Kronikk

Putins flik av sannheten | Sven G. Holtsmark

  • Sven G. Holtsmark
    Professor, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole

Sovjetunionen spilte en avgjørende rolle for de alliertes seier under andre verdenskrig, men president Putins historiefortolkning har en slagside, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser rødegardister under slaget om Stalingrad. Foto: NTB scanpix

Autoritære ledere som skriver historie, vil ha frem Sannheten, «den ekte sannheten».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten publiserte nylig et innlegg signert Vladimir Putin, Russlands president, i anledning av at det i år er 75 år siden avslutningen av andre verdenskrig. Deler av innlegget kan leses som en påminnelse om Sovjetunionens avgjørende rolle for de alliertes seier og de ufattelige ødeleggelsene og lidelsene på krigsskueplassene i øst. Denne siden av krigen fikk i lang tid ikke den plass den fortjente i vestlige fremstillinger, og det er viktig å minne om dette.

Putin anerkjenner også rollen de allierte leveransene av krigsmateriell og forsyninger spilte for den sovjetiske krigføringen. Andre sider av teksten er mer problematiske, ikke minst på grunn av alt Putin ikke nevner.

Sven G. Holtsmark er professor ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole. Foto: IFS

Autoritære ledere som skriver historie, vil ha frem Sannheten, «den ekte sannheten». Og sannheten finnes ifølge Putin i «arkiver og øyenvitnenes vitnesbyrd», uten tillegg av «ideologiske og politiske spekulasjoner».

Nå er det slik at ingen «arkiver» eller dokumenter i seg selv forteller en «sann» historie.

Det er ingen gitt å avgjøre en gang for alle hvilke forhold og kilder som er relevante for forståelsen av fortiden, eller bestemme for andre hvilke historier som kan og bør fortelles.

Dessuten: Selv skriftlige kilder og «øyenvitnenes vitnesbyrd» kan fortelle vidt forskjellige og gjerne motstridende historier. De kan alle inneholde biter av virkelighet, men de kan også være grunnleggende misvisende.

Slagsiden i Putins historiefortolkning

Når det gjelder ideologi og politikk, slår historieskriverens oppfatninger gjennom både i valg av tematikk, valg eller vektlegging av kilder og i fortolkninger.

Putin selv er nærmeste eksempel:

Det ville være i overkant naivt å tro at det er noe som helst annet enn nettopp ideologi og politikk som ligger bak den russiske presidentens beslutning om å opptre som historiker.

Det faktiske innholdet i Putins fremstilling er alt velkjent stoff. Hans eget bidrag består utelukkende i utvalget av hendelser og kilder og i hans nettopp «ideologiske og politiske» redigering og fortolkning av begivenhetene.

Innlegget i Aftenposten er en sterkt forkortet variant av en tekst som 20. juni ble publisert på presidentens hjemmeside (kremlin.ru). Denne teksten bygger igjen på en tale Putin holdt i desember i fjor.

Disse opprinnelige tekstene vakte begge betydelig internasjonal oppsikt og er noe ganske annet enn det som er blitt Aftenpostens lesere til del.

Slagsiden i Putins historiefortolkning var langt mer fremtredende før manuskriptet ble «glattet ut og lakkert» for norske lesere, for å bruke Putins eget uttrykk.

Tillegger Polen selv ansvar for tysk angrep

I de opprinnelige tekstene går Putin langt i retning av å tillegge Polen selv ansvaret for det tyske angrepet 1. september 1939 – som om det var noe Polen kunne gjort for å stoppe Hitlers aggresjon. Han sammenligner Sovjetunionen og Tysklands oppdeling av Øst-Europa fra august 1939 med den polske anneksjonen av et område ved byen Cieszyn (dagens navn, tsjekkisk Těšín) i oktober 1938.

Polens handling var forkastelig og også uklok. Sammenligningen er likevel ren demagogi, hinsides enhver rimelighet og historisk kontekst.

Like meningsløse er Putins antydninger om at det skulle finnes hemmelige avtaler mellom Tyskland og vestmaktene som, når de måtte komme for en dag, vil relativisere betydningen av tilleggsprotokollen til Hitler-Stalin-pakten.

Han gjør også et poeng av at andre makter hadde inngått «ikkeangrepsavtaler» med Tyskland før Sovjetunionen. Også dette blir et meningsløst sidespor: I disse avtalene delte man ikke opp Europa i interessesfærer.

Vennetjeneste fra Den røde armé?

Putin bekrefter igjen den offisielle russiske fortolkningen av Hitler-Stalin-pakten av 23. august 1939 og dens følger.

Noen eksempler: De baltiske statene valgte helt frivillig å bli del av Sovjetunionen. Innmarsjen i Polen 17. september 1939 var en ren vennetjeneste fra Den røde armé for å redde de østlige delene av Polen fra kaos og tysk undertrykkelse.

Med Putins egne ord: «Når alt kommer til alt tok faktisk ikke Sovjetunionen noe som helst fra Polen.» (I nitsjego u Polsji Sovetskij Sojus ne otbiral na samom dele.)

Ingenting sies om de flere hundre tusen som ble deportert, og titusener som ble henrettet, i månedene etter innmarsjen.

Ikke ett ord om de rundt 22.000 polske krigsfangene som ble henrettet med nakkeskudd våren 1940.

Dette, og mye annet, finnes i arkivene, og det er beskrevet av øyenvitner. Det inngår likevel ikke i Putins «ekte» og «sanne» historie, fri for «politiske og ideologiske spekulasjoner».

Den storpolitiske bakgrunnen

Noen vil oppfatte Putins antydninger om den storpolitiske bakgrunnen for Hitler-Stalin-pakten som mer troverdige enn den åpenbare demagogien som er gjengitt ovenfor: En «ikkeangrepsavtale» med Tyskland var angivelig Stalins eneste valg etter at vestmaktene hadde avvist sovjetiske tilbud om en militærallianse og dessuten arbeidet for å styre Tysklands aggresjon mot Sovjetunionen.

Problemet med dette er for det første at Stalin-Hitler-pakten var mer enn en «ikkeangrepsavtale»: Avtalen ga Sovjetunionen frie militære og politiske tøyler i Øst-Polen, Baltikum, Finland og deler av Romania.

I tyske og russiske arkivdokumenter ser man konturene av en tysk-sovjetisk avtale om delingen av Øst-Europa allerede våren 1939. For Stalin var trolig valget enkelt: Vestmaktene kunne i beste fall tilby et samarbeid som med stor sikkerhet ville føre Sovjetunionen inn i krig med Tyskland. Hitler kunne tilby ikke bare sikkerhet mot angrep, men også velsignelse av sovjetisk territoriell ekspansjon.

For det andre er tesen om at vestmaktene arbeidet for å styre Hitlers aggresjon mot øst like lite belagt som da den først ble presentert av Stalin og Molotov i august 1939.

I vestlige eliter, og blant vestlige politikere, fantes nok av dem som gjerne så at det kom til konflikt mellom de to store totalitære statene i Europa. Det var likevel ikke dette som var styrende for den britiske (eller franske) regjeringens respons på utfordringen fra Hitler.

Det var derimot et annet forhold som til og med München-avtalen i oktober 1938 la rammene for særlig britisk politikk overfor Tyskland: Et desperat ønske om å unngå en gjentagelse av marerittet fra 1914–18.

Forsyninger til tysk ekspansjon

Om Hitler-Stalin-pakten var ment å skaffe Sovjetunionen et pusterom for å forberede seg til å møte et tysk angrep, slik det nå igjen hevdes i Moskva, ble den i så fall utnyttet på underlig vis: Omfattende forsyninger fra Sovjetunionen av olje og råvarer for rustningsindustrien bidro til å muliggjøre Tysklands storstilte ekspansjon i Europa frem til og med Frankrikes fall sommeren 1940.

Det var et militært sterkere Tyskland som angrep Sovjetunionen 22. juni 1941. Den røde armé på sin side viste seg ute av stand til å utnytte både de annekterte områdene i vest og sin tallmessige overlegenhet i mennesker og materiell.

Den røde armé, skriver Putin, «strakk alltid uten en hjelpende hånd» til sine allierte.

Blant de allierte var også den polske motstandshæren, Armija Krajowa, det okkuperte Europas største organiserte undergrunnsstyrke. Møtet mellom sovjethæren og den polske motstandsbevegelsen forløp slett ikke som Putin antyder: Polske motstandsgrupper ble arrestert, i enkelte tilfeller umiddelbart henrettet, i andre tilfeller deportert østover i Sovjetunionen.

Det er slike forhold, og undertrykkingen som fulgte i etterkrigstiden, som gjør at ikke alle i Øst-Europa uten forbehold snakker om en sovjetisk «frigjøring». Heller ikke dette inngår i Putins «ekte» og usminkede sannhet om krigen.

Myndighetene øverste historiefortolkere

I realiteten setter selvsagt Putin grenser for letingen etter sannheter om krigen som ikke er «glattet ut og lakkert». I Russlands reviderte grunnlov heter det i artikkel 67, pkt. 3 (min oversettelse): «Den russiske føderasjon ærer minnet om Fedrelandets forsvarere, den verner om forsvaret av den historiske sannheten. Det tillates ikke å forminske betydningen (umalenije znatsjenija) av folkets heltedåd i forsvaret av Fedrelandet.»

Hvem har så rett og myndighet til å slå fast hva som er «den historiske sannheten»? Hva betyr det å «forminske» folkets heltedåd?

Svaret på det første spørsmålet er åpenbart – russiske myndigheter er heretter de øverste historiefortolkerne og vil derfor selv besvare det andre spørsmålet.

Hva vil så skje med den som kommer i skade for å krysse grensen for det myndighetene mener er den «historiske sannheten»?

Skjebnens ironi

Det er en trist skjebnens ironi at Polen, Putins særlige historiske skyteskive, allerede i 2018 år siden slo inn på samme autoritære vei og ga myndighetene rollen som lovfestet forvalter av en historisk «sannhet».

I det polske tilfellet valgte man å revidere en lov om den statlige institusjonen som blant annet forvalter arkivene etter kommunistregimets overvåkingsapparat. I lovens paragraf 55a heter det nå at den som «i strid med fakta tilskriver Det polske folk eller Den polske stat ansvar eller medansvar for nazistiske forbrytelser begått av Det tredje tyske rike [ ...] straffes med bot eller frihetsberøvelse opp til 3 år». (min oversettelse).

Heldigvis for min yrkesstand er det gjort unntak for «kunstnerisk og vitenskapelig virksomhet». Uheldigvis for blant annet norske journalister gjelder bestemmelsen også for ikke-polske borgere, og uavhengig av hvor «forbrytelsen» er begått.

Russland, Polen – mønsteret er det samme: «Sannheten» om historien må beskyttes. Autoritære ledere, og autoritære regimer, er seg selv like.

  1. Les også

    For 75 år siden ble det fred i Europa. Nå skaper løgner om andre verdenskrig uro.

  2. Les også

    Etter at sovjethelten ble fjernet, fikk ordføreren livvakter. Andre verdenskrig har fortsatt symboltung sprengkraft.

  3. Les også

    Hvem vant egentlig annen verdenskrig? De to presidentene er ikke helt enige.

  4. Les også

    75 år siden Den store seieren | Vladimir Putin

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Russland
  3. Polen
  4. Propaganda
  5. Vladimir Putin
  6. Debatt

Relevante artikler

  1. VERDEN

    EU unnlot å takke armeen som frigjorde Auschwitz. Russland sendte et voldsomt svar.

  2. KRONIKK

    Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen

  3. LEDER

    Russerne stadfester Putins svakhet

  4. VERDEN

    Putin strakte ut en hånd: Bare sammen kan vi beskytte verden mot nye trusler

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 21. mai

  6. VERDEN

    Putin vil ha full kontroll. Men nå brenner det på alle kanter.