Kronikk

Er Donald Trump en fascist? | Bernt Hagtvet

  • Bernt Hagtvet, professor emeritus i statsvitenskap UiO/Bjørknes Høyskole

Er Trump en Mussolini eller en Berlusconi? Hva skiller ham fra den klassiske fascismen? En hel verden debatterer i frykt og beven. Foto: Stefano Rellandini / Reuters

Trumps ytterliggående individualisme står i sterk motstrid til den klassiske fascismen, som alltid ville underlegge enkeltmennesket rasen, nasjonen eller en totalitær stat.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Amerikanerne har valgt en primitiv, kunnskapsløs og narsissistisk bølle til president. Der er enigheten unison. Og folk spør seg på ny i villrede: Hvorfor skrider verden så langsomt frem?

Men er han en ‘fascist’?

Spørsmålet har svirret i luften lenge. Det kommer ikke til å forsvinne. En personlig erindring her. Selv hadde jeg knapt satt foten på amerikansk jord i høst før invitasjonene begynte å komme.

Kan vi få fascisme nå?

På Trinity College i Hartford, Connecticut, ønsket historieseksjonen å lage en høring om temaet. Kan et begrep som er så historisk entydig, brukes for å forstå samtidsproblemer? Nyfascisme? «Han har fascistiske instinkter», «Demagog som Hitler».

Uttalelsene haglet. Auditoriet var stappfullt. Folk siterte villig vekk Sinclair Lewis’ klassiker fra 1935, It Can’t Happen Here og Philip Roths The Plot Against America.

Men fascisme nå? Jeg mente nei og advarte mot å la personlig politikk bestemme valg av begreper. Polemikk må ikke skygge for en kunnskapsfundert debatt. Historisk parallellføring må skje ettertenksomt.

Hvorfor Roosevelt, ikke Hitler, i USA?

På mitt kurs om europeisk fascisme på Yale University i høst var studentene pågående med en gang. Første seksjon ble i sin helhet viet spørsmålet om hvorfor USA fikk Roosevelt på trettitallet og ikke en lokal fascistvariant. Seminaret fikk plutselig en aktualitet få hadde forestilt seg.

Med depresjonen fra 1929 av oppsto noen av betingelsene for et høyreorientert diktatur. Likevel ble New Deal utgangen.

Grunnene var mange: USA hadde ikke tapt første verdenskrig, var ikke truet utenfra. Landet næret heller ikke imperialistiske drømmer som var uoppfylte. Arbeiderklassen var ikke sosialistisk og kunne ikke kastes i rollen som skremselsbilder fra høyre.

Den europeiske fascismen sto for en sterk stat. Trump vil tvert om bygge ned den føderale staten og la enhver berike seg selv med minst mulig innblanding.

Landet var ikke ydmyket. Det forelå ingen revolusjonsfare. USA hadde en demokratisk politisk kultur med maktdeling som både Tyskland og Italia manglet. Ingen grensetvister – alt europeisk konfliktstoff.

Ligner mer på Berlusconi enn Hitler

Men nå? Internasjonalt har denne debatten om Trumps politiske landskap gått lenge. I Nouvelle Observateur (31.mars) ble Columbia-historikeren Robert Paxton intervjuet. Hans poeng var enkelt: å kalle noen for ‘fascist’ er bare en annen form for utskjelling. Skal det ha noen hensikt å bruke et begrep som dette i dagens strid, må det gi analytiske innsikter. Paxton ser på Trump mer som en Berlusconi enn en Mussolini.

  • Les intervju (på engelsk) med fascismeeksperten Robert Paxton. Her snakker han om hvilke sider ved Trumps politikk som dels ligner på, dels er ulike fascismen.

Det hindrer oss ikke i slå ned på viktige likheter med mellomkrigstidens totalitære diktaturer: den aggressive stilen, fordømmelsen av minoriteter, voldsretorikken, nasjonalismen.

Den europeiske fascismen sto for en sterk stat (selv om Hitler satte rasen foran staten). Trump vil det motsatte. Han vil tvert om bygge ned den føderale staten og la enhver berike seg selv med minst mulig innblanding.

Trump deler den aggressive nasjonalismen med all fascisme.

Trumps individualisme i motstrid til fascismen

Denne ytterliggående individualismen står i sterk motstrid til den klassiske fascismen, som alltid ville underlegge enkeltmennesket rasen, nasjonen eller en totalitær stat. Her ligger også en amoralisme og en materialistisk nytelsesfilosofi som er fascismen fremmed.

Vi står overfor en sentrumsekstremisme, ikke en høyreradikalisme, mener Paxton. (Her gir Paxton et ekko fra Seymour M. Lipsets klassiske tolkning fra 1960: fascismen er middelklassens ekstremisme.)

Aggressiv nasjonalisme er likhetstegn

Trump deler den aggressive nasjonalismen med all fascisme, og dessuten synet på USA som en truet, dekadent nasjon kringsatt av fiender.

Han legger opp til en bevisst «de/oss» brennemerkingsstrategi. Den er i sitt vesen autoritær, endog totalitær. Landet må renses, opphøyes og få tilbake sin selvrespekt og sin makt.

Trump har sin egen form for kapitalismekritikk: han fyller sin regjering med Wall Street-bankierer.

Trump blinker ut en indre kollektiv fiende: muslimene (blir jødene de neste?). Han er en demagog, som Hitler en mester i å snakke forsamlinger etter munnen. Han er fullkomment opportunistisk i sine holdninger, forakter vitenskapelig objektivitet, dyrker anti-intellektualismen og mener handlingen som fjerner alt fortidig slagg er sannhetens vei («vitalisme»).

Trump danner neppe stormtropper á la SA

Dette er likheter med fascismen. Men Trump mangler fascismens estetiserende politiske stil og vil neppe lage stormtropper à la SA.

Alle fascistiske partier hadde en sosialradikal, antikapitalistisk fløy. Den ble nøytralisert etter maktovertagelsen. Trump har sin egen form for kapitalismekritikk: han fyller sin regjering med Wall Street-bankierer. Et underlig skue. Milliardærer som skal redde arbeiderklassen. Dette blir interessant å følge.

Fascisme er diktatur – det er alle enige om. Trump vil neppe komme dit. Til det er motkreftene i USA for sterke.

Krig utad for å dempe splittelse innad?

Og hele tiden foreligger en fare for at en slik konsentrasjon om historiske paralleller kan blinde oss til å se lignende tendenser i nye former, i dag for eksempel gjort mulig av sosiale medier. Dette er historisk en ny situasjon.

Hva for eksempel når Trumps kjernevelgere skuffes nok en gang? Vil han da mobilisere agget og anklage minoritetene – og nok en gang Washington – og kaste dem til rollen som syndebukker?

Fascisme er diktatur – det er alle enige om. Trump vil neppe komme dit. Til det er motkreftene i USA for sterke.

Eller følge den klassiske formel: krig utad for å dempe splittelse innad. Iran? I New Haven uttalte Tim Snyder at han er glad for at USA har desentraliserte politistyrker.

Demokratiforakt inviterer til vold

Trump undergraver demokratiske institusjoner (kfr. hans tweet om den «såkalte dommeren» som dømte hans innreisedekret som forfatningsstridig).

På denne måten inviterer han til en allmenn oppløsning av rettsbegreper og derigjennom til vold. Der autoritet svekkes, kommer volden inn.

Populismen er hans kjerne-idé nr. 1. Som Hitler, mener Trump at han er den eneste som fortolker folkets sanne interesser. Her ligger det andre viktige kjennemerke ved ham: hans autoritære grunnholdning.

Han forgyller Amerikas fortid, men det dreier seg om hans egen forskjønnende tolkning av den. (Hvis han ser 50-tallet som en gullalder, var det en tid da fagforeningene sto sterkt og arbeiderklassen stemte demokratisk.)

Ingen revolusjonær omdanning

Trump mener det liberale demokratiet er svakt og ikke tjener nasjonens interesser. Men han mangler den klassiske fascismens ideologi om den antiliberale revolusjonære omdanning av mennesket og den filosofisk bevisste voldsdyrkelse som definerer all fascisme.

Mitt eget forslag til betegnelse for de tendenser trumpismen nå representerer, er: autoritær høyreorientert, ytterliggående populistisk nasjonalisme.

Trump kommer ingensteds fra, har bygget opp sin egen plattform på tvers av det republikanske partiet. Han skylder ingen noe. Det gjør ham mer usårlig – og farligere.

Han er som de tyske nazistene tilhenger av autarkiet, nasjonal økonomisk selvhjulpenhet, proteksjonisme. Det følger av hans nasjonalsjåvinisme. Hitler ville bruke militærmakt for å oppnå sitt Grossraumwirthschaft. Der er ikke Trump (ennå?). Men berøringspunktene er der.

Nå kommer pøbelveldet

Den konservative Robert Kagan ved Brookings Institution mener USA står overfor et pøbelvelde (mob rule). Ikke i form av marsjerende støvler og militærhilsener, men i form av en TV-personlighet, en forløyet milliardær, en egonoman av den typen lærebøkene har så mange beskrivelser av, en som utnytter agg og usikkerhet.

Og kunne vi føye til: En som forakter svakhet og gjør narr av foreldre hvis sønn ble drept som soldat. Trump selv unndro seg militærtjenesten.

I mai viet New York Times en førsteside til spørsmålet om fascistisk slektskap. Da uttalte nestor i studiet av denne regimetypen, Stanley Payne, at vi står overfor «et nytt fenomen som er annerledes enn det vi hadde i det 20. århundre».

Autoritær, ytterliggående nasjonalisme

Mitt eget forslag til betegnelse for de tendenser trumpismen nå representerer, er: autoritær høyreorientert, ytterliggående populistisk nasjonalisme.

Hovedaksen går mellom åpnere, byliberale internasjonalister med høyere utdanning og en kosmopolitisk moral – og nasjonale, mer innadvendte utkantkonservative utenfor byene.

Som Hitler, mener Trump at han er den eneste som fortolker folkets samme insteresser.

En klar klassedimensjon med andre ord, i kombinasjon med andre klassiske skillelinjer: by vs./land, utdanning/ alder/universalisme vs. stedstilhørighet/lokalisme.

Urbankonservatisme vs. agrarkonservatisme

Den siste kategorien er nasjonalkonservative både i økonomisk henseende (mot uhemmet Wall Street-kapitalisme) og også hva angår livsstilsytringer (eks. homofili og likekjønnet ekteskap, som de er skeptiske til.) Overgangene kan være flytende.

I Norge vil Sp og SV ligge nær den andre polen, Høyre den første. Urbankonservatisme vs. agrarkonservatisme.

Legitimering av ekstremisme

Å peke på disse spenninger i Trumps ideologi utelukker ikke at han kan utvikle seg både i liberal og autoritær retning. Han omgir seg med miljø-ignoranter, folk som kan kalles rasister, antisemitter og folk som tror jorden er flat og 6000 år gammel. For dem er Darwin et fremmedord.

Det alvorligste med Donald Trump som leder for verdens mektigste stat, er at han normaliserer ekstremistiske galninger.

USA er et land som mer og mer mangler redaksjonelle kritiske instanser mellom styrende og styrte – en levende presse og uavhengige telemedier.

USAs offentlighet er en serie bobler der folk innenfor bare taler til hverandre, gjennomsyret av kunnskapsforakt. Der styrer en mann som holder på atomknappen og som frydefullt og med lav impulskontroll kaster seg over tastaturet med et ikke for krevende antall tegn. Slike berserker er ikke så morsomme.

Den grusomme forenkler

Nå begynner dette skuespillet å ligne på hva Jakob Burkhardt kalte den folkevalgte diktator Louis Napoleon etter hans kupp i 1851: Un terrible simplicateur.

Trump er mer en Berlusconi enn en Mussolini. Slektskapet går dypt: Berlusconi var også forretningsmann.

Bernt Hagtvet var i høst gjesteprofessor ved Yale University, der han underviste i europeisk fascisme.

Her er flere artikler som diskuterer hvorvidt USAs president Donald Trump og fascisme:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. USA
  2. Nasjonalisme
  3. Donald Trump
  4. Kronikk
  5. Andre verdenskrig
  6. Nazisme
  7. Demokrati