Kronikk

Romernes Barcino ble dagens Barcelona | Cato Guhnfeldt

  • Cato Guhnfeldt, journalist og forfatter
Turistene nyter Barcelonas vår rett utenfor den den romerske bymuren med ett av de runde tårnene, svært nær hva en gang var den sørøstlige byporten, nærmest havet.

Vi kjenner den som Barcelona. Men byen som romerske legionærer grunnla i år 15–10 f.Kr. og kalte Barcino er slett ikke forsvunnet. Forbausende mye står igjen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Turistene nyter Barcelonas vår rett utenfor den den romerske bymuren med ett av de runde tårnene, svært nær hva en gang var den sørøstlige byporten, nærmest havet.


De færreste turister aner nok hva de passerer når de går sørøstover fra Placa Nova i Barcelona. Men de gamle romernes viktigste byport på landsiden nordvest av Barcino er fortsatt i bruk som inngang til en smal gågate flankert av to runde tårn.

Følger man gaten ledes man etter få minutter rett inn i hjertet av romernes by, der byens Forum med sitt politiske og kulturelle senter lå – i dag overbygget av flere bykvartaler. Via et smalt smug mot nordøst når man snart en trang bakgård der fire søyler fra Augustus-tempelet reiser seg majestetisk ni meter mot himmelen. Fordi ingen kommer tilfeldig forb,i får de færreste Barcelona-besøkende sett dem.

Cato Guhnfeldt


Barcino var aldri planlagt som romernes hovedstad i regionen Catalonia. Det skulle være Tarragona en times reise sørover på kysten, for denne byen hadde en naturlig havn. Barcino ble grunnlagt av strategiske årsaker, fordi byen lå beskyttet av elver og høydedrag, og kunne være en buffer mot fremmede hærstyrker fra nord. Før romerne hadde fønikere, grekere og kartagere bebodd området.

To hovedgater, to bymurer

Barcino ble anlagt som en rektangulær, åttekantet byfestning på et lite høydedrag et stykke opp fra sjøen – på nordsiden av det som i dag er den kjente gågaten La Rambla. Byen skulle snart få en akvedukt for vannforsyning fra høydedragene i nordvest, og dessuten en gravplass utenfor bymurene. Restene av akvedukten, der den møter bymuren på Placa Nova, er imidlertid av ganske ny dato – rekonstruert i 1954.

De romerske gravmonumentene på rekke og rad 3–4 meter under dagens gatenivå ved Placa de la Vila de Madrid i vest, er opprinnelige.

Store leirkar brukt av romerne til bl.a. produksjon av vin og fiskesuppe i Barcino ble avdekket under utgravningene mellom 1930 og 1960.

Barcino innenfor bymurene skulle dekke et område på 10 hektar. Bybebyggelsen ble anlagt i henhold til et firkantet rutenett. To hovedgater skar gjennom Barcino i kryss, Cardo Maximus fra nordøst mot sørvest (dagens Carrer de la Libreteria) og Decumanus Maximus fra nordvest til sørøst (dagens Carrer del Bisbe/Carrer de la Ciutat). Begge disse kan man fortsatt følge. Bymuren hadde fire porter. Men allerede på 300-tallet ble det bygget en ny bymur utenfor den gamle, utstyrt med hele 78 firkantede tårn, et vitnesbyrd om urolige tider.

Bygrunnen avdekket

Allerede for 2000 år siden var Barcino et viktig anløpssted for sjømat. Dette fikk man et levende bilde av etter 1930, da hus, gateløp, verksteder og annet fra romertiden ble utgravd. Utgravningene pågikk under Placa del Rei frem til 1960, og avdekket i alt 4000 kvadratmeter fra det første til sjette århundret med tidligere romersk bygrunn og rester fra den senere erkebispegården. I tillegg til gate- og bygningsrestene fant arkeologene hjulspor, redskaper, gulvmosaikk, fresker, servise av keramikk og bestikk.

Barcinos romerske innbyggere brukte ikke egne tallerkener men spiste direkte fra serveringsfatene. Gafler fantes ikke, derimot et slags lite håndspyd for å stikke inn i maten, dessuten skjeer for alt flytende. Salt var en viktig ingrediens, og som romerne trodde hadde beskyttende egenskaper.
Under utgravningene fant arkeologene svært mange vevslodd fra tekstilproduksjon. Tekstilarbeiderne utførte også vask, farging og bleking. Til det siste benyttet man blant annet aske, kalk og urin – mens lavenderfrø ble anvendt for å parfymere klærne og som beskyttelse mot møll.

Fiskesaus og vinproduksjon

En viktig ingrediens i det romerske kostholdet i Barcino var en fiskesaus de kalte garum, og arkeologer har avdekket en fiskesausfabrikk på 360 kvadratmeter fra 200-tallet. Her fant man ulike avdelinger for blant annet vask og oppkutting av fisk, fermentering, salting og lagring. Mye østersrester viste at østers, som det var mye av langsmed kysten, ble pakket i fabrikken før utskipning. Både østers og garum fra Barcino var høyt verdsatte varer i Romerriket.

Arkeologene oppdaget også en vinfabrikk fra 200–300-tallet over et 600 kvadratmeter stort område, komplett med presser og rør for å transportere vinen under produksjon, og dessuten en vinkjeller med plass til hele 10 000 vintønner. I hele området fant man flere svært store leirkar som ble brukt både i vin- og matproduksjonen og også til tekstilfarging.

Mange byster

Det er ikke bare bygningsrester og gjenstander som forteller Barcinos historie, men vel så mye ansiktene til menneskene som bodde her. I ett av byens verksteder meislet, skar og filte dyktige håndverkere ut ansiktene til mange av byens borgere, og lagde byster og statuer – hvorav noen skulle pryde deres gravmæler.

Arbeidene ble igangsatt mens de fortsatt var i live. Materialene var den rimeligere lokale sandsteinen eller den dyrere Carrara, en fin, hvit marmorstein importert fra dagens Italia. 2000 år senere kan vi i byens arkeologiske museum, beliggende i første etasje over utgravningsområdet, studere ansiktene og prøve å fatte hvem de var, og hvordan deres liv må ha vært. Samtidig kaster ansiktene sine stumme blikk mot dagens mennesker, med et ønske om at hverken de eller Barcino må bli glemt.

Les mer om

  1. Barcelona
  2. Spania