Slik er fremtidens journalister

HVA SLAGS MENNESKER er det som skal formidle informasjon til det øvrige samfunn gjennom mediene i tiden fremover? Hva er deres verdier, deres rekruttering, deres politiske sympatier og deres sosiale bakgrunn? Et forskningsprosjekt har funnet svar.

HATET OG ELSKET. Markeds— og meningsmålingsinstituttet MMI offentliggjorde 26.11 i Dagbladet resultatene fra en ny undersøkelse som dokumenterer ulike yrkesgruppers tillit i befolkningen. Som i tidligere målinger fremstår journalistyrket blant de minst tillitvekkende. I forrige undersøkelse havnet journalistene på en bunnplassering, delt med bilselgere. I år har renommeet bedret seg til en tredjesisteplass delt med telefonselgere. Som et talende paradoks har journalistikkstudiet likevel de senere år vært blant de aller mest populære blant dagens unge.Mot et slikt bakteppe er det betimelig å stille spørsmål om hva de nye journalistene selv mener om sin profesjon, hvilken bakgrunn de har og hvilken motivasjon journaliststudentene har for sitt yrkesvalg.Siden 2000 har vi gjennomført flere spørreundersøkelser med to kull journaliststudenter ved høgskolene i Oslo og i Volda; ved studiestart, studieslutt og etter tre år i yrkeslivet. I høst har vi fått et enda bredere bilde av rekrutteringen ved alle de ti norske journalistutdanningene, statlige som private, samt ved de største journalistutdanningene i våre nordiske naboland. Det er første gang en slik undersøkelse har blitt gjennomført. Resultatene byr på noen overraskelser, og gir et helt annet inntrykk enn tallene fra MMI skulle tilsi.

Klassiske journalistidealer lever.

Hva er så unge menneskers motivasjon for å søke seg til journalistyrket? Her er svarene ganske entydige. Det varierte og levende ved yrket blir fremhevet av mellom 84 og 88 prosent av studentene når vi ser de siste års undersøkelser under ett. Det å være kreativ og drive skapende virksomhet er en annen viktig motivasjon. Også faktorer som "å arbeide med stoff jeg er interessert i" og "å være med i samfunnsdebatten" rangeres høyt. Det snakkes en del i våre dager om at dagens ungdom er selvopptatte og primært er ute etter å "bli sett". Åpenbart ønsker de unge journaliststudentene et yrke der de kan realisere seg selv og sine interesser, men svært få fremhever det å bli kjent eller høy lønn som motivasjon. Kreativitet, skriveglede og samfunnsengasjement synes å være langt viktigere.På spørsmål om hva som bør være journalistikkens viktigste samfunnsoppgaver, vektlegger journaliststudentene å informere om politiske saker, overvåke makthavere og tale svake gruppers sak. Dette er et tilnærmet ekko av journalistenes etiske regelverk (Vær Varsom-plakaten) med sin formulering om journalistikkens samfunnsrolle; pressen skal være både informativ og kritisk.Journaliststudentene understreker allerede ved studiestart viktigheten av etikkens plass i studiet. På spørsmål om hva de anser som de viktigste fagområdene kommer presseetikk på en god tredjeplass etter kildekritikk og intervjuteknikk. I løpet av studiet styrkes synet på presseetikk som viktig ytterligere, og etter tre år i arbeidslivet trekker nesten alle frem etikkundervisningen som noe av det aller mest betydningsfulle i studiet. De er også kritiske til egen profesjon. Over halvparten av journaliststudentene ser nettopp svakheter ved journalistenes profesjonsetikk som en trussel mot en fri og kritisk presse.

Hvem er journaliststudentene?

Det demokratiske idealet om at journaliststanden skal reflektere befolkningens sammensetning, står sterkt både ved journalistutdanningene og i redaksjonene. Tanken er at det er en sammenheng mellom journalistenes sosiale bakgrunn og journalistikken de bedriver; i stoffvalg, vinkling og kildebruk. Jo mer representative journalistene er for befolkningen som helhet, desto "sannere" og mer flerfasettert journalistikk får vi presentert i spaltene og eteren.Omvendt proporsjonalt med dette idealet har journalistutdanning tradisjonelt vært blant de mest elitepregede utdanningene i landet. Ser vi høstens nye journaliststudenter ved alle de ti utdanningene under ett, opprettholdes inntrykket av en sosialt privilegert gruppe; 2 av 3 journaliststudenter har far med høyere utdannelse, mot ca. 1 av 4 av deres jevnaldrende. 1 av 3 journaliststudenter har far med hovedfag eller tilsvarende utdannelse. Den mest elitepregede rekrutteringen finner vi hos de eldste statlige utdannelsene og ved de universitetsbaserte studiene, hvor 70-90 % har far med høyere utdanning. Ved de nyere utdanningene, på Bjørknes, Handelshøyskolen BI og Merkantilt Institutt har derimot bare 40-50 % av studentene fedre med høyere utdannelse. De nye utdannelsene ser dermed ut til å bidra til å rekruttere unge med en noe annen sosial bakgrunn til journalistyrket enn tidligere. Journaliststudenter er fortsatt en etnisk ensartet gruppe. Bare 3 % av høstens nye studenter signaliserer en tokulturell bakgrunn. Dette er en kilde til bekymring for alle som mener at også redaksjonene bør gjenspeile det flerkulturelle samfunn. De statlige journalistutdanningene er mest "helnorske", mens de tre siste årene har 10-20 % av studentene ved den private journalistutdanningen på Bjørknes hatt minoritetsbakgrunn.

Fortsatt radikale.

Det er velkjent at journalister politisk ligger til venstre sammenlignet med resten av befolkningen, og journaliststudenter er intet unntak. Blant høstens nye journaliststudenter stemmer 32 % SV, 29 % Arbeiderpartiet, 10 % Høyre og 6 % Fremskrittspartiet. Vi finner også interessante forskjeller mellom studiestedene. Høgskolen i Bodø markerer seg som mest radikal med 48 % SV-velgere (og 6 % RV). Ved høgskolene i Oslo og Volda er tilsvarende SV-tall 31 % og 35 %. Arbeiderpartiet står sterkest på Bjørknes med en oppslutning på 47 %. Fremskrittspartiet har først og fremst oppslutning på Merkantilt Institutt (21 %), Universitetet i Stavanger (15 %) og Mediehøgskolen i Kristiansand (14 %), mens Høyre ser ut til å stå relativt sett sterkt ved økonomijournalistikkstudiet på BI. Også politisk ser slik de nye journalistutdanningene ut til å bidra til en mer mangfoldig rekruttering til yrket.Gjennomsnittsalderen til de nye journaliststudentene er 23 år. Dette betyr at mange både har tidligere utdanning og yrkeserfaring i bagasjen idet de begynner på journalistikkstudiet. Studentene har også hatt lønnet arbeid som journalist før studiestart, ved Høgskolen i Oslo gjelder dette hele 39 %. Mange av journaliststudentene er dermed journalister idet de begynner på sine journalistikkstudier. Mens journalistyrket for noen år siden var dominert av menn, er 56 % av høstens nye journaliststudenter kvinner. Overvekten av kvinnelige studenter er en tendens som har vært tydelig de senere år. Ved Høgskolen i Oslo har kvinnene vært i flertall siden 1993.

Journalister under press.

Hvis vi skal gi et komplett bilde av de kommende journalister, må vi se utover journalistutdanningene. Ikke alle journalister har journalistutdanning, men antallet er raskt økende. Mens andelen journalister med journalistutdanning organisert i Norsk Journalistlag i 1999 var på rundt 30 %, steg tallet til hele 48 % i 2002. Blant de nye journalistene har de aller fleste i dag en eller annen form for journalistutdanning idet de trer inn i yrket for fullt. Med dette ser myten om journalistene som halvstuderte røvere, og journalistyrket som et kall med talent og "nese for nyheter" som de viktigste kvalifikasjoner ut til å snart være en saga blott.Samtidig føyer våre resultater seg inn i bildet av en profesjon under krysspress. Journalistene skal på den ene siden være garantister for ytringsfrihet og demokrati samtidig som det journalistiske produkt er en vare på et marked. Journalistene skal slik utforme sin mer eller mindre idealistisk funderte yrkesrolle innenfor de kommersielle rammene som til enhver tid er virksomme. Som en av våre informanter lakonisk kommenterte: "Jeg vil egentlig gjerne skrive godt om noe som er viktig i samfunnet - og så blir jeg satt til å dekke kjendisfester!". Dette er et tankevekkende paradoks.