Kronikk

Arkitektur som språk | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen, professor emeritus Arkitektur- og designhøgskolen Oslo

Det er blitt sagt at en bygning er som et språk, den har en fortelling som kan leses. Hvilke fortellinger er det som uttrykkes og hvilken betydning har dette formspråket for oss?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De fleste av oss tar bygninger som en selvfølge og noe vi sjelden tenker på, bygningene er bare der som ramme om eksistensen, akkurat som naturen. Det paradoksale er at i nettopp dette ubevisst selvfølgelige er det arkitekturens betydning bekreftes. Den følger oss hele livet: Vi fødes i et hus, vi lever i et hus og vi bæres ut av et hus.

Men straks en bygning rives i gaten der vi er vant til å gå, så våkner vi brått og fokusert:

Hva er skjedd, hvorfor er det revet og hva kommer i stedet? Og så starter debatten og da nettopp om de fortellingene bygningen uttrykker.

Om Regjeringskvartalet som symbol på vårt folkestyre som sto imot terroren, om økonomi, samlokalisering og estetikk. Og om lokal identitet når et verneverdig hus brenner i Lillehammers gamle hovedgate. Kommer det noe «moderne» i stedet som vil kunne forrykke minnet om gaten som selve livsnerven under OL i 1994? Og hva med avisbildene av de sønderskutte bygningene i Aleppo? De fortetter, ikke bare konsekvensene av nød og krig, men selve den globale fortellingen om flyktningstrøm, brexit og Trump.

Les om norsk design gjennom hundre år i A-magasinet:

Les også

Er dette Norges beste design?

Arkitekturfortellingene

Derfor kalles arkitekturen for «moderkunsten». Ikke fordi bygninger er mer høyverdige enn andre kunstarter, heller ikke at bygninger varer lenger og er en kunst vi bruker og lever i - i motsetning til et maleri som er til å se på.

Men fordi arkitekturen er direkte medvirkende på alle nivåer i våre samfunnstydninger, som er det Winston Churchill siktet til med utsagnet: «Først former vi arkitekturen, så former den oss.»

Hva er det da som bestemmer disse fortellingene og som igjen er med på å «forme oss»?

Særlig tre forutsetninger har alltid vært premisser for hvordan en bygning ser ut:

  • Bygningen selv og de kravene den må oppfylle.
  • Stedet der bygningen ligger i et landskap eller i en by.
  • Tiden når bygningen er oppført og som bestemmer den stilen den har.

Bygningene

Siden antikken er det blitt fremhevet særlig tre grunnkrav enhver bygning må oppfylle, og som alle er medbestemmende for dens uttrykk, nemlig bruken, konstruksjonen og estetikken.

Det er bruken som først og fremst gjør at en kirke, en bensinstasjon og en bolig ser forskjellige ut:

Den første er laget for bønn, den andre for bilen og den tredje for dagliglivet.

Bruken bestemmer interiørets utforming av rommene, deres størrelse, antall og fordeling og i eksteriøret hvordan rommene fremstår som volumer.

Tilsvarende er det med valg av konstruksjon som bortsett fra den rent statiske betydningen teknikken har for å holde en bygning oppe, også har ulike romlige egenskaper. For stål og glass er lette materialer som åpner mellom rom, mens stein og betong er tunge materialer som lukker mellom rom, osv.

Estetikken handler om ved hjelp av allmenngyldige prinsipper for proporsjonering og detaljering, å styre disse virkemidlene for at de tilsammen skal kunne oppfylle hovedhensikten som er å tydeliggjøre bruken.

Og ingenting er mer avhengig av arkitektens dyktighet enn nettopp dét:

Det ville derfor være leit om en kirke kom til å se ut som en gymsal, eller om taket foran en bensinstasjon ble gjort for lavt for lastebiler, eller at en åpen glassboks skulle passe til bolig for en sky og utrygg beboer osv.

Den mest overgripende fortellingen som arkitekturen budbærer, ligger i tidsuttrykket. For en bygning med nøyaktig samme bruk, oppført i det samme materialet, i det samme landskapet eller i den samme byen, tolkes helt forskjellig avhengig av den tidsepoken den er bygget i.

Stedene

På samme måten er omgivelsene der husene ligger bestemmende for bygningenes formspråk.

Forholdet til stedene angår husets svar på våre fellesrom som er naturen, landskapet og byen.

Slik kan spisse tak i Norden forklares med at snø og regn skal falle av, omvendt lenger sør der takene kan være flate, for det er mer sol enn nedbør i Hellas. Det samme med terrengets påvirkning. De gamle gårdstunene i Setesdal lå i trange rekker fordi de ble bygget i krappe skråninger, mens tunene i Østerdalen dannet luftige firkanter fordi de ble bygget i dalbunnene. Slik vil landskapet også kunne formgi våre forestillinger om det «norske» i motsetning til leirhusene i Sahara der ørkenen er det som formgir vår forestillinger om det «fremmede».

Er stedet en by, gjelder det samme. Den er også gitt og brukes av alle, der gater, plasser og offentlige bygninger vitner om det kollektive eierskapet byen er laget for. Derfor vil alle nye inngrep i eksisterende byrom bli lest i forhold til denne bruken:

Bidrar nye inngrep til fellesskapets fortellinger, eller har de preg av å være frekke inntrengere som bedriver selvtekt?

Slik som tomtespekulanten som vil bygge høyhus i gaten med lavhus eller spekulantene som vil bygge på naboblokkene rundt rådhuset i Oslo og svekke dets dominans som uttrykk for fellesskapet.

Stilene

Allikevel: Den mest overgripende fortellingen som arkitekturen budbærer, ligger i tidsuttrykket. For en bygning med nøyaktig samme bruk, oppført i det samme materialet, i det samme landskapet eller i den samme byen, tolkes helt forskjellig avhengig av den tidsepoken den er bygget i.

Slik vil en bygning med den samme bruken, som f. eks en kirke, fortone seg helt forskjellig alt etter om den er bygget i gotikken, i barokken eller i vår tid. Og det samme steinmaterialet er tolket oppløst i den første, plastisk i den andre og abstrakt i den tredje. Tilsvarene med forholdet til landskapet, der renessansens Andrea Palladio oppførte kneisende boliger på toppene, mens vår egen modernist Knut Knudsen la boligene ned i forsenkninger knapt synlig bak buskene. Og på 1800-tallet skulle et nytt hus i et gateløp kopiere sine eldre naboer, mens i 2017 skal et nybygg stå i steil kontrast til det samme miljøet, osv.

Holdningene

Hva er så årsaken til at historien former stilene så forskjellige? Forklaringen ligger nettopp i ordet stil som er avledet av det latinske stilus, som betyr «skrivemåte».

Slik avspeiler stilene de enkelte epokenes «personlighet» som er dannet av de holdningene som dominerer i hver epoke og om skifter alt etter de samfunnskreftene som er sterkest.

I gotikken på 1200-tallet var samfunnets holdninger gjennomsyret av kristendommen og pavedømmet. Og nettopp i kirkebygget som var den viktigste byggeoppgaven, ga himmelstormende spissbuer og oppløste glassvegger det tydeligste uttrykk for ideene om det «åndeliggjorte» samfunnet.

På samme måten i «rasjonalismens» århundre som på 1900-tallet sprang ut av industrisamfunnet og nye tanker om individuell frihet. Modernismen startet med arbeiderboligen som den viktigste byggeoppgaven, og den skulle formes som en hygienisk «maskin til å bo i».

Hundre år senere er det kulturbygg og subjektivisme som gjelder, nå fortolket som frie kollisjoner mellom abstrakte former slik som skråflatene over operaen i Oslo, og bølgedansen rundt museet i Bilbao.

Men holdningene kan skifte: Det anes allerede at fokus på klodens redning snart kan bli å lese i arkitekturens former.

Nivåene

Derfor har arkitektur betydning i vårt dagligliv. Den former oss på alle nivåer i et menneskes liv ved vår avhengighet av bygningen, stedet og samfunnet, der innholdet i hver av dem uttrykkes i husets fortellinger.

  • Bygningen alene forteller om individet og dets gjentatte bruk av huset til å bo og arbeide i.
  • Bygningen, sammen stedet, forteller om individets forhold til felleseiet som er naturen, landskapet og byen
  • Og bygningens stilformer forteller om samfunnets holdninger, både om vår egen tids og historiens, for de er alle med på å danne rammen om nåtidsmenneskets omgivelser.

Derfor er arkitektur så selvfølgelig at vi ikke legger merke til den – før vi begynner å lese.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les også

Kåringen av «Norges beste » er umodent om norsk design | Lillian Olsen og Jonathan Romm


Her finner du flere av Thomas Thiis-Evensens refleksjoner om arkitektur:


Les også

  1. Arkitektur: Hvem tar ansvar for «det vakre»? | Thomas Thiis-Evensen

  2. Vi glemmer å bygge tett | Thomas Thiis-Evensen

  3. Endelig Lambda– tross alt | Thomas Thiis-Evensen

  4. Man tukler ikke med et monument | Thomas Thiis-Evensen

Les mer om

  1. Design i 100
  2. Arkitektur
  3. Kunst
  4. Bolig
  5. A-magasinet