Mitt land har en fremtid bare hvis det gjennomgår et totalt nederlag, slik det skjedde med Tyskland

Det finnes bare én utvei.

Brev til en ukrainsk venn ett år senere.

Kjære venn!

De har stjålet språket vårt. Du og jeg har snakket og skrevet til hverandre på den store russiske litteraturens språk. For hele verden er russisk nå blitt språket til dem som bomber ukrainske byer og dreper barn, språket til krigsforbrytere, språket til drapsmenn.

De vil bli stilt for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Jeg vil så gjerne tro at alle de som har forberedt og deltatt i denne krigen eller på en eller måte har støttet den, havner på tiltalebenken.

Men hvordan skal man få dømt noen for forbrytelsen mot språket?

En kneblet befolkning

Min far dro til fronten 17 år gammel for å hevne seg for broren som tyskerne hadde drept. Etter krigen hatet han hele livet tyskere og alt tysk. Jeg forsøkte å forklare ham: «Men pappa, tenk på den store tyske litteraturen! Det tyske språket er jo nydelig!» Mine ord hadde ingen virkning på ham. Hva kan vi si til ukrainerne etter krigen når russerne har sønderbombet og utplyndret husene deres, drept familiene? At den store russiske litteraturen er så flott? Og at det russiske språket jo er fantastisk?

Er det diktatorer og diktaturer som avføder en slavebefolkning, eller er det slavebefolkningen som avføder diktatorer? Ukraina har klart å rive seg løs fra denne helvetessirkelen, rive seg løs fra vår felles uhyrlige blodige fortid. Det er derfor den russiske selvoppnevnte herskeren hater Ukraina. Et fritt og demokratisk Ukraina vil jo tjene som eksempel for den kneblede russiske befolkningen, det er derfor det er så viktig for ham å tilintetgjøre dere.

Avhengig av fiender og krig

Det har hverken vært noen avstalinisering eller noen Nürnbergprosesser mot det sovjetiske kommunistpartiet hos oss i Russland. Resultatet ser vi: et nytt diktatur. Diktaturet kan som følge av sin natur ikke eksistere uten fiender, det vil si uten krig.

Det inngikk i generalstabens planer at Nato ville nekte å forsvare dere med sine egne væpnede styrker, og de første dagene av krigen oppfylte Nato disse planene.

Men dere, ukrainerne selv, gikk ikke med på Putins planer. Dere overga dere ikke, møtte ikke stridsvognene hans med blomster. Dere forsvarer ikke bare deres egen frihet og menneskelige verdighet, nå forsvarer dere friheten og den menneskelige verdigheten til hele menneskeheten.

Det er umulig å beseire dere, for krigen avgjøres ikke av mengden stridsvogner og raketter, men av styrken i kjærligheten til frihet. Dere er frie mennesker, mens de som utfører de russiske generalenes forbryterske ordre, er slaver.

Overlever med taushet

For ett år siden, da russiske stridsvogner allerede var på vei mot Kyiv, ble hele verden forundret over at det ikke ble massemønstringer med antikrigsprotester i Russland, hvorfor det bare var noen få som gikk ut i gatene. Jeg forklarte det da med frykt. Taushet er den russiske overlevelsesstrategien. De som protesterte da, sitter i fengsel. Det er slik – ved å tie – at russerne har overlevd gjennom generasjonene.

Aleksandr Pusjkin formulerte denne måten å leve på i siste linje av sitt historiske drama «Boris Godunov»: «Folket er målløst». Folket har «vært målløst» helt fra starten av aggresjonen mot Ukraina. Men i høst kom massemobiliseringen i gang, og det er umulig å bruke frykt som forklaring på det faktum at hundre tusener av russere lydig har dratt av sted for å drepe ukrainere og bli drept selv. Dette er noe annet som går dypere og er mer forferdelig.

Ut av tiden

Jeg ser bare én eneste forklaring: Landet mitt har falt ut av tiden. I det 21. århundre bærer mennesket selv ansvaret for å avgjøre hva som er godt og hva som er ondt.

Om man ser at ens eget land og folk fører en sjofel, skammelig krig, da må man stå opp mot sitt eget land og sitt eget folk. Men flertallet av russerne lever fremdeler mentalt i fortiden, den gang da folk assosierte seg med sin egen stamme. Vår stamme har alltid rett, mens andre stammer er våre fiender, som vil tilintetgjøre oss. Vi har ikke noe ansvar, vi bestemmer ingenting, det er føreren/khanen/tsaren som bestemmer alt for oss. Hvis fiender – nazister fra Ukraina og Nato – angriper vårt fedreland, da drar vi ut for å forsvare det, slik våre bestefedre forsvarte det mot de tyske nazistene.

Fedrelandskjærligheten, den fine følelsen av patriotisme, er noe alle diktatorer tar i bruk for sine egne formål. Min far trodde at han forsvarte sitt fedreland mot Hitlers regime, men han forsvarte et regime av samme sorten, Stalins fascistregime. Nå drar russerne i krigen, slik Putins propaganda har forklart dem, for å forsvare fedrelandet sitt mot «europeisk og amerikansk nazisme», og de forstår ikke at de forsvarer den kriminelle banden i Kreml, som har tatt hele landet som gissel.

Totalt nederlag

Det finnes bare én utvei – å påføre Putins regime et knusende militært nederlag. Derfor må de demokratiske landene hjelpe ukrainerne med alt som er mulig, først og fremst med våpen. Etter krigen vil hele verden komme til dere og hjelpe til med å gjenreise det som rasert, og landet kan gjenoppstå. Men Russland kommer til å ligge der med en ruinert økonomi og en ruinert bevissthet.

En ny fødsel for mitt land er bare mulig gjennom en fullstendig tilintetgjøring av Putins regime. Imperiet må amputeres fra det russiske menneske, som en ondartet kreftsvulst. Et slikt «nullpunkt»» er livsnødvendig for Russland. Mitt land har en fremtid bare hvis det gjennomgår et totalt nederlag, slik det skjedde med Tyskland.

Slava Ukraine!

Leve Ukraina!

Oversatt av Marit Bjerkeng

Mikhail Sjisjkin

Mikhail Sjisjkin er en av Russlands mest leste og mest prisvinnende forfattere. Han studerte tysk og engelsk og arbeidet som journalist og lærer i fremmedspråk i Moskva, før han i 1995 flyttet til Sveits, der han fortsatt er bosatt. (Kilde: Store norske leksikon)