Kan helseministeren ta ansvar?

Psykisk helsehjelp er ikke som behandling av en kreftsvulst, en tett blodåre eller en brukket lårhals.

Det virker som om Arbeiderpartiet ikke er villig til å se på helseforetaksmodellen selv om det i dag er lite som tyder på at pasienter og fagfolk er fornøyde med organiseringen av helsetjenesten. Det burde regjeringen gjøre.

Dagens organisering av spesialisthelsetjenesten premierer bedriftsøkonomisk «lønnsomhet», ikke helsefaglig og samfunnsøkonomisk forsvarlighet. Som kjent er god budsjettstyring å dytte utgiftene over på andres budsjettposter. Det er helseforetakene flinke til.

Den politiske styringen mangler

Statsråder har gjentatte ganger sagt at psykiatriske pasienter skal prioriteres. Det motsatte har skjedd. Nå har helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) først redusert bevilgningene til spesialisthelsetjenesten drastisk, inklusiv psykisk helsevern. Så plusset hun på med mer penger både før og etter jul og lover enda mer ved revidert nasjonalbudsjett. Hun overlater imidlertid til helseforetakene å styre hvordan disse pengene skal brukes. Men hva mener hun?

Helseforetakene vil bruke pengene til bygg og beholde kuttene i pasientbehandlingen. Kliniske avdelinger knekker sammen. Kjerkol uttaler til Klassekampen 14. februar at hun tror sykehusene «nok er glade for» ekstra 2,5 milliarder kroner. Hva slags ledelse er dette?

I psykiatrien ser vi at helseforetakene ikke er interessert i sammenhengende behandling av svært syke pasienter, men satser på korttidsopphold ved akutte kriser og så videre oppfølging i kommunene. For mange med alvorlig sinnslidelse er ikke dette bra nok.

Kapasiteten er sprengt

Det er i dag et stort trykk på akuttpsykiatriske sengeposter. Noen av pasientene kan raskt stabiliseres og utskrives til videre oppfølging ved Distriktspsykiatriske senter (DPS), som også har oppsøkende team (Fact-team), hjemme hos pasienten, i samarbeid med kommunen. Andre pasienter bør videre til sengeposter for behandling over noe lengre tid – hvis det er plass.

Pasienter som skrives ut, er ikke ferdigbehandlet. Kapasiteten ved akuttavdelinger, langtidsavdelinger, DPS og i bydeler og kommuner er sprengt. Rehabiliteringen blir ikke god nok. Pasientene klarer seg dårlig. Pårørende blir utslitt.

I psykisk helsevern er den viktigste ressursen relasjonen mellom pasient og behandler. Det er viktig med medikamenter, og det kan være riktig med tvangsinnleggelse. Men det som hjelper på sikt, er en faglig oppfølging over tid ved kompetent behandler som kan vurdere alle aspektene ved pasientens situasjon, se behovene og bidra til optimal psykisk og sosial fungering.

Dette tar tid og krever kontinuitet, ikke kriseintervensjoner. Det kan omtales som kompleks rehabilitering for pasienter som ikke evner å ta vare på seg selv. Avdelingene som kan dette, er nå bygget ned til et minimum. Den syke har trukket gulloddet hvis vedkommende får plass i en slik avdeling.

En optimistisk vrangforestilling

De psykiatriske sykehusene ligger nå på sentrale og store tomter som oppfattes som helseforetakenes formue, i hvert fall dersom de tømmes for pasienter. Og helseforetakene trenger kapital for å bygge nye somatiske sykehus. Da mister pasientene de få avdelingene som stadig kan gi sammenhengende behandling av invalidiserende lidelser.

Omsorg defineres nå som kommunale oppgaver, ikke spesialisthelsetjenestens. Man forutsetter at de fleste pasienter får best omsorg og oppfølging av kommunen og primærlegen i samarbeid med DPS. Dette er en optimistisk vrangforestilling hos politikerne. Noen trenger mye mer enn det en kommune har kompetanse og ressurser til.

Vi ønsker primært at helseforetakene avvikles, men dette er åpenbart ikke praktisk politikk i dag. Kan alternativt det psykiske helsevern tas ut av helseforetaksmodellen?

Psykiatri blir aldri høystatus eller høyteknologisk. Dersom psykisk helsevern blir helt utskilt fra helseforetakene, blir det klarere hvem som har det politiske ansvaret for et behandlingstilbud som må gå over flere helsenivåer, og hvor den primære innsats er kompetent personale som samarbeider med pasientene, pårørende, kommunene og hverandre.

Helseforetakene klarer ikke det nødvendige

I psykiatrien må førstelinjetjenesten (bolig, omsorg, fastlege), en-og-en-halv-linje-tjenesten (rehabiliteringsenheter med lang botid), annenlinjetjenesten (akuttavdelinger, DPS med ulike Fact-team) og tredjelinjetjenesten (langtidspsykose, sikkerhetsavdelinger eller senter for spiseforstyrrelse og lignende) sees i sammenheng. Helseforetakene klarer ikke å levere dette.

De ulike psykiatriske sykehusene kan, i stedet for å selges for å finansiere nye somatiske sykehus, utvikles til ressurssentre med spesialiserte psykiatriske avdelinger for ulike pasientgrupper. Det kan også bygges avdelinger og boliger til pasienter som trenger år med kvalifisert behandling og omsorg, uavhengig av dagens helseforetak.

Det vil stadig være behov for lokale DPS-er i tett samhandling med akuttavdelingene og kommunene. Det kunne utpensles egne rutiner for videreføring av pasienter innen psykisk helsevern, inklusiv finansiering av ulike omsorgsformer og felles retningslinjer for kommunal innsats og spesialisert psykisk helsevern.

I dag får de aller sykeste pasientene dårligere helsehjelp enn for 20 år siden. Mange pasienter får imidlertid mer oppfølging av politiet. Det finnes en del psykiatriske pasienter som ikke evner et autonomt liv i egen bolig. «Pasientomsorg» bør være en like viktig etisk verdi for helsetjenesten som «pasientautonomi».

På tide å tenke nytt?

Inntil for ca. 25 år siden hadde vi Kontor for psykiatri i Helsedirektoratet, ledet av en psykiater, og det var ikke dumt. Det ville også tydeliggjøre det politiske ansvaret for gjennomgripende tjenester til de sykeste av oss.

Psykisk helsehjelp er ikke som behandling av en kreftsvulst, en tett blodåre eller en brukket lårhals. Det er behandling av hele mennesker og deres livssituasjon. Pakkeforløp må erstattes med skreddersøm. Er det på tide å tenke nytt? Kan helseministeren ta ansvar?