Blir vi generasjon visjon eller generasjon reparasjon?
Klimaendringene har stadig sterkere konsekvenser, og det vil bli verre før vi kan få bukt med dem. Vi må planlegge i dag for det klimaet vi snart vil få.
Rundt desember blir forskere ofte spurt hva de forutser for det kommende året. Mitt og andre klimaforskeres svar har lenge vært at vi vil få ekstremvær av en type vi aldri før har sett, ett eller flere steder i verden. Advarslene våre har slått til år etter år. I 2022 kom turen til Europa.
Ekstrem og langvarig hete fra sør til nord og fra juni til august. Den verste tørken på 500 år, bare fire år etter forrige gang vi så samme overskrift. Flom. Stormer. Været er villere, varmere og våtere – og dyrere. Akkurat som vi lenge har visst at det ville bli.
Samtidig har ekstremvær også preget sommeren i Brasil. India. Pakistan. Kina. Japan. Og det i et år hvor værets naturlige svingninger de fleste steder burde gjort forholdene kaldere, på grunn av et relativt kjølig Stillehav.
Ekstremvær har vi alltid hatt, men ikke som dette
Vær er ikke klima, men vi trenger ikke lenger ta forbehold om årsaken til katastrofene.
FNs klimapanel slo i fjor ettertrykkelig fast at ekstremvær over hele kloden allerede er sterkt forverret av global oppvarming. Deriblant varme, tørke og ekstremregn i Europa.
Forskergrupper som World Weather Attribution har dessuten gang etter gang dokumentert hvordan også enkelthendelser, som årets rekordtemperatur i England og ekstremregn i Brasil, ville vært ekstremt usannsynlige uten menneskeskapt global oppvarming.
Ekstremvær har vi alltid hatt, men ikke som dette.
Konsekvensene spenner fra ødelagte hus, infrastruktur og avlinger til sykdom og dødsfall. De merkes på pengepungen for folk, forvaltning og forsikring og ligger bak skadet natur og ødelagte liv.
Og dessverre må vi forberede oss på at det blir verre før vi kan få bukt med konsekvensene. Og dermed også dyrere, i både økonomisk, naturmessig og menneskelig forstand.
De nye ekstremene vil komme overraskende på oss
Én grunn er at global oppvarming, som i dag er på rundt 1,1 grad i forhold til perioden 1850-1900, vil bli mye sterkere allerede de neste par tiårene.
I aller beste fall klarer vi å holde målet om maksimalt 1,5 graders oppvarming. Mer sannsynlig er det at vi når 2 grader allerede innen 2050 og mer deretter.
Å kutte utslipp i dag er kritisk viktig, men vi må likevel innse at klimaendringene er et skip det tar lang tid å stagge.
En annen grunn er at vi ennå ikke har sett de fulle konsekvensene av dagens oppvarming. Hvor ofte blir Europa så varmt som i år, i dagens klima? Dette vet vi ikke, fordi ingen – hverken folk eller forskere – har erfaring med de nye forholdene. Vi kan beregne at klimaet blir strengere, men detaljene er vanskelige.
Det vi imidlertid kan si, ut fra ren statistikk, er at de nye ekstremene vil komme overraskende på oss, i både styrke og hyppighet.
Dessuten ligger været nå stadig oftere utenfor ekstremene i det klimaet vi bygget samfunnet for å tåle. Jo lenger ut av komfortsonen vi kommer, dess sterkere blir også konsekvensene. Sårbarheten vår, og dermed klimarisiko, øker raskere for hvert steg i temperatur.
Så hva gjør vi?
Kutt i utslipp er ikke tilstrekkelig
Årsakene til klimaendringene er først og fremst utslipp av fossile brensler fra bruk av olje, kull og gass.
Å fjerne dem ligger innbakt i Parisavtalen, ved omlegging til fossilfrie energikilder, ved karbonfangst og -lagring og ved å spille på lag med naturen slik at vi kan fjerne karbon fra atmosfæren. Blant annet.
Og siden energi i dag i hovedsak er fossilbasert, vil et avgjørende første steg være å behandle kraft som et knapphetsgode. Energisparing er vinn-vinn.
Men kutt i utslipp er ikke tilstrekkelig. Sommeren 2022 har vist oss hvor dyrt og ødeleggende det nye været kan være, slik tidligere år har vist det til folk andre steder i verden.
Og 2022 er ikke «den nye normalen». Det er snarere begynnelsen på veien dit. Derfor må vi også tilpasse oss, og det holder ikke å se til hva vi alt har opplevd.
Ligge i forkant av værets herjinger
Alle planer som legges i dag, enten de gjelder privatboliger, landbruk, offentlige investeringer, bedriftsstrategier eller andre visjoner for samfunnet, må være i tråd med et klima som er minst 2 grader varmere enn før.
Dit kommer vi på bare få tiår, et tidsrom de fleste av oss overskuer og planlegger for.
Tretten bro falt ikke på grunn av klimaendringene, men dens erstatter vil måtte tåle villere forhold enn noen bro vi før har bygget. Samtidig må alt vi har av infrastruktur, gås igjennom, og tålegrensene sjekkes for de nye forholdene. Det er dyrt å sikre, men likevel billigere enn stadig å måtte reparere.
Og noen skader kan ikke repareres. Bare spør familiene til de menneskene som døde i hetebølger og stormer i Europa i sommer. Katastrofer vi nå vet er gjort verre av vår egen energibruk.
Dét er grunn nok i seg selv til å ligge i forkant av værets herjinger.
Alle har vi våre sfærer av ansvar
Hvems jobb er dette? Svaret er like opplagt som det er vanskelig: Den er vår, i fellesskap. Om vi er privatpersoner, valgte politikere, ansatt forvaltning, arbeidstagere eller bedriftsledere.
Alle har vi våre sfærer av ansvar.
Noen er større enn andre, men det ansvaret vi har, må vi ta. For klimaendringene er – i likhet med naturkrisen – et felles anliggende, på tvers av landegrenser, kulturer, politikk og sosiale lag.
Heldigvis har vi et godt kunnskapsgrunnlag. Vi vet hva som skjer, hvorfor og hva vi kan gjøre.
Hvilke løsninger vi velger, er et politisk spørsmål, men ikke hva løsningene skal oppnå: Et stabilt klima, som samfunnet og naturen kan håndtere.
Samtidig må forskere, forvaltning og næringsliv jobbe sammen om å forstå detaljene. På kartet over klimarisiko er det fortsatt mange hull som det haster å fylle.
Enkelthendelser må bli en vekker
De kommende tiårene vil preges av sterke endringer, både i naturen og i samfunnet. Det kan vi ikke lenger unngå. Men hvordan endringene spiller seg ut, og hva som skjer deretter, kan vi fortsatt påvirke.
Blir vi generasjon visjon, som samarbeider om nye, bærekraftige måter for å sikre, gi kraft til og forvalte samfunnet?
Eller blir vi generasjon reparasjon, som stadig litt for sent oppdager hva som skjer, og må lappe på ødelagt infrastruktur og ødelagte liv? Som ikke har råd til utvikling, fordi pengene går til å rydde opp der det er mest akutt?
Enkelthendelser som sommeren 2022 må bli en vekker og sparke oss i gang med de endringene vi uansett før eller siden må igjennom.
