Kronikk

Medisinernes mesterskap

  • Pål Gulbrandsen
    Pål Gulbrandsen
Jeg vil peke på tre hovedutfordringer: Informasjonsgapet mellom helsetjenesten og befolkningen, den medisinske kulturens mesterskap og hvilke konsekvenser dette har for håndteringen når noe går galt, skriver kronikkforfatteren.

Legenes høye forventninger til seg selv og kolleger er en barrière mot åpenhet. Mange leger sier de misunner sykepleiere, som har etablert en bedre debriefingskultur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Uventet fatal utgang på medisinsk behandling er et mareritt for alle involverte. A-magasinets fortjeneste er at søkelyset nå for en gangs skyld rettes mot håndteringen i ettertid. Det er der nøkkelen til færre triste utfall ligger.

Denne drøftingen har som utgangspunkt omtalen av Daniel-saken i A-magasinet 20. juni og oppfølgingssakene i Aftenposten 22. juni.

Pål Gulbrandsen.

Jeg vil peke på tre hovedutfordringer; informasjonsgapet mellom helsetjenesten og befolkningen, den medisinske kulturens mesterskap og hvilke konsekvenser dette har for håndteringen når noe går galt.

1. Informasjonsgapet

Moderne medisin preges av effektiv og farlig behandling. Takket være fortløpende forbedringer av prosedyrer går selv meget kompliserte inngrep oftest godt. Leger vet at ting kan gå galt, men vet samtidig både at mange pasienter skremmes av informasjon om dette og at de fleste har problemer med å forholde seg til risikotall.

Og vil man høre? En gynekolog jeg snakket med nylig sa: «Jeg sitter hver dag, jeg, og argumenterer mot keisersnitt på grunn av risikoen. Men taler stort sett for døve ører.»

Det er en grunn til at du ikke får et papir med deg om bord i flyet der omfanget av nestenulykker knyttet til flytypen, flyselskapet og flyverne beskrives. Du vil ikke se det. De fleste som ønsker en behandling er tilfredse med å stole på at legene vet hva de gjør, denne tilliten er sentral for å underkaste seg behandling.

De fleste operative medisinske prosedyrer er langt farligere enn en flytur. Motivasjonen for å ta imot behandling er oftest langt større enn behovet for å komme seg til Syden. Følgen er underkommunisering av risiko til individet – og en befolkning som er forført til å vente at medisinske intervensjoner er ufarlige.

Når den sakkyndige og tilsynsmyndighetene ender med å konkludere at det som skjedde medisinsk sett ikke var klanderverdig, må det naturligvis forvirre og provosere de etterlatte og folk flest.

2. Jaget etter å være best

Ingen ønsker å være middelmådige leger, men noen må være det. Medisinere preges ofte av et sterkt indre press om mesterskap, og det er vanlig å se opp til de aller dyktigste. Mesterskap er også det folk ønsker seg.

Men akkurat som i idrettsverdenen, er det en viss sammenheng mellom det å være blant de aller beste, og det å være kompromissløs. De faglig sterkeste avanserer ofte til ledende posisjoner. Ikke få av dem har lav toleranse for utilstrekkelighet hos sine underordnede.

En kirurg fortalte meg: «Jeg hadde gjort en stor tabbe den natten og la det frem på morgenmøtet. Det ble helt stille. Ingen sa noe til meg, ingen omtalte saken etterpå.»

Slike reaksjoner gjør feil til skammelig, altså noe galt med personen, istedenfor å få frem og bearbeide skyldfølelsen for handlingen. Når vi skammer oss, vil vi helst enten gjemme oss (ikke møte pasienten), omskrive det som skjedde så det er til å leve med, eller gå til motangrep (skylde på andre). For å forhindre slike reaksjoner er en ivaretagende debriefing alfa og omega. Det er vanligere enn før, men fortsatt er få trent grundig i å gjennomføre dette.

Mange leger sier de misunner sykepleiere, som har etablert en bedre debriefingskultur. Skjuling er nærliggende. Fortsatt regner vi med underrapportering av de alvorligste nesten-gå-galt-situasjoner i norske sykehus.

3. Effekt på håndteringen

Håndteringen av Daniel-saken kan synes katastrofal, men den er neppe enestående. To leger i ilden som ikke var i stand til å enes om historien. Ledere som viste lojalitet til sine egnes faktafremstillinger, uten at det skrives noe om ivaretagelse. En direktør som deserterte fra ledelsen av et kritisk møte. Politiet ble involvert sent. Og ble hendelsen beklaget? De etterlatte ble innkalt til et møte, men hadde mistet all tillit og ønsket ikke kontakt. Mange etterlatte etterlyser, som i søndagens Aftenposten, «i det minste en beklagelse».

En beklagelse må times, den må ikke komme for sent. Den må oppleves reell, det vil si at den som beklager lytter og forholder seg til mottagerens reaksjoner. Anger må synes. Fakta og forklaringer må ikke veltes ut ubedt, men komme som svar på konkrete spørsmål.

Et stort mindretall av amerikanske stater har lovparagrafer som fremhever at en beklagelse ikke er det samme som å innrømme klanderverdighet (og dermed erstatningsansvar). Reglene er utformet i erkjennelse av hvor avgjørende beklagelse er for sorgprosessen.

Like viktig er det at ledelsen i sykehus skjønner betydningen av at de som gjør feil trenger ivaretagelse av sine reaksjoner. Det handler ikke om å godta omskrivninger og ansvarsfraskrivelse, men tvert imot om å hjelpe de involverte til å kunne leve videre med å ha gjort noe som har fått fatal konsekvens. Et møte der hovedinnholdet er historiefortellingens fakta, er destruktivt om ikke de følelsesmessige utfordringer er ivaretatt først.

Det er vesentlig med ledelsens støtte til alle involverte fra første stund. Dette kan muligens bidra til uklarhet om fakta når politiet senere kommer på banen. I og med at så alvorlige hendelser umiddelbart bør meldes, bør man kanskje tilby politiet å være flue på veggen allerede i første debriefingsmøte, for å unngå senere spekulasjoner om samordnede forklaringer.

Veien fremover

Håndteringen av medisinske feil står på agendaen i medisinstudiene i Norge. Det arbeides også med å utvikle et kurs for kliniske ledere, på initiativ fra Helse-, sosial— og eldreombudet i Oslo og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Enkelte ledere har signalisert at de ikke har tid til mer enn et par timers kurs. Det er dessverre ikke nok.

Å øve på å ta inn over seg hvordan sterke følelser endrer handlingsevnen, og jobbe med å finne mer konstruktive veier ut enn de instinktive, tar tid.

I søndagsutgaven av Aftenposten påpeker Legeforeningens visepresident at en del sykehusledere hindrer varsling om feilbehandling på grunn av frykt for omdømmetap.

Det er synd. Men det må sies at denne frykten sitter i hjertet til helsetjenestens mektigste premissleverandører, legene selv, og må bearbeides også der. Da følger åpenhet.

Les også

  1. Daniel (2) døde etter rutineoperasjon.

  2. - Ubegripelig at Statens Helsetilsyn ikke opprettet tilsynssak

  3. Helsetilsynet etablerer tilsynssak mot Molde sjukehus etter Aftenposten-reportasje

  4. - Dette har vi ventet på i fem år

  5. Overrasket over at Daniel-saken ikke fikk følger

  6. – Følte vi møtte en helsemafia

  7. - Sykehusledere hindrer varsling om feilbehandling

  8. Glad for tilsynssak mot Molde sjukehus

  9. «Ingen» straffes for legefeil

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Daniel-saken
  3. Helsetjenesten
  4. Varsling