Ekstreme smitteverntiltak kan få uante sosiale konsekvenser | Svenn-Erik Mamelund

Historien viser at pandemier også kan føre til psykisk sykdom og selvmord.

SARS kostet den globale økonomien totalt mellom 30–100 milliarder amerikanske dollar. Historien viser at pandemier også kan føre til psykisk sykdom og selvmord. Å stenge ned en hel storby, som Kina har gjort i Wuhan, kan få uante konsekvenser.

I påvente av en vaksine har kinesiske myndigheter satt i verk ekstreme tiltak for å stoppe smittespredningen av det nye coronaviruset. Klassiske smitteverntiltak, som å stenge ned skoler og hygienetiltak, har vist seg å være effektive under tidligere epidemier.

Fikk internasjonal kritikk

I over 20 år har jeg forsket på demografi, kostnader og konsekvenser av influensaepidemier, med hovedvekt på spanskesyken, som tok livet av opptil 100 millioner i årene 1918–20. En pandemi er et utbrudd av en helt ny sykdom som få har immunitet mot, og som derfor sprer seg over hele verden.
Historien har lært oss at strenge og koordinerte tiltak for å hindre smittespredning har vært avgjørende for å hindre utviklingen av epidemier.

Når man ikke har legemidler som demper symptomene, eller vaksine for å bekjempe en epidemi, må man stole på klassiske folkehelsetiltak som overvåking og tidlig diagnostikk, slik at man kan behandle og isolere de syke, smittesporing, hygiene og å redusere kontakt mellom mennesker.

Å stenge ned og forby all reise ut av en hel by, som kinesiske helsemyndigheter har gjort i Wuhan, er derimot noe helt nytt.

Dette er et ekstremt tiltak som WHO ikke anbefaler. Kinas reaksjon henger antagelig sammen med tradisjonen for å stenge skoler, men også at de i 2003 fikk internasjonal kritikk for manglende åpenhet i utbruddets startfase, og at de da satte i gang tiltak mot smittespredning for sent.

Økonomiske konsekvenser

Et spørsmål som bør stilles, er om de strenge kinesiske tiltakene også kan ha noen negative konsekvenser, utenom det rent praktiske, for dem som sitter i karantene?

SARS hadde størst negative økonomiske konsekvenser for Kina og Asia, og for bransjer innen reiseliv, hotell- og matservering. Selv om Kina satte i verk økonomiske mottiltak for å kompensere for de strenge smitteverntiltakene og sykdommen i seg selv, kostet til slutt sykdommen den globale økonomien totalt mellom 30–100 milliarder amerikanske dollar.

For å sette dette tallet i perspektiv viser beregninger av Verdensbanken at en svært alvorlig pandemi, som for eksempel influensapandemien spanskesyken, i dag ville ha kostet 5 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet (4 trillioner amerikanske dollar).

Kina hardest rammet

I skrivende stund har coronaviruset spredt seg til minst 24 land, men fortsatt er nesten alle sykdomstilfellene og dødsfallene – som i 2003 – skjedd i Kina. Også denne gangen har helsemyndighetene kun tradisjonelle folkehelsetiltak som verktøy for å forsøke å stoppe smittespredningen.

Kina blir trolig hardest rammet økonomisk også denne gangen, delvis fordi Kina i dag er en mye større global økonomisk makt enn for 18 år siden. I tillegg har mange flere internasjonale selskaper etablert seg i Kina.

Flyselskaper som stopper flyvninger til Kina, og Starbucks som stenger sine kafeer i Wuhan-området for å hindre smittespredning, vil selvfølgelig lide økonomisk.

Nedgang på børser

Frykt for spredning av coronaviruset fra Wuhan til andre deler av verden har også ført til nedgang på flere børser i Asia. Det har også vært en liten nedgang på Oslo Børs, særlig på grunn av fall i oljeprisen, på grunn av en forventet nedgang i flyreiser.

Hvor stor nedgangen til slutt vil bli er uklart, men er avhengig av hvor lenge utbruddet vil pågå, hvor høy sykeligheten og dødeligheten blir og om epidemien blir global og kommer i flere bølger. SARS, svineinfluensaen i 2009 og Zika-viruset sto alle for relativt små og kortvarige tilbakeslag for den globale økonomien.

Stengt inne mot sin vilje

Forskning på spanskesyken har vist at stater i USA med høyest dødelighet også opplevde økning i selvmord, og at dette ikke skyldtes dødelighet som følge av første verdenskrig.

Denne sammenhengen kan skyldes redsel for å bli smittet og dø, at mennesker som var psykisk syke fra før, ble sykere, sorg over tapte familiemedlemmer og frykt grunnet nedgang i sosial kontakt i kjølvannet av folkehelsetiltak, som oppfordringer om ikke å oppsøke store folkemengder, stenging av skoler, kafeer, kinoer og teatre. Store idrettsstevner ble for eksempel avlyst.

Frykt for å bli smittet av sykdommen må være ekstra stor i Wuhan nå, hvor man er stengt inne mot sin vilje. Vil man få massesykelighet- og dødelighet der, eller er epidemien på retur slik at man unngår det? Det er også knyttet mye usikkerhet til tallene på syke og døde.

Å bli stengt inne og ikke få leve et normalt familie-, arbeid- og fritidsliv kan også ha store psykologiske konsekvenser for innbyggerne. Konsekvensene av frykt for å bli syk og dø, egen families sykdom og de strenge karantenetiltakene er imidlertid er umulig å skille fra hverandre.

Hvor godt rustet er vi i Norge?

Norske helsemyndigheter har ingen tradisjon for eller planer om å stenge skoler eller arbeidsplasser om vi får sykdomstilfeller her. De mener ulempene er større enn fordelene.

Vi er relativt godt rustet mot nye infeksjonssykdommer i Norge og i høyinntektsland i den vestlige verden.

En viktig grunn til at WHO i forrige uke erklærte at det nye coronaviruset var en internasjonal helsekrise, er at de ønsker internasjonalt samarbeid både for å stoppe utbruddet og for å hjelpe land med et mindre godt utviklet helsevesen.

Selv om flere aktører er i gang med å utvikle vaksiner mot dette viruset, tar utvikling og testing av vaksiner lang tid. Det finnes fortsatt ikke en vaksine mot coronaviruset som forårsaket SARS-utbruddet i 2002-03, og det er heller ikke sikkert vi vil ha en vaksine på plass før vi når toppen av dette utbruddet, før eventuelt nye bølger, eller før epidemien er på retur.

Det gjenstår også å se om folkehelsetiltakene, og spesielt Kinas drastiske tiltak med å stenge hele byer, vil være nok for å hindre en ny pandemi.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter