Kronikk

Kronikk: Klart for en kraftfull satsing på Svalbard

  • Thor Bjørn Arlov
  • Geir Ulfstein

Det er andre grunner enn kulldriften til at norske myndigheter både bør og helt sikkert vil satse på Svalbard, skriver Thor Bjørn Arlov og Geir Ulfstein. Her er utenriksminister Børge Brende og FNs generalsekretær Ban Ki-moon på omvisning i Kongsfjorden i juli. Foto: Jon Olav Nesvold

Mens kullvirksomheten er i krise, er behovet for norsk nærvær på Svalbard større enn på lenge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. august for 90 år siden ble det norske splittflagget heist på Skjæringa i Longyearbyen, og justisminister Paal Berg erklærte at Svalbard nå var en del av kongeriket Norge. Men var det egentlig noe å feire?

I 1925 ble 20 års nasjonalt engasjement og politisk strev for norsk overhøyhet over denne arktiske øygruppen kronet med seier.

Skal vi dømme etter samtidens presse, var begeistringen begrenset og i hvert fall nokså kortvarig både i opinionen og det politiske miljø.

Én ting var at oppmerksomheten i økende grad skiftet fra Svalbard til spørsmålet om norsk suverenitet over Øst-Grønland på 1920-tallet. En annen var at kullgruve åpenbart ikke var noen gullgruve, for å si det slik.

Thor Bjørn Arlov. Foto: PRIVAT

I den økonomiske krisen etter første verdenskrig var det ingen lønnsomhet i kulldrift på Svalbard. De fleste selskapene, både norske og utenlandske, hadde i realiteten avviklet eller var i ferd med å stanse virksomheten da Norge overtok suvereniteten i 1925.Et par år senere var det bare Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS i Longyearbyen som produserte kull. Også dette selskapet slet med økonomien og ble helt avhengig av statlig hjelp. I 1976 ble selskapet overtatt av staten.

Bred politisk enighet

I de snart hundre årene Store Norske har produsert kull på Svalbard har virksomheten bare tidvis vært lønnsom. Staten har måttet tilføre midler over statsbudsjettet for å holde driften i gang – i enkelte perioder flere hundre millioner kroner i året.

Det har vært bred politisk enighet om dette, og grunnen er utvilsomt at gruvedriften har vært svært viktig for å opprettholde norsk bosetting i Longyearbyen.

Politiske myndigheter har ment – og mener nok fortsatt – at nærvær i form av stabil bosetting er en forutsetning for å gi troverdighet til den norske suvereniteten over Svalbard.

Geir Ulfstein. Foto: Privat

Nå er kulldriften på Svalbard igjen i krise. Store Norske ble i vår tilført en halv milliard kroner for å kunne opprettholde virksomheten til 2016.Dersom kullmarkedet ikke bedrer seg, er det en reell mulighet for at den nye Lunckefjell-gruven ikke blir satt i drift og at det bare blir begrenset kullproduksjon. Mange arbeidsplasser vil gå tapt. Dette svekker kulldrift som grunnlag for norsk suverenitetsutøvelse på Svalbard.

Økt politisk interesse

Dette skjer samtidig som Nordområdene har fått fornyet geopolitisk interesse. Kinas og EUs søknad om observatørstatus i Arktisk Råd – hvor bare Kina har lyktes så langt – illustrerer den økte interessen.

Militær virksomhet kan igjen øke som resultat av nye spenninger mellom Russland og Vesten. Den russiske visestatsminister Dmitry Rogozins uønskede besøk på Svalbard i april illustrerer utfordringene Norge kan bli stilt overfor.

Både det norske regimet i 200-milssonen og på sokkelen er omstridt

Danmark og Russland har presentert omfattende krav på kontinentalsokkelområder – inkludert Nordpolen – og det forventes et like omfattende krav fra Canada. Russland har kullvirksomhet i Barentsburg og vil utvilsomt opprettholde sitt nærvær på Svalbard.

Varmere klima og issmelting øker tilgjengeligheten av bio— og georessurser, og utløser dermed tunge økonomiske og nasjonale interesser.

Svalbard er en grensesten i havet som danner utgangspunkt for en norsk 200 mils fiskerisone og krav på myndighet over kontinentalsokkelen.

Både det norske regimet i 200-milssonen og på sokkelen er omstridt. Russland protesterte så sent som i mars i år mot den norske utlysningen av konsesjoner på sokkelen rundt Svalbard.

Forvaltningen av disse havområdene er en stor utfordring for utenrikspolitikken.

Press på miljøet

Økt økonomisk virksomhet i Arktis gjør at Svalbard kan få en rolle i forbindelse med økt skipstrafikk, som også utløser større behov for beredskap. Norge har ansvar for redningsoperasjoner helt opp til Nordpolen.

For Norge som forskningsnasjon er Svalbard et enormt aktivum som må utvikles videre

Med økt press på ressursutnytting og ny virksomhet på Svalbard og i havområdene, vil miljøvernet komme under sterkt press. Norsk svalbardpolitikk er at miljøet skal ha førsteprioritet.

Svalbard er i løpet av de siste tiårene blitt en sentral plattform for forskning, spesielt om miljø og klimaendringer. For Norge som forskningsnasjon er Svalbard et enormt aktivum som må utvikles videre. Ikke minst trenger vi kunnskap for å forvalte våre nordområder på en god måte. Men samtidig har et Norge et ansvar for å forvalte en omfattende internasjonal forskningsvirksomhet på Svalbard.

Store forventninger

Hvordan skal Norge forholde seg til krisen i kullvirksomheten samtidig som behovet for nærvær er større enn på lenge?

På 1990- og 2000-tallet skjedde en vellykket omstilling til et mer differensiert nærings- og samfunnsliv i Longyearbyen, og folketallet har doblet seg siden da.

Også ved denne korsveien vil vekst i reiseliv, forskning og utdanning, tjenestesektor og ny virksomhet kunne kompensere for tap av arbeidsplasser i kulldriften – i hvert fall langt på vei.

Lokalstyret og næringslivet i Longyearbyen har offensive og optimistiske mål i næringsplanen som kom i fjor. Regjeringen har varslet en ny stortingsmelding neste vår, og det er store forventninger om virkemidler og tiltak for omstilling.

Viktigere enn noen gang

Vi tør ikke spå om kulldriftens fremtid, men gjetter at Regjeringen vil foreslå en kraftfull satsing på Svalbard generelt og lokalsamfunnet i Longyearbyen spesielt, og vi tror Stortinget vil slutte seg til.

Svalbard er fortsatt viktig for landet, og kanskje mer viktig enn noen gang tidligere i historien.

I denne sammenhengen har selve kullproduksjonen liten betydning, og er politisk sett snarere et problem enn et aktivum for Norge. Det er andre grunner til at norske myndigheter både bør og helt sikkert vil satse på Svalbard.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Kommentar: Kampen om Nordpolen spisser seg til

  2. Les også

    En klimaavtale trengs, og det haster

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Svalbardtraktaten 100 år: Norge har full suverenitet, men også forpliktelser

  2. KOMMENTAR

    Strammere grep på Svalbard | Per Anders Madsen

  3. VERDEN

    Dette er grunnene til at Norges Svalbard-politikk er så omstridt

  4. VERDEN

    Russland utfordrer Norge. Her er årsakene til at Norge går så stille i dørene.

  5. DEBATT

    Kampen om Arktis står mellom bruk og vern | Liv Monica Stubholt

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Russisk kritikk skaper usikkerhet