Krigen som ble et demokratisk problem | Anonym departementsansatt
I storting og regjering er alle enige om Libya. Derfor bryter jeg tausheten, skriver en anonym departementsansatt.
Ansatte i departementene skal normalt overlate det offentlige ordskiftet til storting og regjering. Der er imidlertid alle enige. Derfor bryter jeg tausheten. For å unngå negative tjenestemessige konsekvenser, velger jeg å være anonym. Jeg tror jeg skriver på vegne av flere.
For ikke lenge siden fikk Russlands president Vladimir Putin grønt lys av et enstemmig Føderasjonsråd til å starte luftangrep i Syria. NATOs generalsekretær — Norges tidligere statsminister Jens Stoltenberg - anklager Putin for å forlenge krigen.
For fire år siden var det Stoltenberg selv som fikk støtte av et enstemmig storting til å sende norske F-16-fly til Libya. Grunnlaget var ikke nødvendigvis bedre, og utfallet ble et land i kaos.
Stortinget er i dag fortsatt like enstemmig, men mye tausere. Norsk utenrikspolitikk har et demokratisk problem.
Øredøvende enighet
I motsetning til våre allierte USA, Frankrike og Storbritannia - hvor det finnes og fantes parlamentarikere som var motstandere av Libya-aksjonen - hersker det en øredøvende enighet i Norge.
Når Stortinget er enstemmig, legger det åpenbare begrensninger på det offentlige ordskiftet. Det er desto mer alvorlig når det er snakk om den viktigste beslutningen som kan tas av en stat: spørsmålet om krig og fred.
Kontrollmekanismer som skal sikre meningsmangfold i et parlamentarisk demokrati synes satt ut av spill. Pressen, som med få unntak støttet opp om felttoget, har tilsynelatende heller ikke endret mening.
Vår vei inn i kaoset
Hvordan ble vi dratt inn i militærkoalisjonen som ledet til Gadafis fall og senere til kaoset i Libya?
Statsviter og politiker Janne Haaland Matlary er tilhenger av operasjonen. I sin kronikk «Det er ingen grunn til kritikk av Stoltenberg-regjeringen for beslutningen om Libya» forklarer hun at det er Regjeringen - og ikke Stortinget - som avgjør bruk av militærmakt. Den lynraske 100-timers SMS- og ringerunden til stortingspolitikerne i forkant av Libya-aksjonen var mer enn tilstrekkelig.
Matlary har rett i at det neppe er grunnlag for riksrett mot de rødgrønne, men så var det heller ikke forholdet mellom storting og regjering Terje Tvedt etterlyste en granskning av i sin mye omtalte kronikk «Den politiske eliten ante ikke hva de gjorde da de gikk inn for å sende inn F-16-fly til Libya».
Humanitær unntakstilstand
Snarere var det en bred diskusjon om sinnelagsetikken (Helge Lurås' uttrykk) som så fullstendig behersket det politiske Norge i beslutningsøyeblikket.
I den avgjørende fasen gikk det ut et slags uskrevet påbud om en humanitær unntakstilstand som effektivt sjaltet ut fornuft og kritisk tenkning. Vårt norske selvbilde førte til selvbedrag.
Matlary svarer at en «rask beslutning måtte til fordi luftmakt ikke kan brukes inne i byer uten store sivile tap.» Dette gir et svar på hvordan militærmakt måtte brukes.
For å forstå det langt viktigere spørsmålet om hvorfor et samlet storting støttet opp om aksjonen, er det nødvendig å ta et skritt tilbake til ukene rett forut: Det var brutt ut borgerkrig i Libya. Gadafi hadde begynt en motoffensiv og gjenerobret flere byer. Opprørernes høyborg Benghazi sto nå for tur.
Skulle reddes fra Gadafis klør
Den libyske lederen holdt 22. februar en trassig tale der han lovet å «rense Libya hus for hus». Det skulle han ikke sagt.
Dagen etter kunne Libyas FN-ambassadør, som hadde hoppet av, fortelle verdenssamfunnet at talen var et kodeord for å utløse et folkemord.
Anklager om folkemord setter i gang uimotståelige kjedereaksjoner i vestlige medier og offentlighet. Plutselig hastet det å redde sivilbefolkningen fra Gadafis klør.
- mars 2011 – da Gadafis styrker stod foran Benghazis porter – holdt den lunefulle diktatoren en ny tale hvor han truet med å marsjere inn i byen og lovet at soldatene ikke skulle vise noen nåde.
Nå gjaldt det for Vesten å handle før det var for sent. Matlary forklarer: «Det sto om timer før Gadafis soldater var i Benghazi, og disse måtte stoppes i åpent lende.» Det varslede folkemordet måtte avverges.
Obama: Fare for massakre
I sin tale til det amerikanske folket 28. mars 2011, mens norske F-16 sirklet over Libya, forklarte USAs president Barack Obama:
«Vi visste at hvis vi ventet en dag til kunne Benghazi – en by på størrelse med Charlotte (Nord-Carolina) – være åsted for en massakre som ville ha gjallet gjennom hele regionen og svertet verdens samvittighet»
Journalisten Steve Chapman analyserte talen i Chicago Tribune noen dager senere:
«Obama antydet at Gadafi sto på tampen til å drepe 700.000 mennesker – det samme som folkemordet i Rwanda i 1994. En av presidentens rådgivere snakket om «en overhengende fare for at 100.000 mennesker kunne bli massakrert.»
Det var disse talepunktene – eller varianter av dem – som slo rot i norsk offentlighet.
Problemet er at det aldri var belegg for at tilnærmelsesvis så mange liv sto i fare. Soldatene massakrerte ikke sivile i stor skala i noen av de andre store byene de allerede hadde gjenerobret.
Grunnløse påstander
En annen kjent amerikansk analytiker, Stephen Walt, konkluderte allerede 4. april 2011: «Påstanden om at USA måtte handle preventivt for å hindre tyrannen Muammar al-Gadafi fra å slakte titusener av uskyldige i Benghazi, står seg ikke selv i møte med den mest overfladiske granskning.»
Gadafis egne ord, i talen 22. februar, hjalp lite: «Hvis situasjonen krever det, vil vi bruke makt, i henhold til internasjonal rett og Libyas grunnlov». Ikke akkurat en oppfordring til folkemord.
Mange trodde nok oppriktig at de bidro til å avverge et folkemord, men de som tok avgjørelsen, hadde forutsetninger for å vite bedre
Det hjalp like lite at han åpenbart refererte til væpnede opprørere og ikke til Benghazis øvrige befolkning da han truet med å ikke vise nåde. Opprørerne skulle få fritt leide til Egypt dersom de «forsvant for godt», lovet Gadafi. De som overga våpnene og ble hjemme skulle tilgis og beskyttes.
Det var ikke disse ordene norsk presse og storting festet seg ved. Tvert imot ble de mest besynderlige påstander stående uimotsagt. Hillary Clinton anklaget Gadafi for å dele ut Viagra til soldatene slik at de bedre kunne terrorisere forsvarsløse kvinner.
Ingen kritiske spørsmål
Franskmennene og britene hadde, som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre minner om, en dårlig skjult agenda om regimeendring. Hvorfor var det så få i pressen og ingen på Stortinget som så mye som våget å stille kritiske spørsmål mens det hele pågikk?
Jo, Støre, de satt fast i godhetsregimets tankefigur.
Regjeringen hadde neppe kunnet forsvare bombingen overfor det norske folk ene og alene med at «det er tradisjon for at Norge støtter opp om resolusjoner i FNs sikkerhetsråd». Terje Tvedt minner med rette om din egen uttalelse 21. oktober 2011, da det hele var over: «Det internasjonale samfunnet stoppet det som var et annonsert angrep på sivile fra Gadafis side.»
Beslutningstagerne burde visst bedre
Mange trodde nok oppriktig at de bidro til å avverge et folkemord, men de som tok avgjørelsen, hadde forutsetninger for å vite bedre.
Hverken USA eller Norge motsatte seg ropet om intervensjonskrig så snart anklagene om umiddelbart forestående folkemord og massakre var lansert. Mens stormen pågikk, kostet det uendelig mye mer negativ oppmerksomhet å stå imot, enn å bøye av og sende inn F-16-flyene.
Innlegget inneholder ingen graderte opplysninger. Jeg har ikke hatt tilgang til gradert materiale eller innsyn i beslutningsprosessene som ledet til Norges intervensjon i Libya våren 2011.
Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Her er Terje Tvedts kronikk, som startet debatten:
Den politiske eliten ante ikke hva de gjorde da de gikk inn for å sende F-16-fly til Libya
— Norge gikk til krig i Libya med samme begrunnelse som brukes når vi sender lastebiler med mat inn i andre afrikanske land, sier NRK-journalisten Per Christian Magnus. Han har laget dokumentar om Norges rolle i Libya-krigen:
Norge besluttet å gå til krig i rekordfart
Les også Jonas Gahr Støres svar til Terje Tvedt:
Ante vi hva vi gjorde da vi sendte F-16-fly til Libya?
Ståle Wig i Libyadebatten:
