Kan neste Ødegaard og Haaland være ufaglærte?

Talentarbeid er en kamp mot klokken.

I et debattinnlegg i Aftenposten maler manuellterapeut Ole Langeland et beksvart og dystert bilde av hvordan talentutviklingsarbeidet i Norge bedrives.

Jeg mener Langeland totalt overser kompetansen i toppfotballen i Norge. Og argumentasjonen som presenteres, er både mangelfull og utdatert.

Kvaliteten har økt

Langeland hevder at fotballtalentet ikke kan oppdages tidlig, at man umulig kan se konturene av hvem som blir best i fotball før i slutten av tenårene. Han viser blant annet til en studie som, ifølge ham, forteller at U17-landslagsspillere skal ha mindre mulighet til å bli eliteutøvere. Slik jeg tolker innlegget til Langeland, er det like greit bare å vente med det meste til slutten av tenårene.

Videre hevdes det at tiden er overmoden for en diskusjon om hvilke krav til kompetanse man bør stille til personer innen barne- og ungdomsfotballen i Norge.

Min kronikk er ikke en kritikk av Langeland, mer en hyllest til Norsk fotballforbund (NFF) og ligaforeningen Norsk Toppfotball. Til sammen har de økt kvaliteten rundt talentene våre betraktelig siste tiåret. Akademiklassifiseringen, der alle toppklubbene blir vurdert i sitt arbeid på elleve områder, forteller at treningsprosessen har tatt formidable steg på kvalitet.

Toppklubbene har nå en tydeligere prestasjonskultur, en økende grad av systematikk, mer individualisering og bruker teknologi som en akselerator.

Som eks-toppfotballspiller, pedagog og nåværende utviklingsleder i toppfotballklubb føler jeg for å dele mine tanker og erfaringer.

Klubbstyrte utviklingsskoler

Jeg er enig med Langeland i at det bør stilles krav til kompetanse i talentarbeidet. Selvsagt. De beste lærer ikke nok av svak kompetanse.

Mange av våre toppklubber har nå etablerte, kraftfulle fagmiljøer som driver frem klubbstyrte utviklingsskoler med høy faglig kvalitet. Kompetansehevingen er påfallende.

I 2010 var jeg selv én av bare 42 utviklingstrenere i våre toppklubber. I 2022 er vi nå 254 utviklingstrenere i våre 30 fremste fotballklubber. 159 trenere (63 prosent) har høyere akademisk utdannelse, 113 (45 prosent) av trenerne har Uefa-Pro- eller Uefa-A-lisens som sin høyeste trenerutdannelse, og hver tredje trener har spillererfaring fra nasjonalt eller internasjonalt toppnivå. Dette viser tall fra Akademiklassifiseringsrapporten 2022.

I utlandet, og nå de siste fem til ti årene også i Norge, snakker vi om en fotballutdannelse som i sterkere og sterkere grad ligner på den norske skolemodellen. Vi kaller det klubbstyrte utviklingsskoler.

Som i skolen er det like viktig at fotballutdanningen er individualisert og gøy. Toppklubbene i Norge er nå organisert med en skoleledelse (sportssjef og daglig leder), en rektor (utviklingssjef), kompetente lærere (utviklingstrenere), en aldersbestemt fagplan med kompetansekrav (pensum) og en metodologiansvarlig (trenerutvikler) som skal sørge for at utdannelsen holder høyere og høyere kvalitet.

Det er nødvendig for å møte fremtidens kompetansekrav i en rolle som stadig forflytter seg i retning «Supermann».

Mye er skjedd de siste årene

Langeland hevder at talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere, og at talenter med G17-landskamper har mindre sannsynlighet for å bli eliteutøvere. Eliteutøvere forstått som spillere med A-landskamper eller kamper i Champions League/Europaligaen.

Studien Langeland refererer til og bygger sine påstander rundt, tok for seg spillere født 1990–1995. Spillere som i dag er 27–33 år. De yngste i denne gruppen spilte altså G17-landskamper for hele ti år siden.

Mitt poeng er at det er en stund siden.

Man kan lure på om det er lurt å velge riktige foreldre for å bli et talent i fotball. På fotballandslaget i dag kryr det av sønner av tidligere helter. Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Alexander Sørloth for å nevne tre, alle med tidlig talent, og som alle har aldersbestemte landskamper fra G15-alderen.

Jeg tror ikke du er nødt til å ha en proff pappa for selv å bli fotballspiller, men det hjelper å ha sterk kompetanse rundt seg. Det har disse gutta hatt siden de fikk sine første fotballsko. Jeg tipper det var ganske tidlig.

Neste generasjon toppspillere

I helgens A-landskamp mot Spania hadde åtte av elleve spillere fra start spilt landskamper for Norge G15, G16 og/eller G17. En liten titt på hele landslagstroppen til Norge forteller at 16 spillere (62 prosent) av troppen på 26 mann har spilt landskamper for Norge G15, G16 og G17. For meg er det en bekreftelse på at stortalentet er mulig å oppdage lenge før slutten av tenårene.

Neste generasjon toppspillere med for eksempel Isak Hansen-Aarøen (Manchester United) og Andreas Rædergård Schjelderup (Benfica) har også hatt sterk faglig påvirkning fra toppklubb i Norge og utlandet nå over mange år.

Det er å underkjenne fagfeltet ganske kraftig hvis man påstår at det ikke var mulig for fagfolk å se fotballtalentet deres i 12-13-årsalderen. Det var det mange av oss som gjorde, både i Tromsø og Bodø og i resten av landet.

Disse gutta er blitt 18–19 år nå. Det blir vel naivt å tro at deres talent først nå i slutten av tenårene kan oppdages for å kunne bli fotballspiller av internasjonalt format. Som de nå vil lykkes med begge to. Heldigvis for dem møtte de gode utviklingsmiljøer med kompetanse nok til å oppdage og forvalte talentet tidlig.

Kampen mot klokken

Talentarbeid er en kamp mot klokken. Talentets læringshastighet er i fokus. Utdannede fotballtrenere i toppklubber erkjenner selvsagt at utvelgelse av talenter er utfordrende. Vi kommer aldri til å treffe blink alltid. Det gjør ikke turntrenere eller musikklærere heller.

Å møte ungdommen der de er, med tilpasset opplæring, er ikke urettferdig. Det er idealet.

Og så må vi ikke glemme at norsk fotball faktisk er i verdensklasse. Vi er faktisk best i verden på å se og omfavne at barne- og ungdomsfotballen har en viktig helsefrembringende funksjon og er en fantastisk arena for inkludering og sosialisering.

Hovedutfordringen fremover bør være å samkjøre bredde og topp, i en mye mer akseptert form. Kan ikke Årvoll, Ski og Fløya fortsette med å bli enda bedre på «Tobias» og «Nora», mens Vålerenga, Viking og Tromsø kan få yppe seg i en mer krevende og kompleks hverdag med «Jon og Tuva» som går «all in» for drømmen?