Kronikk

Det klassiske diktaturet er på vei ut. Donald Trump er på vei inn. | Bård Larsen

  • Bård Larsen, historiker i Civita

Den siste tiden har vi opplevd en reaksjonær vekkelsesbølge i Vesten, skriver historiker Bård Larsen. Avbildet er Russlands president Vladimir Putin, franske National Front-leder Marine Le Pen, og USAs president Donald Trump samlet på en plakat - holdt av en russisk journalist som forsøker å få presidentens oppmerksomhet på en pressekonferanse. Foto: Pavel Golovkin / TT / NTB Scanpix

Det skjer en reaksjonær vekkelsesbølge i Vesten. Valget av Trump er bunnpunktet - foreløpig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Livet i en moderne autoritær stat er så normalt at du ikke er klar over hva som har skjedd før det er for sent

«Den reelt eksisterende sosialismen» er et kjent begrep fra den kalde krigen. Opprinnelig brukt av Sovjetunionen og deres vasallstater, med det formål å forklare verden at kommunisme ikke blir til over natten.

Selv om det var en lang vei å gå til Utopia, var de sosialistiske landene «sosialisme her og nå», og arbeiderbevegelsen var forpliktet til å gi sin tilslutning til denne. Kommunister og en del venstreradikale adopterte termen i sin politiske retorikk, gjerne omtalt som «hovedmotsetningen». De så systemenes svakheter, men kampsonen var satt:

I valget mellom kapitalisme og «den internasjonale arbeiderfronten mot kapitalen», slik Sosialistisk Venstrepartis Dag Seierstad formulerte det i et studiehefte i 1975.

Ivrige antikommunister

I mellomkrigstiden høstet Mussolini og Hitler støtte i enkelte borgerlige miljøer, og særlig i den borgerlige pressen. Fascismen kunne ikke uten videre avfeies i kampen mot de røde mente de, til store protester fra andre borgerlige, ikke minst C.J. Hambro.

En av de skarpeste kritikerne var den borgerlige journalisten Einar Woxen, som skrev en sviende artikkel i Samtiden i 1936, om Aftenpostens ukritiske dekning av Hitler-Tyskland, og særlig OL i Berlin samme året. «En kjempereklame for det tredje riket», skrev Woxen. Kommunistspøkelset hadde gitt de borgerlige sveiseblink, mente Woxen og påpekte at «den aktuelle fare kommer fra motsatt hold».

Høyresiden i Europa er i sterk fremvekst. Men for liberalt innstilte borgerlige er ikke det særlig gjevt, skriver Bård Larsen. Foto: Privat

Også Aftenpostens utenrikskorrespondent, Niels Jørgen Mürer, skrev velvillig om naziregimets aktiviteter. I boken Det Nye Tyskland skrev han at «det som skjer i Tyskland ikke lar seg avferdige med den enkle problemstilling: demokrati kontra diktatur», til applaus fra selveste Knut Hamsun.

Der Mürer (som etter hvert kom til fornuft og gikk inn i motstandsbevegelsen) fremsto som apologet for nazismen, var dagbladjournalisten Ragnar Vold konsekvent og hard i sin kritikk av totalitarismen – om det var Stalin eller Hitler. De to var i stadige krangler. I dagene rundt 9. april 1940 møttes Müller og Vold tilfeldig i Oslo, der Mürer skal ha sagt til Vold:

«Vel, du hadde rett. Jeg tok feil.»

Mange har forestilt seg at leflingen med kommunisme og fascisme først og fremst var idealistiske villfarelser, for noe som var større enn dem selv: Det klasseløse eller raserene Utopia. For mange rettroende var det slik. Men for andre (og det var mange av dem), handlet det om noe annet:

Om å gi egne idealer på båten, om så bare i en overgangsfase, for verden sto ikke til påske mente man, og da kunne man ikke unne seg den luksus ikke å velge det ene eller det andre i den manikeiske verdensorden.

Den reelt eksisterende nasjonalismen

Den siste tiden har vi opplevd en reaksjonær vekkelsesbølge i Vesten, med valget av den labile Donald Trump som foreløpig bunnpunkt.

Høyrepopulistisk retorikk dominerer nyhetsbildet. Europeiske partier på ytre høyre fløy i ferd med å bli en del av det politiske etablissementet.

En del av partiene, som Front National i Frankrike, Sverigedemokraterna og Frihetspartiet i Østerrike, har røtter i fascistiske bevegelser. I Nederland, Frankrike og Østerrike, kanskje også i Sverige, er regjerings – eller presidentmakt innenfor rekkevidde. I Ungarn, Polen og Tsjekkia (president Zeman) er partier med tilsvarende ideologier regjerende.

De er alle svært islamkritiske og vil begrense migrasjon til et absolutt minimum. De er tilhengere av direkte demokrati på bekostning av representativt demokrati.

De er med få unntak motstandere av frihandel, globalisering og EU. De vil gjenopprette proteksjonistiske nasjonalstater med et homogent og «autentisk» folk, der «fremmede» skal assimileres inn i majoritetskulturen. Populismens rasjonale er tuftet på at populistene er folkets røst, og at den som taler populismen imot representerer «spesielle interesser», på vegne av en elite.

Franske Marine Le Pen og italienske Beppe Grillo er to av en rekke europeiske politikere som nyter stor suksess ved å angripe den etablerte politiske eliten. Foto: Anne Gjertsen

De er gjerne strengt verdikonservative, mot abort og homofilt ekteskap. Enkelte av partiene, som Front National, vil gjeninnføre dødsstraff.

De er også skeptiske til NATO, og vil knytte formelle bånd til Russland og Putin. I Europaparlamentet stemmer partiene til Russlands fordel. Front National og det østerrikske Frihetspartiet er nå søsterpartier med Putins Forente Russland.

Populismefremveksten avdekker ikke noe nytt, men tydeliggjør forhold som har vært der hele tiden: Forestillinger om ulike sammensvergelser, elite vs. folk, med et felles referansepunkt i ideer om at det vestlige, liberale demokratiet er pill råttent og at apokalypsen er nær.

Det som skiller ytterliggående populister og nasjonalister fra andre, moderate populister og nasjonalister, er konspiratoriske verdensanskuelser:

At det liberale Vesten planmessig og i full bevissthet har demontert det nasjonalstatlige gjennom innvandring og globalisering for å tjene egne interesser.

Om å gli bort fra demokratiet

Høyresiden i Europa er i sterk fremvekst. Men for liberalt innstilte borgerlige er ikke det særlig gjevt.

Sett fra deres perspektiv oppleves en utglidning på høyresiden, blant folk som opplever at innvandringen er ute av kontroll og at nasjonalstaten er i ferd med å gå tapt. Om Trump eller Le Pen ikke er noe de ideelt ville fortrukket, representerer de allikevel den reelt eksisterende nasjonalismen, en slags redning, i en tid hvor de liberale har dratt opp stigen etter seg.

Men er det ikke melodramatisk å servere en historisk leksjon om alvorlig demokratisvik?

Trump og Le Pen kan da ikke måles mot Stalin eller Hitler. Nei, det kan de ikke. Det blir derimot hevdet at høyrenasjonalistiske populister er autoritære. Er det hold i det?

For noen år siden fremsto Front National, i likhet med en rekke andre høyreradikale partier, som brautende og direkte rasistisk. Marine Le Pen er en langt mer taktisk partileder enn sin forgjenger (og far), antisemitten Jean-Marie Le Pen.

Under Marines ledelse er unge, begavede og velkledde politikere med intellektuell kapasitet i ferd med å ta over partiet. Det høyreradikale programmet er nedtonet der lite minner om høyreekstremisme. Enkelte omtaler denne metamorfosen som «designer-fascisme».

Marine Le Pen, lederen for partiet Nasjonal front. Foto: Heinz-Peter Bader/Reuters/NTB scanpix

At Marine Le Pen omtaler Putin som den «vestlige sivilisasjonens redningsmann» og vil opprette en europeisk union med Putin i førersetet, bør gjøre at det ringer en bjelle. Omfavnelsen av Putin er regelen, snarere enn unntaket blant de nevnte bevegelsene.

Om vi ser til land hvor tilsvarende partier har regjeringsmakt, som i Polen og Ungarn, er oppløsningen av den liberale rettsstaten i full gang.

Diktaturet er ut

Liberalt demokrati er sårbart i krisetider.

Det er livsnødvendig for demokratiet at økonomien er noenlunde på stell, at sysselsettingen ikke er for lav, at migrasjonen kommer under kontroll. Hvis staten svikter, svikter oppslutningen om demokratene.

Mange mennesker er lite politisk bevisste og ser verden slik de oppfatter den, og ikke slik den i teorien burde være.

Det liberale demokratiets raison d’être er å balansere flertallsmakt og mindretallets rettigheter, gjennom autonomi, individuelle rettigheter og pluralisme.

Sterke ledere som fnyser av demokratiets og rettsstatens forsinkende institusjoner klinger godt når den etablerte politikken ikke finner umiddelbare løsninger: Man skal få ting gjort. «I alone will fix it», som Trump formulerer det.

Det er lenge siden det autoritære marsjerte med støvler. Det er det bare de aller mest fanatiske som gjør. I dag ser vi illiberale stater som gjennom manipulering av konstitusjon og lovverk sikrer politisk hegemoni, uten å måtte ta til vold eller innføre diktatur.

Informasjonskontroll er drivakselen i den illiberale nyorienteringen.

Nye autokratier simulerer demokrati, der statsoverhodene er gjennomgående populære. Det avholdes valg (som de som oftest vinner).

Statspropagandaen har ikke lenger som formål å skape en ny menneskehet, men heller å øke oppslutningen om regjeringen.

Og ikke minst er regimene (relativt sett) lite voldelige, eller ikke voldelige i det hele tatt.

Uformelt kan man hevde at det klassiske diktaturet er på vei ut, til fordel for tilsynelatende stuerene og formelt innsatte regimer, som på tvilsomt vis forvalter makt etter eget forgodtbefinnende.

Ikke med et smell, men med et klynk

Det er som statsviteren Thomas Pepinsky skrev på det amerikanske nettstedet Vox forleden:

Forestillingene våre om diktatur ofte er hentet fra film og populærhistorie, fra beskrivelser av voldelige og psykopatiske despotier. Faktum er at livet i autoritære stater for det meste er «kjedelig og til å holde ut», mener Pepinsky, der folks bekymringer er de samme som våre, om barn og skolegang, jobb, inntekt og hell i livet.

Opposisjonelle i dagens autoritære stater blir sjelden tatt av dage, men lever i konstant frustrasjon og intimidering.

Folk kan uttrykke misnøye med styresmaktene (selv om mediene langt på vei er kontrollert av staten). Livet i en moderne autoritær stat er så normalt at du ikke er klar over hva som har skjedd før det er for sent: Den dagen du innser at maktapparatet ikke lar seg rokke.

Demokratiet vil ikke opphøre med et smell, mener Pepinsky. Det er mer sannsynlig at det ender med et klynk, når det ikke er nok folk igjen som er oppmerksomme på sårbarheten i demokratiet.

Antipatriotisk nasjonalisme

De nye nasjonalistene er ganske konsekvente i omfavnelsen av den tidligere obersten i KGB, Vladimir Putin og av Russland. Putin har som kjent aldri sluttet å sørge over Sovjetunionens kollaps. Men er det patriotisk å alliere seg med den makt NATO vurderer som den største sikkerhetspolitiske trusselen mot den frie verden?

Rasjonalet bak en slik tilknytning kan selvsagt forklares politisk. Putin er kulturelt reaksjonær og hypernasjonalist. Men dypere ligger også et fravær av tillit og solidaritet med det vestlige, liberale demokratiet.

Her ligger antagelig den største fallhøyden for dem som måtte være apologeter for – eller slutter seg til – den putinistiske høyrenasjonalismen.

Konsekvensen av denne østvendingen, og den politisk-moralske radbrekkingen av det liberale demokratiet, kan føre til et betydelig sivilisasjonsfall.

I verste fall kan altså de historiske analogiene denne artikkelen innbyr til, vise seg å være adekvate.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. USA-valget 2016
  2. Demokrati
  3. Front National
  4. Donald Trump
  5. Nasjonalisme
  6. Vladimir Putin
  7. Marine Le Pen

USA-valget 2016

  1. KRONIKK

    Kronikk: «Ivanka Trump vil bli USAs første kvinnelige president. Kanskje er hun det allerede.»

  2. KOMMENTAR

    Bøllete, hårsår, selvopptatt, inkompetent og med tvilsom impulskontroll — og i rute til å bli gjenvalgt

  3. VERDEN

    New York varsler kamp mot Trumps vraking av utslippskutt

  4. VERDEN

    Seks journalister anholdt i USA etter anti-Trump-demonstrasjon - risikerer ti års fengsel

  5. ØKONOMI

    Finansmannen om Trump på VIP-middag i Davos: Han er en bedrager. Og vil mislykkes.