Kronikk

Slik kan Oljefondet bli enda bedre

  • Espen Henriksen

Forvaltningen av oljefondet, ledet av Yngve Slyngstad, kan fortsatt bli veldig mye bedre, skriver Espen Henriksen. CORNELIUS POPPE/NTB SCANPIX

Forvaltningen av den norske oljeformuen er under press. Og den kan bli bedre – ved å gjøre mer av det fondet allerede er verdensledende på.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange viktige spørsmål om forvaltningen av Oljefondet er blitt reist i kjølvannet av et oppslag i Dagens Næringsliv nylig, om fondets investeringer i det omstridte bilsportprosjektet Formel 1. Debatten har etterlatt inntrykk av at dagens forvaltningsstrategi er langt fra beste internasjonale praksis. Det er feil.

Faktum er at så vel faktiske resultater som internasjonale kritiske gjennomganger viser at forvaltningsstrategien er nær aller beste internasjonale praksis. I 2013 hadde Oljefondet en avkastning på 15,9 prosent, hvilket tilsvarer 692 milliarder kroner. Ifølge et oppslag i Finansavisen i fjor høst ville ratingbyrået Morningstar ha gitt fondet fem av fem mulige stjerner.

Grunnen til den høye avkastningen er at de strategiske retningslinjene som Finansdepartementet har gitt, har vært forankret i åpen, internasjonal, faglig, kritisk debatt. Norges Bank Kapitalforvaltning (NBIM) har effektivt gjennomført forvaltningen i tråd med disse retningslinjene.

Stordriftsfordeler og lave kostnader

Primært skyldtes både den høye avkastningen i fjor og topprangeringen til Morningstar utnyttelse av stordriftsfordeler og lave kostnader. Dels skyldes den høye avkastningen systematiske trekk ved porteføljen. Og dels skyldes den høye rangeringen den såkalte "rebalanseringsregelen" fra Finansdepartementet: at forholdet mellom aksjer og obligasjoner skal holdes omtrent konstant.

Mens panikken grep de fleste økonomiske beslutningstagere i 2008–2009 og aksjekursene stupte, så sørget den åpne, velfunderte strategien for at forvalteren solgte obligasjoner og kjøpte aksjer. Mens eufori nå preger markedene, har de strategiske retningslinjene pålagt forvalteren å selge aksjer. Avkastningen har som følge av dette, vært langt bedre enn snittet av andre kapitalforvaltere.

Allikevel er forvaltningsstrategien under press både fra dem som ønsker noe genuint godt – men ikke ser de utilsiktede konsekvensene av det de foreslår – og fra dem som ønsker å kare til seg makt eller ressurser på fellesskapets bekostning.

For at forvaltningen skal fortsette å være på nivå med beste internasjonale praksis, er det viktig at debatten om eventuelle reformer har så høye ambisjoner som mulig. Debatten må også baseres på en nøktern analyse av globale finansielle markeder, av styringsutfordringer og -kontroll og av de fortrinnene og ulempene staten har som kapitalforvalter. Som Jon Gunnar Pedersen, statssekretær i Finansdepartementet, skrev i Dagens Næringsliv på julaften: "For meg er det noe intuitivt riktig ved at folk gjør det de kan best." Likeledes er det noe intuitivt riktig i at staten gjør det staten kan best.

Knapphet på dyktige individer

Finansmarkedene er antagelig blant de mest konkurranseutsatte markedene i verden. Her er det ikke kapital, men eksepsjonelt dyktige individer og organisasjoner som er knapphetsfaktoren. Og det er ingen grunn til å tro at det offentlige ved vedtak skal kunne etablere en institusjon eller tiltrekke seg de enkeltindividene som er best på rå, spekulative veddemål.

I den grad ugjennomsiktige, private markeder, som unoterte aksjer og infrastruktur, skulle gi høyere avkastning, så er antagelig ikke det betaling for å tilby kapital eller "langsiktighet". Snarere er det betaling for evne til å håndtere en rekke komplekse forhold, ulik tilgang på informasjon og sannsynligheten for korrupsjon og å bli regelrett lurt. Dessuten er disse markedene karakterisert ved skala-ulemper — de er veldig store. Derfor er de svært lite egnet for en stor, offentlig forvaltningsinstitusjon.

Omsetningen av verdipapirer på organiserte børser er samtidig blant de mest gjennomsiktige og etterprøvbare markedene i verden. Priser observeres kontinuerlig, og det finnes gode, velutviklede mål på risiko. I åpne, konkurranseutsatte markeder kan forvaltningsstrategier være basert på systematikk, og de kan være tilgjengelige for faglig, offentlig debatt – uten at det er noen konkurranseulempe. Dessuten er det klare stordriftsfordeler ved åpne, etterrettelige og systematiske investeringsstrategier. Og de er alt annet enn "passive", slik kritikerne gjerne hevder.

Åpne investeringsstrategier

Om offentlige sektor ikke er noen vinner på vareproduksjon eller til å opptre i ugjennomsiktige og uetterrettelige finansielle markeder, så har offentlige institusjoner vist seg gode til dype, systematiske analyser som er tilgjengelige for kritisk og faglig forankret debatt. At offentlige universiteter kan konkurrere godt med private universiteter, bekrefter dette. Åpne, etterrettelige, systematiske investeringsstrategier er således velegnet for en stor, offentlig forvaltningsinstitusjon.

I valgkampen uttalte Erna Solberg (H) at hun ønsket å se på muligheter for å "øke avkastningen på våre investeringer uten å ta mer risiko". Det er bra at statsministeren har høye ambisjoner. Selv om forvaltningsstrategiene til "Oljefondet" allerede har gitt gode resultater, er det fortsatt mulig å øke forventet avkastning etter kostnader uten å ta mer risiko. Grunnlaget for dette legges i aller beste norsk forvaltningstradisjon: videreutvikle forvaltningsstrategiene med utgangspunkt i konkurranseutsatte markeder for både verdipapir og kunnskap, og nøkternt identifisere fondets konkurransemessige fortrinn og ulemper som kapitalforvalter. Eller for å bruke Jon Gunnar Pedersens vending: analyse av hva institusjonen gjør best.

Mer til gode formål

"Den norske modellen for kapitalforvaltning" er et eksempel til etterfølgelse for private så vel som offentlige forvaltningsinstitusjoner. Den kan fortsatt bli veldig mye bedre på det den allerede er verdensledende på: systematiske, veldokumenterte forvaltningsstrategier med stordriftsfordeler i åpne, markeder med høy omsetning. Resultatet ville vært lavere operasjonell og finansiell risiko, minst like høy forventet avkastning før kostnader og merkbart høyere forventet avkastning etter kostnader: Med andre ord mer penger til utviklingshjelp, miljøteknologi, sykehus, eldreomsorg, veier, jernbane og skoler.

I første versjon ble det dessverre gjort redigeringsfeil, som ga et galt inntrykk av kronikkforfatter Espen Henriksens innhold: Disse feilene er rettet opp i foreliggende versjon, mandag 7.april kl. 15.50.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Oljefondet bør skilles ut fra Norges Bank

  2. ØKONOMI

    Eksperter ber Siv Jensen holde fast på oljeaksjer

  3. ØKONOMI

    Oljefondets første sjef langer ut mot Siv Jensen

  4. ØKONOMI

    Oljefondets eks-sjef advarer mot mer aksjer fondet

  5. ØKONOMI

    Oljefondets eks-sjef advarer mot mer aksjer i fondet

  6. ØKONOMI

    Gode aksjemarkeder: Oljefondet tjente 167 milliarder i 2. kvartal