Kronikk

Jeg sier nei til team Knausgård, nei til team Ebba

  • Tonje Vold

Knausgårds strålende forsvar for romanens frihet undergraves dessverre av forfatterens eget behov for å ha kontroll over lesningene av egne verk, skriver Tonje Vold. Kristoffer Rønneberg

Vi har alt å tape på å importere en kulturkamp der konfliktene fremstilles som mannlig menneske vs. kvinnelig kyklop og Norge vs. Sverige.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Karl Ove Knausgård tok onsdag til orde for en mer nyansert svensk kulturdebatt. Han formidler sitt ønske om en større forståelse for litteraturens ambivalens i en tekst der meningsmotstanderne entydig karakteriseres som reaksjonære kykloper.

Gjennomslaget i norske medier tyder på at det var godt tenkt, men er det det?

Pedofil og homofil

I den satiriske kronikken settes Knausgård og romankunsten opp mot sinte, svenske kykloper som bare verdsetter det entydige og gode.

Knausgårds tekst glitrer i sitt forsvar for romanens frihet.

Tonje Vold

Det er effektiv retorikk å omtale meningsmotstandere som enøyde, men vanskeligere å stole på den som tyr til slike triks. Hvem som har sagt hva og i hvilken kontekst skjules.Knausgård skriver blant annet at «i förra veckan, var det en cyklop som skrev i DN att jag är en litterär pedofil, och att jag utnyttjat småflickor. Hon skrev också att jag hade en dold homosexuell relation till min bäste vän bakom min frus rygg. Tonen i artikeln var full av hat och förakt, och uttryckte att det finns något tvivelaktigt över mig, något obehagligt, förfärligt, onormalt.»

Kritisk til kvinnesynet

Referansen er til en artikkel av Ebba Witt-Brattström. Gjennom flere år har hun vært kritisk til kvinnesynet i Knausgårds romaner, i overkant kritisk, vil jeg si.

Og hun har skrevet iskalde, hoverende tilsvar til dem som har ytret innsigelser til analysene hennes. I det siste innlegget er hun særlig opptatt av det nære "homosociale" forholdet hun leser mellom romankarakterene Karl Ove og Geir i Min kamp .

Til tross for at Witt-Brattström hevder det motsatte, virker hun opprørt, teksten hennes er ikke særlig elegant og hun skriver seg inn i en opphetet svensk debatt om "Kulturmän" som det ikke redegjøres for i detalj.

Jeg ser at setningen "och finnes det ingen förälder der ute som vill skydda sin trettonåring?", som spiller på forfateren Stig Larssons TV-utspill, er opprørende. Men hun påstår hverken at forfatteren er pedofil, homofil, utro eller utnytter noen, så vidt jeg kan se.

Sammenlignes med Behring Breivik

Kyklopenes grove sjikane er det som gjør tilbakevisningen av lesningene nødvendig. Knausgård viser til at han i Sveriges største aviser sammenlignes med nazister og med Anders Behring Breivik. Han beskriver en henrettelse på Utøya i detalj og sier: "Cyklopen ansåg att jag kunde liknedes vid han som gjorde detta, för att jag hade skrivit mina böcker".

Les også:

Les også

Noe har gått helt galt i den svenske kulturdebatten

Kyklopen er her Maria Sveland. Hun har skrevet et debattinnlegg der hun hevder at antifeminisme er en del av høyreekstremismens tankegods som nå er blitt stuerent i Sverige. Både Min kamp og Breiviks manifest målbærer en angst for feminiseringen av den vestlige mannen, skriver hun. Idéinnholdet i romanene sammenlignes altså i ett avsnitt med idéinnholdet i manifestet.

Selv er jeg grunnleggende uenig i Svelands fortolkning av Min kamp i denne teksten. Det vil være drøyt for enhver å se seg selv plassert i en tekst som handler om Behring Breivik og fullstendig hinsides å sammenligne Knausgård med nazister. Men det er også rimelig drøyt å utbrodere en ung jentes aller siste fryktelige minutter i en kronikk om sin egen rolle i den litterære offentligheten. Det kan komme til å se ut som om det er Knausgård som bruker denne sammenligningen for alt den er verdt.

Manipulerende

Jeg er stor fan av samtlige av Knausgårds romaner og forsvarer dem gjerne mot slappe analyser. Knausgård skriver forbannet godt også i denne kronikken, både om sin egen skriving og om andres sneversyn. Men en så overbevisende stilist må være redelig, ellers fremstår han som manipulerende.

Er dette viktig? Jeg vet ikke helt. Det føles etter hvert fristende å lukke både det ene og det andre øyet i lesningen av disse dels aggressive og dels selvrettferdige svenske tekstene. Vi er nemlig flere som ønsker oss flere nyanser og mer rom for ambivalens på kultursidene.

Vi har alt å tape på å importere et slag om kultursidene der konflikter enten blir stående som om de foregår mellom "Mannlig menneske-Kvinnelig kyklop", "Norge–Sverige", "Kul og frihetssøkende–Dust og reaksjonær", eller som "Sutrete, hvit, heterofil mann–Analytisk, alle andre identiteter". Jeg vil hverken være på team Knausgård eller team Ebba, akkurat nå. Det er ikke nødvendigvis slik at en krangel renser luften, den kan også forpestes. Frontene blir problemet.

Den flytende identiteten

Det er synd, for dersom vi vender tilbake til litteraturen, kunne dialogen her være ganske fruktbar. Knausgård skriver svært godt i kronikken om at identiteten er flytende og i endring hele livet. Romanen som utforsker identitet motsetter seg også faste rammer, den søker kompleksitet og sannhet bortenfor slagordene, sier han.

Selv vil Knausgård favne alle begjærets fasetter i romanskrivingen sin, og det har han også gjort helt mesterlig. Han heier på en litteraturkrtikk som anerkjenner litteraturens ambivalens. Å slå tilbake lesninger en utlgning av det viktigste vennskapet i Min kamp som nettopp belyser en slik gråsonene mellom erotisk og vennskapelig kjærlighet, virker mot sin hensikt.

Det må være legitimt å fortolke og diskutere åpent alle sider ved komplekse romaners meningsinnhold, inkludert deres ideologiske og etiske trekk. Det skal like selvsagt kunne skje uten at kritikeren spør om foreldre bør beskytte ungene sine.

Godt integrert

At Knausgård opererer med uklare skiller mellom romankarakter og forfatter, har vi vendt oss til. Det blir likevel nokså uhåndterlig om lesninger av forfatterskapet skal stemples som sanne eller usanne, eller som fornærmelser av forfatteren og familien hans. Knausgårds strålende forsvar for romanens frihet undergraves dessverre av forfatterens eget behov for å ha kontroll over fortolkningen av egne verk og av å formidle et bilde av seg selv som utstøtt i Sverige. Temperaturen i kronikken tyder vel heller på at han er godt integrert.

Vi anbefaler også disse bidragene i debatten:

Jonas Gardell:

Les også

«Å nei, ikke enda en såret, hvit heteroseksuell mann»

Erlend Loe:

  1. Les også

    Sverige er for tiden et samfunn hvor konsensusbehovet er så stort at det har blitt et problem

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Sverige

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    «Alle» i Norge mente at denne boken egentlig ikke burde bli skrevet. Det er liksom for hardt.

  2. KULTUR

    Litteraturen er på villspor

  3. A-MAGASINET

    Ny by. Nytt land. Ny kjæreste. Ny roman. Ny kamp.

  4. KRONIKK

    Putin og Zamjatins advarsel | Jahn Otto Johansen

  5. KRONIKK

    Oslo-ungdommens rusdelte by | Willy Pedersen og Anders Bakken

  6. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon