Norge satser på at Parisavtalen skal mislykkes | Bjørn Stærk

Regjeringen vil ha oss til å tro at verden kan nå togradersmålet samtidig som Norge jobber hardt med å produsere olje og gass.

At barn krever diplom for å møte opp er en myte. Det er voksne som gjør dette, og når ingen andre vil gi dem diplom, deler de det ut selv. I forrige uke satte Solberg-regjeringen rekord i oppmøtediplom da de hedret seg selv for ikke å ha bommet så mye på klimamålene sine som opposisjonen kunne gjort, hvis opposisjonen hadde vært Donald Trump.

Helt siden Norge begynte å hylle seg selv for klimaengasjementet sitt på 1990-tallet, har CO₂-utslippene steget kraftig og deretter holdt seg jevnt høye. Nå, derimot, melder Regjeringen at utslippene skal fortsette å være høye, med litt reduksjon på sikt.

I 2020 vil utslippene ha sunket med to millioner tonn siden 2015, spår de. Da er vi tilbake der vi startet i 1990. Så skal de ned ytterligere tre millioner innen 2030.

Kuttene i 2020 vil komme fra tre sektorer: Oppvarming, fordi oljefyring blir forbudt. Veitransport, på grunn av elbilsubsidene. Og energiforsyning, fordi gasskraftverket på Mongstad legges ned.

Tre enkle grep som viser at det nytter, og burde gi mersmak.

Klipper Y-aksen

I stedet klipper Regjeringen i Y-aksen på grafen, slik at de kan si seg fornøyd med den «betydelige nedgangen». Og det stemmer at fem millioner er større enn mange andre tall. Det ser ekstra stort ut hvis du zoomer inn.

40 prosent er et annet stort tall. Det er det Regjeringen har lovet å kutte fra 1990-nivået innen 2030, altså 23 millioner ned fra dagens 54. Det kan virke selvmotsigende å love 23, men si seg fornøyd med fem. Men også her har Norge en utvei som gjør at vi kan få diplom uten å delta.

For disse kuttene kan vi samarbeide med EU om.

Omtrent halvparten av kuttene skal håndteres av ETS, det europeiske kvotemarkedet. ETS har så langt fungert dårlig. Det koster i dag under fem euro å slippe ut ett tonn CO₂, en ubetydelig pris. Men EU anslår at prisen vil være 40 euro i 2030. Da vil ti millioner kvoter koste litt under fire milliarder kroner.
Det er en del, men ikke uoverkommelig, med tanke på at halvparten av de norske kvoteutslippene kommer fra oljebransjen.

Ingen plan

Resten av kuttene er mer vriene. EU skal fordele dem mellom landene etter hvor rike de er, og så kan de selge dem seg imellom. Vi vet ikke hvordan dette vil skje, men i teorien kan vi nå vår del av målet uten å kutte et eneste tonn CO₂.

Og slik må det nesten bli med dagens politikk, for hvis Norge ønsket å ta kuttene selv, burde vi allerede hatt en plan for det. For eksempel burde vi hatt et CO₂-budsjett for transportsektoren, som står for mesteparten av disse utslippene. CO₂-budsjettet kunne så lagt føringer for Nasjonal transportplan.
For det tar tid å bygge jernbane.

Siden det ikke finnes noen slik plan, vil vi måtte finne andre land i EU som vil kutte ca. ti millioner tonn CO₂ for oss.

Selvmotsigende

Norges klimarolle på 2020-tallet vil altså bli å utsette det grønne skiftet så lenge vi kan, mens vi banker på den ene døren etter den andre i Europa for å høre om de har noen utslippskutt å selge oss.

Neste dag banker vi på for å selge olje og gass.

• Les også Bjørn Stærks kronikk: Den norske klimakosen går mot slutten

Det er her vi finner den største selvmotsigelsen i Regjeringens olje- og klimapolitikk. Den vil ha oss til å tro at verden kan nå togradersmålet samtidig som Norge jobber hardt med å produsere olje og gass.

Eller som det heter i oljelobbyistenes pressemeldinger: Verden vil trenge norsk og olje og gass i mange tiår fremover.

Risikabel nyproduksjon

Stockholm Environment Institute er uenige. De har regnet på hva som skjer hvis verden når togradersmålet. Da vil etterspørselen etter olje synke, og bare oljefelt som kan tjene penger til under 60 dollar fatet vil være lønnsomme. De fleste eksisterende norske oljefelt vil klare seg, men all ny produksjon er risikabel.

Også en togradersverden vil trenge olje, men den må være billig. Norge er i ferd med å gå tom for billig olje.

Det er Norsk Olje og Gass som trenger verden, ikke omvendt.

Legger alle eggene i oljekurven

Regjeringen satser altså fremtiden vår på at Parisavtalen skal mislykkes. Riktignok ville det være dumt å legge alle eggene i den grønne kurven. Problemet er at vi snarere legger alle eggene i oljekurven.

Vi bruker oljeinntekter for å få statsbudsjettet i balanse. Vi oppfordrer ungdom og hele landsdeler til å satse på oljeindustrien.

At oljefondet setter oljepenger i oljeaksjer, er det minste av disse problemene.

Fornybart knuser spådommene

En aggressiv norsk oljepolitikk er ikke engang kynisk, bare dumt.

Det eneste som er like upålitelig som Høyre og Arbeiderpartiets klimaløfter, er spådommer om fornybare energikilder – men der med motsatt fortegn. Prisene på fornybar energi faller raskere enn noen hadde forestilt seg.

International Energy Agency spådde i 2010 at verden ville ha 200 GW solkraft i 2020, at den ville koste 10 – 21 cent pr. kWh, alt etter av solforholdene, og synke til 7 – 13 cent i 2030. Men verden passerte 200 GW i 2015, bygget hele 71 GW i 2016 og slo 2030-prisen i 2015.

Energidepartmenetet i Storbritannia anslo i 2013 at solkraftverk ville måtte få 12 pence pr. kWh i 2019 for å være lønnsomme. Men i en auksjon i 2015 fikk de bud på 8 pence, mindre enn de trodde ville være mulig i 2030.

Solkraftauksjoner får iblant bud som er tvilsomt lave, men dette kraftverket gikk på lufta i juni 2016. Til sammenligning vil det nye britiske kjernekraftverket Hinkley Point C, som ikke står klart før i 2025, selge strøm til 9 pence pr. kWh.

Bitter seier

Lignende gode nyheter kommer jevnlig fra hele det grønne feltet. Fornybar energi puster den fossile i nakken. Stemningen innen grønn teknologi minner om da IT-revolusjonen var i startgropen.

Det er flere problemer vi må løse før fornybare kilder kan stå for en stor andel av verdens energibruk. Blant annet trenger vi bedre batterier og mer fleksible strømnett.

Norges problem er at vi har plassert oss slik at denne utviklingen er en trussel. Det er oss på den ene siden, med Terje «full speed ahead» Søviknes ved oljeroret, og verdens smarteste forskere, sultneste gründere og rikeste investorer på den andre siden.

Det kan hende vi vinner. Heia Norge. Men det vil være en bitter seier. Uansett vil ingen huske Solberg-regjeringens oppmøtediplom, annet enn som klimavalgåret 2017s flaueste utspill.

På twitter: @BjoernStaerk

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.