Kronikk

Ulvediplomati er Erdogans paradegren

  • Iver B. Neumann
    Direktør, Fridtjof Nansens Institutt
  • Einar Wigen
    Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
Populistiske politikere som Recep Tayyip Erdogan er mer opptatt av å fremstå som sterke hjemme enn å bygge arenaer for samarbeid ute, skriver kronikkforfatterne.

Men diplomatiet vil overleve slike ledere.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lørdag ettermiddag gikk Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan på luften og beordret landets utenriksminister til å utvise ti utenlandske ambassadører. Blant disse var syv Nato-medlemmer og dermed Tyrkias allierte, deriblant Norge.

Bakgrunnen for det hele var en uttalelse de ti hadde kommet med, der de kritiserte fengslingen av en frikjent filantrop og sivilsamfunnsleder. Som Erdogan formulerte det i sin ordre: «Disse ti må erklæres persona non grata nå med én gang.»

Den offisielle reaksjonen fra berørte land var å avvente, og begrunnelsen var at de ikke hadde hørt noe offisielt.

Ulvediplomati

For folk som kjenner Tyrkia, var det fra første stund klart hva som skjedde. For dette er noe Erdogan har holdt på med siden han tiltrådte, nemlig å bruke diplomatiske møter til å sende signaler hjemover og å hausse opp småsaker til diplomatiske kriser.

Budskapet er enkelt: Se hvor effektivt jeg håndterer Tyrkias fiender, jeg skal passe på dere.

I enkelte kretser, som i arbeiderbydelen i Istanbul der Erdogan kommer fra, og på den anatoliske landsbygda, har dette hittil gått rett hjem.

Historisk sett er det ikke noe nytt med dette. Statsledere har til alle tider måtte tenke på sitt hjemmepublikum (eller «bakområde», som det heter i militær sammenheng).

Det interessante er hvor vanlig dette nå igjen er blitt, trolig på grunn av sosiale medier. Lukasjenkos Hviterussland og Dutertes Filippinene gjør det samme. Israel har holdt på slik i flere tiår.

Trump eksellerte i akkurat dette. Putins diplomater er stadig ute med å stemple all kritikk som bakvaskelser og løgner. I norsk sammenheng senest tidligere denne uken, da godt dokumentert spionasje i norske farvann ble avfeiet på denne måten.

Polen og Ungarn tar etter. Kina har til og med gitt denne typen diplomati et navn, nemlig «ulvediplomati».

Budskapet er enkelt: Se hvor effektivt jeg håndterer Tyrkias fiender, jeg skal passe på dere

Diplomatisk tilspissing

Ulvediplomati er Erdogans paradegren. Da Nederland og Tyskland nektet ham å gjennomføre massemønstringer i ved valget i 2017, benyttet han og partiet dette som en anledning til å lage en diplomatisk tilspissing.

Erdogans yngre støttespillere poserte med kniver stukket gjennom appelsiner for å markere hva de syntes om Nederland, hvis nasjonalfarge er oransje.

Erdogan selv anklaget Tysklands Angela Merkel for «nazi-metoder». Det er omtrent så fornærmende man kan være overfor en tysk statsleder.

Dette fungerte godt for å mobilisere Erdogans velgere i 2017, men forsuret forholdet til Nederland og Tyskland.

Likeledes ble EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen stående uten stol da hun møtte Erdogan i Ankara i april i år.

Dette er strengt regisserte seanser, og det er lite trolig at stolmangelen skyldtes en forglemmelse fra tyrkisk UD. Merkelig nok syntes tyrkerne å ha glemt alt sammen da de en måned senere tok opp spørsmålet om tyrkisk EU-medlemskap og snakket varmt om vennskap med unionens medlemsland.

Problemet er at man ikke uten omkostninger kan skjelle ut motparten, si de farer med løgner, ikke viser respekt eller er krenkende. Dette er signaler som motparten selv tar alvorlig.

Det har tatt århundrer å bygge opp en diplomatisk måte å kommunisere på, der hovedpoenget nettopp er det motsatte: Ikke fornærm motparten uten grunn. For i morgen kommer det opp andre ting det skal ordnes opp i på andre måter i andre konstellasjoner, og da kan du trenge det som i dag er en motpart.

Verdens «erdoganer» er en belastning og en utfordring for det internasjonale ordskiftet

En redelig form, etterrettelige utsagn og gode manérer bygger tillit, og den tilliten kan en stat få bruk for før den aner det. Heller enn å behandle andre stater som om man var en ulv, har det sine fordeler å behandle dem som om man var et menneske.

Diplomatiet holder stand

En vanlig reaksjon på alt dette er sivilisasjonspessimistisk. Diplomatiet svekkes, råskapen øker, brølet vinner over samtalen. De som tenker slik, trekker ofte en parallell til mellomkrigstiden og det sivilisasjonsbruddet Den andre verdenskrig var.

Det er riktig at det finnes åpenbare paralleller. Én er at stater som Kina opplever at de ikke får den respekt og plass i verdensordenen som de har krav på.

I mellomkrigstiden argumenterte Japan, Italia og Tyskland på samme måte. Hitler snakket endog om at Tyskland var en «proletarstat» som nå krevet sin rett. Her er vi rett over i en annen parallell, nemlig hvordan populistiske politikere som Erdogan er mer opptatt av å fremstå som sterke hjemme enn å bygge arenaer for samarbeid ute.

Slik sivilisasjonspessimisme er viktig, men sannsynligvis overdreven.

Vi har en annen og ferskere parallell å trekke på, nemlig dekoloniseringen på 1950- og 1960-tallet. Nye stater dukket opp i hopetall, både i Afrika og i Asia.

Også den gang var sivilisasjonspessimistene raskt fremme: De nye statslederne ville ikke forstå diplomatiets spilleregler. Og om de forsto dem, ville de sette dem til side. Ting ville gå ad undas.

Dette viste seg å være feil. De aller fleste statene innså raskt fordelene ved ikke å fornærme motparten uten grunn og å bygge samarbeidsrelasjoner. For hvert Mugabes Zimbabwe, som fornærmet og rakket ned på andre stater slik Erdogan nå gjør, var det 30 andre som fulgte diplomatiets prinsipper.

Gode grunner til optimisme

Dagens sivilisasjonspessimisme er altså sannsynligvis også overdreven. Den type innfall og råskap vi har sett eksempler på fra Erdogan, dukker opp i diplomatisk samkvem med ujevne mellomrom, for så å bli slipt ned.

Som det nå har kommet frem, fulgte heller aldri utenriksminister Mevlüt Çavusoglu opp Erdogans ordre, muligens fordi tyrkisk UD har bedre oversikt over konsekvensene ved ulvediplomati enn det landets leder har.

Verdens «erdoganer» er en belastning og en utfordring for det internasjonale ordskiftet. Om Kina, som en av verdensordenens ledende stater, skulle gjøre ulvediplomati til et varemerke over tid, ville det være en enda større utfordring.

Ser vi på internasjonalt samkvem i et langt perspektiv, er det like fullt gode grunner til å være optimistisk på diplomatiets vegne.


  • Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Erdogan vil erklære Norges ambassadør for uønsket i Tyrkia

  2. Tyrkias president sa tydelig ifra. Det har skapt full forvirring.

  3. Aftenposten mener: Nødvendig konflikt med Tyrkia

Les mer om

  1. Tyrkia
  2. Diplomati
  3. Utenrikspolitikk