Diagnoser skjuler jenters raseri

Økte forventninger om å være flinke, snille og pene skaper et sinne mange jenter stumt vender mot seg selv. Å stemple raseriets symptomer med en diagnose, skjuler hvor mye det koster jentene å tilpasse seg samfunnets krav, skriver Per Are Løkke.

Den moderne jentepsyken preges ofte av depresjon, selvskading, angst og anoreksi i forskjellige kombinasjoner.

Åpenhjertige bekjennelser om disse lidelsene er blitt en egen sjanger i litteratur og blogger.

I bøker som Sebrapiken av Sofia Åkerman, Evig Søndag av Linnéa Myhre, Sex, musikk og vold av Erica Løfstrøm får vi sterke innblikk i unge jenters tanke-, følelses— og fantasiliv.

Selvhatende og sylslank

Et iøynefallende fellestrekk ved mange av dagens unge jenter, er et selvhat knyttet til opplevelsen av egen kropp, prestasjoner og personlighet.

«Det var som om noen hadde tatt en sugekopp og sugd ut innholdet i hjernen min og byttet det ut med selvforakt», skriver Sofia Åkerman.

Dette selvhatet ser ut til å være forbundet med både samfunnets vellykkethetsidealer og dagens kvinneideal om å være sylslank. En annen årsak til selvhatet er en opplevelse av å være en byrde, slik Åkerman dramatisk beskriver det:

«Mammaen min var en gang en engel, men jeg mishandlet hennes hjerte. Pappaen min var en gang beundret, men jeg trakk skammen over hans hode».

Er selvhatet skyggesiden til den såkalte generasjon «flink»?

Dette er jenter som har vokst opp med 80— og 90-tallets fortrolige mødre og fedre, og som tar likestilling som en selvfølge. De stiller høye krav til seg selv om å være flinke hjemme og på skolen, om å være gode og omsorgsfulle døtre og venninner, ta utdannelse, trene og spise sunt. Jentene markerer tidlig selvstendighet, og de kaster ikke bort tiden. I tillegg iscenesetter de seg selv i en grenseløs nettkultur og bruker adskillig tid på å være «online og update».

Les også:

Drukner i forventninger

Det hviler et stort press på dagens unge jenter. De nærmest drukner i forventninger og krav, samtidig som de slåss mot forestillinger om at de ikke er tynne, pene, smarte og snille nok.

Den overfladiske selvrealiseringsideologien skaper her ytterligere vanskeligheter. Jentene har vokst opp med et mantra om hvor viktig det er å være positive og at alle muligheter ligger åpne. Da blir symptomene som oppstår i kjølvannet av alle kravene oppfattet som en feil ved dem selv.

Denne feilen blir igjen bekreftet dersom de innlemmes i en diagnosekategori. Når lidelsene blir privatisert, usynliggjøres det kollektive ansvaret for å finne løsninger på kulturelle problemstillinger som for eksempel mestringshysteri og syke kroppsideal. Feilen ligger hos jentene og ikke i samfunnet. Slik hindres de i å finne et språk som kan tydeliggjøre og skape et opprør mot familiære og kulturelle krav.

Min erfaring er at det ofte tar tid å skape den tillit som er nødvendig for at jentenes personlige historier kan komme til uttrykk.

Mange bærer på traumer, sår og konflikter, men finner ikke språk for å uttrykke dette. Jentene vet ikke hvem de er eller hva de føler utenfor de sosiale kravene og den negative selvoppfatningen. De har liten kontakt med seg selv, og møter en stumhet i sitt indre.

Denne stumheten er et tegn på at forbindelsen er brutt mellom det innerste private rommet og verden utenfor. Den peker mot en brist hvor de har mistet evnen til å uttrykke sine grenser og sin personlige identitet.

Les også:

Fra person til symptom

Men stumheten kan være en åpning mot det tapte, dersom den fanges opp. Dette er imidlertid vanskelig i en hektisk hverdag, ikke bare på grunn av støyen jentene er omringet av, men også på grunn av symptombehandlingen de blir møtt med. Disse metodene er aktive, pedagogiske og målrettede, og tilbyr hverken tid eller rom til å oppdage den stumme jentas historie. Dermed forblir broen over til den personlige identiteten usynlig.

Diagnosekulturen kan her være med på å skjule omkostningene ved det den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera kaller «den nye lydighetens verden».

På samme måte som symptombehandlingens tunnelsyn fører til at legen kun fokuserer på det syke organet og ikke på personen som helhet, vender nå psykologien sitt blikk bort fra personen og mot symptomene.

Symptomene knyttes ikke lenger til erfaringer i barndom, oppvekst, familie og samfunn, til traumer, sår, følelser og fantasier, men knyttes i stedet til en sykdom.

Ved å tilby jentene abstrakte fortellinger om hva «psykiske lidelser» handler om, forhindres de i å sette navn på kreftene som trellbinder, ødelegger, skader og krenker. De forhindres i å sette navn på seg selv og sin historie.

Les også:

Overbelastet av motstridende krav

Den tradisjonelle kvinnerollen har vært formet rundt kravet om å være åpen og mottagelig for omverdenens behov og forventninger. Kanskje er det epidemiske selvhatet vi ser hos dagens jenter et uttrykk for at kulturen mer enn noensinne undergraver deres rett til å ha egne grenser.

På den ene siden er de overbelastet av et intimitetskrav innad i familien, ved å ta et stort ansvar for sine foreldres følelser.

På den annen side er de overbelastet av flinkhetskulturens mange motstridende krav om å bli en mestrende kvinne i en perfekt anorektisk og muskuløs kropp, alltid åpen, smilende og tilgjengelig for omverdenens forventninger og blikk.

Hovedpersonene i bøkene til Linnéa Myhre, Erica Løfstrøm, Sylvia Åkerman tar alle en stor plass i verden gjennom sitt raseri, en plass som tidligere var forbeholdt unge menn.

Jeg tror dette raseriet representerer et frigjørende potensial, men at det fort kveles av familie, kultur og samfunn. Når jentene ikke finner legitime steder å rette raseriet mot, blir den eneste muligheten å vende raseriet mot egen kropp og psyke.

Les også:

Hva vil jentene fortelle?

Er ikke raseriet et uttrykk for at det er nok krav, forventninger og «drittdrømmer»? — et uttrykk brukt av den svenske feministen Nina Bjørk for å beskrive forbrukerkulturens falske idealbilder.

Og overser ikke behandlingskulturen raseriets opprinnelse og potensial, når hovedfokuset består i å lære jentene å tenke positivt om seg selv?

Det viktigste er jo ikke å forandre negative tanker til positive, men å forandre retningen på raseriet, slik at det ikke lenger vendes innover, men utover, mot falske idealer og det som oppleves krenkende.

Og er vi ikke da tilbake i den gamle historien om at vi liker positive jenter best, at kultur og samfunn ikke har plass til sterke jenter med en frigjørende negativitet og et levende raseri.

Men raseriet er der, noe de unge forfatterne bekrefter. Og kanskje har vi alle noe å lære dersom vi kan slippe vårt diagnosefokus, og i stedet lytte til hva jentene forsøker å fortelle oss?

Per Are Løkke har også skrevet et essay om samme tema i siste utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening