22. juli-kommisjonen ser tilbake: Våre funn og våre mulige blindsoner
I ettertid er det særlig tre dimensjoner som kanskje burde fått mer oppmerksomhet.
Alarmer, sirener, skrik og lyden av folk som vasser i glass.
Lydbildene i NRKs podkastserie Hele historien: 22. juli henter frem fortvilelsen og den metalliske smaken i munnen fra det store sjokket.
22. juli var en både en nasjonal katastrofe og en dyp tragedie for de mange berørte og deres nære. Ufattelig mange mennesker mistet livet, og et utall andre fikk tilværelsen varig endret. Vi kan bare forestille oss smerten da og nå.
Vi som arbeidet i 22. juli-kommisjonen, skulle få bidra til samfunnets læring etter terrorangrepet. Det var en oppgave som fylte oss med ærefrykt og et stort alvor.
Oppdraget var, med statsministerens ord, «å kartlegge alle forhold. Få fakta på bordet, usminket og ærlig». Vi skulle vurdere myndighetens innsats og anbefale tiltak.
Forstå hendelsesforløpet
Utfallet av terroren forsto vi alle raskt. Men ingen hadde egentlig et helhetlig bilde av hva som faktisk hadde skjedd. Å etablere en grundig fremstilling av hendelsesforløpet den dagen, og forut, var en prioritet. Metoden vår var å stille enkle spørsmål:
- Hvorfor ble ikke gjerningsmannen oppdaget under planleggingen?
- Hvordan var det mulig å parkere en bombebil helt inntil regjeringskvartalet?
- Hvorfor ble ikke massakren på Utøya stanset tidligere?
- Hvordan greide helsevesenet å begrense skadene på de mange ofrene?
Spørsmålene krevde analyser av data, som dokumenter, intervjuer, lyd, bilder, GPS data-og store datasett fra hele politietaten. Disse analysene ga grunnlag for en faktabasert fremstilling: NOU 2012: 14 Rapport fra 22.-julikommisjonen.
Tydelige og ubehagelige konklusjoner
Rapporten var alvorlig og direkte. Kommisjonen trakk flere tydelige og ubehagelige konklusjoner:
- «Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.
- Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7 ….»
Kommisjonen berørte mange viktige detaljer og enkelthendelser, men valgte å rette søkelyset mot «ledelse, kultur og holdninger». Og to viktige stikkord: manglende «risikoerkjennelse» og «gjennomføringsevne».
Vi pekte på det som skilte den vellykkede helseresponsen fra den manglende sikringen av regjeringskvartalet og svikten i politiets aksjon. Den avgjørende forskjellen var i hvor stor grad det var utøvet ledelse knyttet til å forstå risiko, treffe tiltak på forhånd og til å øve på å respondere på verste-fall-scenarioene som alle etatene jo kjente godt til.
Varige og systematiske sårbarheter
Rapporten pekte også på varige og systematiske sårbarheter. Det var sårbarheter som viste seg avgjørende 22. juli. For eksempel viste dataanalyser av hele Politi-Norges virksomhet et manglende samsvar mellom når hendelser skjer, og når innsatspersonell er på jobb.
Operasjonssentralen i Nordre Buskerud var bemannet av én eneste person som både skulle lede operasjonen og ta imot hundrevis av fortvilede nødanrop fra mindreårige. Det var en stor sårbarhet. Oppgaven var umulig.
Situasjonen på Hønefoss den dagen var dessverre ikke unik.
Kommunikasjonssvikt forsinket politiaksjonen vesentlig. Over lang tid hadde det vært en manglende oppmerksomhet mot viktigheten av kapasitet, kommunikasjonssystemer og organisering. Kommisjonen pekte på at dette var sentrale, bakenforliggende forklaringer på tidsbruken i politiaksjonen.
Forbedringen av politiet. Tid for samlet status?
Kommisjonen mente det var behov for mye tydeligere visjoner og forbedringsambisjoner for politietaten. Den trengte mer aktiv og bedre ressursstyring, søkelys på å utnytte informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og å styrke ordinært politis evne til å levere resultater.
I tiden etter terrorangrepet har det skjedd vesentlige forsøk på å lære av hendelsen. Vi er ikke i dag i posisjon til å gjøre noen vurdering av alle tiltak som er gjennomført. Men inntrykket er at mye har skjedd, i perioden der politiet har vært i en reform. Viktige tiltak er blant annet at:
- Måldokumenter retter nå mer søkelys mot politiets operative evne.
- Større politidistrikt gjør det mulig å bemanne operasjonssentralene mer robust.
- IKT brukes mer og bør gjøre enhver politibil bedre i stand til å være et rullende lensmannskontor som kan ta del i en koordinert aksjon.
- Det er mer kapasitet i politiet til å håndtere beredskap.
- Våpenlovgivning er endret slik at vi får færre halvautomatiske våpen i samfunnet.
- Å delta i terrortrening er blitt straffbart.
- I forvaltningen legges det mer vekt på risiko og beredskap.
Effekten av alle tiltakene vet vi ikke, men det er grunn til å tro at et slikt systematisk forbedringsarbeid gir resultater over tid. Kanskje kunne det være på sin plass nå å lage en samlet status av tiltak? Evne til faktisk gjennomføring av planer – og å sjekke at det er iverksatt – var tross alt et nøkkelpunkt.
Overdrevent hemmelighold
Kommisjonen sa at «overdrevent hemmelighold» var en av årsakene til at Grubbegata ikke var sperret. Gaten terroristen parkerte bombebilen i, var fortsatt åpen for all slags trafikk syv år etter at regjeringen hadde besluttet sperring «med høy prioritet og sterk styring».
I 2012 ble Politiets sikkerhetstjeneste oppfattet av andre som så ordknappe og tilbakeholdne at det sto i veien for god forebygging. Det er mer åpenhet nå.
Sikkerhetsmyndighetene gjør flere trusselvurderinger åpne. Sårbarheter tematiseres. Tersklene for samarbeid er lavere. Det styrker evnen både til å erkjenne risiko og til å gjøre noe med den.
Undervurderte dimensjoner?
Snart 10 år er gått siden kommisjonen ble nedsatt, rapporten forelå året etter. Var det forhold vi burde ha sett mer på?
Kommisjonens mandat var gitt av regjeringen, tidsfristene var knappe og arbeidet var omfattende. Likevel, sett i ettertid er det særlig tre dimensjoner som kanskje burde fått mer oppmerksomhet:
1. Et politisk motivert anslag
Noe av det som etterlyses i dag, er større offentlig oppmerksomhet rundt hva samfunnet kunne gjort for å forebygge radikalisering og ekstremisme. Kommisjonen gikk ikke inn i denne problemstillingen. Vi så heller ikke på den politiske dimensjonen ved terroren.
Kanskje burde vi ha gjort det, eller kanskje burde det vært igangsatt et parallelt utvalg. 22. juli-terroren var et angrep på regjeringskvartalet og på AUF. Siden har det vært en rekke angrep i andre land. Flere av disse har vært inspirert av tankegodset og handlingene til gjerningsmannen.
Det er viktig å forstå mer om hvordan radikalisering oppstår, og smitter.
2. De store økonomiske konsekvensene
Vi unnlot å bruke mye tid på de økonomiske konsekvensene av angrepene. Det var et naturlig valg. Likevel er det i dag umulig å overse at ruinene i regjeringskvartalet står påfallende uendret.
Det er klart at kostnadene, både ved den midlertidige situasjonen og ved å reetablere regjeringskvartalet, er og vil være enorme.
3. Styrke demokratiet og verne institusjonene
Terrorangrepet 22. juli var et angrep på statsmakt og på politisk deltagelse. Siden angrepet har vi i en rekke andre land sett hvor skjørt demokratiet kan være og hvor verdifullt det er.
Denne viktige dimensjonen la vi nok for liten vekt på. Kanskje fordi den politiske ledelsen håndterte krisen den sommeren godt og forvaltningen evnet å opprettholde kontinuitet under ekstreme forhold.
Utfordringen: Samsvar mellom ord og handling
I det siste har journalister fra andre land bedt om kommentarer til 22. juli. Noen ønsker å sette tragedien i et valg mellom sikkerhet og demokrati. Dette er etter vårt syn et feilspor.
Vi har gode tradisjoner for å håndtere slike dilemmaer i Norge. Dem bør vi bygge videre på. Kommisjonen mente at læringen etter 22. juli var en annen:
«Etter vårt syn har storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»
