Det er behov for en forsterket innsats for integrering av arbeidsinnvandrere i Norge

En utredning viser at arbeidsinnvandrere opplever betydelige integreringsutfordringer i Norge.

De omtales gjerne som «mobil arbeidskraft» og «innvandrerne som skulle klare seg selv». Men hvordan går det egentlig med de mange arbeidsinnvandrerne som har kommet til Norge siden EU-utvidelsen østover i 2004? Hvor mange har bosatt seg varig i landet? Og er det behov for å endre politikken for å integrere gruppen bedre i norsk arbeids- og samfunnsliv?

En svært sammensatt gruppe

2004 åpnet et helt nytt kapittel i norsk innvandringshistorie. Fire av ti innvandrere som har kommet til Norge siden den gang, har hatt arbeid som registrert innvandringsgrunn. Det utgjør til sammen nær 300.000 personer.

65 prosent har kommet fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa. Polen og Litauen har vært de største avsenderlandene. 21 prosent har kommet fra øvrige EU-land, og 14 prosent har kommet fra land utenfor EØS-området, såkalte tredjeland. På toppen kommer et betydelig antall arbeidsinnvandrere på korttidsopphold for å dekke etterspørselen i bransjer med stor sesongvariasjon.

Arbeidsinnvandrere i Norge er en svært sammensatt gruppe. De er ufaglærte, faglærte og høyt kvalifiserte spesialister. Og de fordeler seg på et stort antall yrkesgrupper.

Arbeidsinnvandrere fra EØS er konsentrert i bygg og anlegg, industri og forretningsmessig tjenesteyting, der utleie av arbeidskraft inngår. Bosatte arbeidsinnvandrere fra tredjeland jobber gjerne i yrker som krever høy utdanning, innenfor realfag, ingeniørfag, IKT og forskning.

Denne variasjonen blant arbeidsinnvandrere i Norge gjenspeiles i hvilke integreringsutfordringer ulike grupper møter i det norske samfunnet. Variasjonen skyldes sentrale faktorer som botid, utdanningsnivå, kulturell og geografisk nærhet til Norge. Og ikke minst hvilken del av arbeidsmarkedet arbeidsinnvandrerne er en del av.

Liten opplevelse av tilhørighet

Jeg har ledet et utvalg som leverer sin utredning i dag (tirsdag). Her tegnes et helhetsbilde av at en stor andel av arbeidsinnvandrerne i Norge – særlig blant arbeidsinnvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa – opplever betydelige integreringsutfordringer i Norge.

Gruppen kjennetegnes av mangelfulle norskferdigheter, lav deltagelse i frivillighet og politikk og liten opplevelse av tilhørighet. De er dessuten overrepresentert i deler av arbeidslivet der organisasjonsgraden er lav, lønns- og arbeidsvilkårene er dårligere og løsere tilknytningsformer er mer utbredt. Arbeidsinnvandrerne er attraktiv arbeidskraft – men de er også lette å utnytte for useriøse arbeidsgivere.

Alvoret i denne situasjonen forsterkes av at arbeidsinnvandringen fra EØS ikke er like mobil som antatt.

Blant den store gruppen arbeidsinnvandrerne fra Sentral- og Øst-Europa som kom de første årene etter EU-utvidelsen i 2004, bor over 60 prosent fortsatt i landet. Dette er en høyere andel enn blant arbeidsinnvandrere fra tredjeland og EU-land i Vest-Europa som kom i samme periode.

Barn av innvandrere fra Polen og Litauen er blant de raskest voksende gruppene av norskfødte med utenlandske foreldre i Norge. Det tyder på at bosettingen for mange forblir permanent.

Bør styrke norskopplæringen

Disse forholdene har ledet utvalget til å konkludere med at det er behov for en forsterket innsats for integrering av arbeidsinnvandrere i Norge.

Utvalget har vurdert flere modeller. Én av modellene innebærer en radikal omlegging av integreringspolitikken der arbeidsinnvandrere både fra EØS og tredjeland gis rettigheter til gratis norskopplæring og kvalifisering gjennom integreringsloven, slik flyktninger og deres familier har i dag. Vi mener imidlertid at det er en tilnærming som er svært kostbar, og som i liten grad er tilpasset arbeidsinnvandrere som gruppe.

Utvalget anbefaler isteden det vi kaller for en differensiert integreringspolitikk.

Utgangspunktet er at tiltak for å sikre videreutviklingen av et ryddig og organisert arbeidsliv er det viktigste verktøyet for integrering av arbeidsinnvandrere både i arbeids- og samfunnslivet.

Bedre integrering vil kreve en vedvarende innsats mot sosial dumping, økt kontroll av- og mer effektive sanksjoner mot arbeidslivskriminalitet, sammen med tiltak for økt organisasjonsgrad.

Det vil også kreve en mer aktiv arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk som gir arbeidsinnvandrere mulighet til å benytte og videreutvikle sin kompetanse i større grad enn i dag.

Samtidig reflekterer modellen at mange arbeidsinnvandrere mangler norskkunnskaper og har liten kjennskap til norske arbeidsforhold og lav deltagelse på viktige samfunnsområder. Dette er utfordringer som krever målrettede integreringstiltak.

Utvalget foreslår derfor også en styrking av norskopplæringstilbudet. Det bør kombineres med tiltak for å bedre informasjonstilbudet ved ankomst og øke arbeidsinnvandreres deltagelse og representasjon i sivilsamfunnet.

Nødvendig justering

Den foreslåtte tilnærmingen er ikke uten ulemper. Det juridiske handlingsrommet for å stille krav til EØS-borgeres deltagelse er svært begrenset. Dette gjør treffsikkerheten i tiltak rettet mot denne gruppen usikker.

I tillegg er det prinsipielle innvendinger mot å subsidiere en gruppe som kommer frivillig til landet og raskt opparbeider seg arbeids- og velferdsrettigheter her.

Den foreslåtte modellen beholder imidlertid grunnstrukturen i dagens integreringspolitikk ved at flyktninger og deres familier forblir hovedmålgruppen. Dessuten videreføres prinsippet om at det viktigste bidraget til integrering av arbeidsinnvandrere er tiltak for å opprettholde og videreutvikle den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen.

En differensiert integreringspolitikk skiller seg derimot fra dagens regime ved å styrke innsatsen langs to spor: tiltak rettet inn mot arbeidslivets virkemåte og tiltak for å styrke arbeidsinnvandreres forutsetninger for deltagelse i arbeids- og samfunnslivet.

Gitt at flertallet av arbeidsinnvandrerne som har kommet til siden 2004, har bosatt seg varig i landet og opplever betydelige integreringsutfordringer her, er det utvalgets oppfatning at dette er en nødvendig justering av politikken overfor arbeidsinnvandrere i Norge.