innmeldelse i NS’ Hjelpeorganisasjon, datert 4. mai 1943. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen

Den manglende dokumentasjon for medlemskap og de gjentatte purringer på at Hamsun skulle melde seg inn i 1942 og 1943, tyder imidlertid klart på at NS selv ikke oppfattet Hamsun som medlem. Hadde NS ment det, hadde partiet utvilsomt slått dette opp som den store propagandaseieren som dette utvilsomt ville ha vært.

Gjentatte purringer på medlemskap var imidlertid forgjeves. De ble neglisjert av Hamsun, og det foreligger ingen formell søknad om medlemskap fra hans side.

4. Spørreskjema

Hamsun fylte ut et spørreskjema som skulle følge som bilag til en eventuell søknad om medlemskap. Omstendighetene om dette spørreskjemaet er gjennomgått på side 83–86.

Et skjema som skal være utfylt av Hamsun. Feltene for «medlemskap i NS» og tilliggende organisasjoner er strøket. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen

Men det forelå ikke en egen søknad om opptagelse, som skulle være forsynt med en anbefaling fra både fylkesfører og lagfører. Bilaget er dermed av underordnet betydning.

5. Omfattende propaganda

Det siste momentet er at Høyesterett forankret avgjørelsen i Hamsuns omfattende propaganda for NS.

Hamsuns avisartikler representerte som nevnt innledningsvis, et klart landssvik. Men dette kan vanskelig sies å ha betydning for spørsmålet om medlemskap. Man kan identifisere seg med et partis ideer, program og standpunkter, men man blir ikke medlem av den grunn.

Momentet kan egentlig snus. Når Hamsun på tross av dette meningsfellesskapet ikke meldte seg inn, peker dette på hans motvilje mot medlemskap.

Og hverken i landssvikloven eller i juridisk teori finnes det belegg for at et medlemskap – hverken isolert sett eller sammen med andre momenter – skal medføre at vi ut fra en totalvurdering kan konkludere med at vilkårene for medlemskap er oppfylt.

Ubevisst, psykologisk faktor

Hva kan så årsaken være til at Høyesterett synes å ha tøyd både faktum og jus i Hamsuns disfavør? Kan årsaken være at en frifinnende dom i erstatningssaken – på toppen av den strafferettslige henleggelse – ville medført sterke reaksjoner?

En frifinnelse av Hamsun ville utvilsomt representert et klart brudd mot «den alminnelige rettsfølelse». Det kan sikkert diskuteres om den alminnelige rettsfølelse skal være et moment ved rettsanvendelsen. Men uansett: Kan dette hensynet ha spilt en ubevisst og psykologisk rolle?

Kanskje er Hamsun-dommen det beste eksempelet i nyere norsk rettspraksis på at den alminnelige rettsfølelse indirekte er blitt tillagt meget stor betydning.

Rimelig, bare ikke riktig

Var det så grunn for Hamsun til å beklage seg over Høyesteretts dom? Ut fra en isolert vurdering er svaret ja. Dommen er antagelig gal. Men på den annen side: Hvis en straffesak hadde blitt gjennomført – og ikke henlagt – ville de samme elementene som Høyesterett vektla ved utmålingen av erstatningen, hatt relevans ved utmålingen av en bot.

Utfallet av en straffesak kunne derfor blitt en bot i samme størrelsesorden som Høyesterett konkluderte med.

Vi kan derfor – i større perspektiv – konkludere med at saken mot Hamsun alt i alt fikk et utfall som var rimelig. Valget av rettslige sanksjoner og navnet på ilagt beløp, skulle ideelt sett vært annerledes. Men medlem av Nasjonal Samling var Hamsun neppe.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Hamsun kunne være en satan, men han skrev som en gud

  2. Har gått gjennom private brev: – Amalie Skrams utsagn om jøder er grove

  3. Hamsun drev litterær aktivisme på ytterste høyre fløy

  4. Bokanmeldelse: Kansellere Hamsun? Nei og atter nei.