De vanskelige valgene

  • Bjørn-inge Larsen
Pasientgrupper står mot hverandre i ressurskampen. Det er mange vi gjerne vil hjelpe, skriver Bjørn-Inge Larsen.

Helse-Norge: Flere eldre og dyrere behandlinger gjør at vi må prioritere bedre for å gi alle god behandling.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Ny og god, men kostbar teknologi og flere eldre vil gi stor kostnadsvekst i helsetjenesten. Mye kan vinnes hvis de gamles funksjonsevne bedres. Forebygging og folkehelsetiltak kan bidra til dette.

Mye er positivt i norsk helsetjeneste. Ressurstilgangen har økt over en svært lang tidsperiode, levealderen har økt, dødeligheten av hjerte— og karsykdom er halvert, og overlevelsen av en rekke kreftformer er større enn i de fleste andre land. Langt flere alvorlige sykdommer kan behandles med godt resultat nå enn for noen tiår siden.

Ytterligere effektiviseringer

Men i løpet av den siste femårsperioden er sammensetningen av veksten i helsesektoren endret. Det har vært stor vekst i psykisk helsevern og i tiltak til rusmiddelmisbrukere, mens veksten i somatisk sektor har flatet ut. Dette er i samsvar med politiske prioriteringer. Men det betyr også at nye behandlingsmetoder innenfor somatisk sektor bare kan tas i bruk ved ytterligere effektiviseringer eller ved å prioritere ned andre tiltak.

For det er mange vi gjerne vil hjelpe: Mange brystkreftopererte venter for lenge på brystrekonstruksjon. Hjerteflimmerpasienter skal ikke måtte dra til utlandet for behandling. Ikke alle MS-pasienter får de beste medisinene. Helsesektoren konkurrerer med andre sektorer om arbeidskraft og andre ressurser. Innad i helsesektoren kjemper gode formål mot hverandre om tilgang til større del av budsjettene.

Rimelige kriterier

Siden pasientgrupper står mot hverandre i ressurskampen, er det viktig at prioriteringene er godt begrunnet. Prioriteringskriteriene som vi bruker i dag er: Sykdommens alvorlighet, forventet nytte av helsehjelpen og et rimelig forhold mellom effekt og kostnader. Kriteriene er lovfestet for spesialisthelsetjenesten i Pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og de er normerende for hele helsesektoren.

Lignende kriterier brukes også i andre land som har diskutert prinsipper for prioriteringer i helsesektoren. Kriteriene er intuitivt rimelige: En må ta hensyn til hvor alvorlig tilstanden til pasienten er. Men tiltak som settes inn må ha effekt. Det er uetisk overfor pasienten å gi behandling som ikke virker. At kostnadene skal stå i rimelig forhold til kostnadene, reflekterer helsesektorens helhetlige ansvar: Dersom det går mye ressurser til behandling med liten effekt, vil vi vinne mer helse om ressursene brukes til pasienter der helsegevinsten er større.

Hva må prioriteres ned?

Innenfor kreftområdet møter vi utfordringer i skjæringsflaten mellom økt forekomst av sykdom, behovet for å komme til behandling uten ventetid, kostbare medisinske nyvinninger og forskningsresultater som gir håp om helbredelse eller livsforlengelse. Selv om ikke alle pasienter får tilgang til alle kostbare kreftmedisiner som prøves ut, er kreftoverlevelsen i Norge blant de beste i Europa for mange kreftformer. Spørsmålene vil likevel ofte være: Hva må prioriteres ned når vi tar i bruk ny og kostbar teknologi? Hvilke pasienter går det utover? Vinner vi mer i helse ved å bruke ressursene på andre måter?

Vi bør ha en offentlig diskusjon om det er riktig å gi dyr behandling når livet uomtvistelig er i en sluttfase og ytterligere behandling bare gir få måneder i levetidsgevinst. Er det i slike tilfeller bedre å legge til rette for en verdig død enn å gi dyr behandling som kan gi bivirkninger og som har liten effekt? I noen tilfelle vil dette være bedre både for pasienten og de pårørende.

Livsstilsendringer

Sykdom kan forebygges og leveår kan vinnes ved folkehelsetiltak. Å gjøre sunne valg enklere for folk er ønsket av myndighetene. Fedmeepidemien har nådd Norge, og i gjennomsnitt beveger vi oss mindre enn før. Dette gir livsstilsrelaterte sykdommer som diabetes, men det påvirker også sannsynligheten for kreft og andre alvorlige sykdommer. Det er imidlertid store forskjeller i livsstil mellom sosioøkonomiske grupper. De med høyest utdanning tjener mest, røyker minst, spiser sunnest og lever lengst. Hvordan kan vi få til livsstilsendringer hos dem trenger det mest? Hvor langt kan vi gå i å bestemme over hva folk skal spise, drikke og foreta seg?

De behandlingene som hvert år krever mest ressurser i den norske helsetjenesten, er operasjoner på hofte, knær og ankler hos gamle mennesker. Dette er gode og effektive behandlinger som skal tilbys. Men også her er det mulig å forebygge: Mer mosjon, færre fallulykker og mindre overvekt kan redusere behovet for slike operasjoner. Det vil øke livskvaliteten til de gamle og er samfunnsmessig en langt bedre tilnærming.

Enda eldre

I årene fremover blir det en betydelig vekst i de aller eldste aldersgruppene. Det er disse som trenger mest helsetjenester og mest pleie og omsorg. Men mye tyder på at de gamle også blir friskere og opprettholder funksjonsevnen lengre. Dersom vi lykkes med nye forebyggingstiltak slik at de gamle blir enda eldre når de trenger pleie- og omsorgstjenester, vil behovet for slike tjenester bli mindre og presset på helsesektoren kunne reduseres.

For å kunne yte enda bedre helsehjelp, er det like viktig å prioritere hvilke nye tiltak som skal introduseres som å velge hva vi ikke skal gjøre. Slike valg er vanskelige. Men norske pasienter kan være trygge på at de også i fremtiden vil få god og nødvendig behandling i den offentlige helsetjenesten.

Bjørn-Inge Larsen.