Kronikk

Stoltenberg er upresis og ivrig på en måte Natos generalsekretær ikke bør være

  • Sverre Lodgaard
    Seniorforsker, NUPI
  • Henrik Thune
    Seniorforsker, Fridtjof Nansens Institutt (FNI)
Jens Stoltenberg risikerer å undergrave den sikre og trygge fremtiden han også sier han ønsker å skape, mener kronikkforfatterne.

I forholdet mellom Kina og Vesten behøves kjølig realisme mer enn store ord.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

La oss begynne med et spørsmål, og så en påstand.

Spørsmålet er dette: Hva er den største trusselen mot Jordens og ungdommens fremtid i dette århundre?

Og her er påstanden: En verdenskrig, eller noe som ligner – en altoverskyggende maktkamp mellom et Kina som vokser og et USA som er svekket etter snart 80 år i verdens førersete.

Krig og konflikt trumfer alt

Dette høres kanskje overdrevet ut. For hva med klima? Hva med atomvåpen og faren for masseutryddelse? Eller hva med kontrollen over kunstig intelligens, bioteknologi eller fattigdom og mangelen på rettigheter spredt utover Jordens veldige landområder?

Alt dette er navn på problemer og trusler som dagens unge antagelig må bakse med gjennom det meste av livet. Men størrelsen på disse utfordringene – og verdens felles evne til å løse dem – vil bli avgjort av klimaet mellom USA og Kina.

Sverre Lodgaard og Henrik Thune er tidligere direktører for henholdsvis Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) og Senter for Internasjonal Konfliktløsning (NOREF).

Hvorfor? Jo, fordi konflikt og fare for krig mellom dominerende stormakter trumfer alt annet i internasjonal politikk.

Det 20. århundret var en beretning om akkurat dette. To ganger brøt verdensordenen sammen. Først i midten av august 1914, da europeisk stormaktsrivalisering skjøv oss ut i to verdenskriger. Og så i årene etter 1945, den gangen rustningskappløpet mellom et vestlig samfunnssystem og et kommunistisk «øst» slo beina under globalt samarbeid.

Reell og kalkulerbar risiko

Nå er verden på nytt i støpeskjeen. Vi er på vei mot en ordning vi ikke kjenner. Ikke foranlediget av krig denne gangen, men av skarpe motsetninger som kan føre til krig. Utfallet er naturligvis ikke gitt, men risikoen er reell og kalkulerbar.

Det vil være uklokt, og på et vis historisk arrogant, ikke å ta faren innover oss. For hvis det virkelig strammer seg til mellom USA og Kina og deres allierte, vil det meste bli svært vanskelig de neste tiårene.

Klimapolitikk vil kunne bli et nullsumsspill. Bioteknologi og kunstig intelligens vil bevæpnes. FN vil blokkeres. Borgerkriger vil bli arena for supermaktsrivalisering. Trusselen fra atomvåpen vil øke. Og på innsiden av nasjonale samfunn vil økonomi, stabilitet og verdier bli en slagmark med fiendtlig manipulasjon og bruk av digital teknologi på måter vi fortsatt bare så vidt kan ane.

Ny strategi for Nato

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg er godt kjent med supermaktskonkurransens alvor. Ifølge seg selv i biografien han har skrevet, var det «atomvåpen-debatten på 70- og 80-tallet» som formet ham og vekket ham politisk.

Nå øver han selv vesentlig innflytelse på verdensordenens videre gang. Og han har fått fine skussmål i mange europeiske land, på tross av at han mangler den dypere erfaring og kunnskap om internasjonal politikk som norske utenriksministre og forsvarsministre tilegner seg.

Konflikt og fare for krig mellom dominerende stormakter trumfer alt annet i internasjonal politikk

Etter tiden med Donald Trump har Stoltenberg brukt mye krefter på å utvikle og formidle en ny strategi for Nato. Strategien, som diskuteres av Nato denne uken, bærer navnet «Nato 2030». Slik han selv nylig formulerte det, er målet todelt:

Først «å avslutte vår største militære operasjon» i Afghanistan. Deretter «styrke vår evne til å møte økende global konkurranse.» Og det helt sentrale i strategien, det nye, er å trekke Kina inn som en «leder i et autoritært anslag mot den lovregulerte internasjonale orden».

Uvanlig kraftig lut

For å samle støtte til denne vendingen har Stoltenberg de siste ukene i særlig grad uttrykt to synspunkter.

  1. Det ene er at Kina, som innen 2030 trolig er verdens største økonomi, «har en væremåte som jeg mener er helt uakseptabel».
  2. Det andre er, slik han sa til verdenspressen etter sitt møte med president Joe Biden, at «Kina ikke på noen måter deler våre verdier».

For en tillitsmann som jobber på vegne av 30 medlemsstater, er dette uvanlig kraftig lut. Det er en type glødende ordvalg diplomater sjelden bruker. På et vis kan man kanskje se det som en retorisk øvelse for å samle støtte.

Hvorvidt dette vil fungere, skal ikke vi ha noen meninger om. Heller ikke hvordan Stoltenbergs formuleringer forstås i Beijing eller hvorvidt hans egne europeiske medlemsland ønsker å globalisere Natos sikkerhetspolitikk hele veien til Sør-Kina-havet, i tråd med USAs ønsker.

Derimot finnes det tre andre spørsmål det er verdt å stille. Tre spørsmål vi mener det er nødvendig å forholde seg presist til hvis man ønsker en klok sikkerhetspolitikk overfor Kina. Og, vel så viktig, for å unngå overdreven fiendebildebygging og videre eskalering av konflikten.

For det første: Er Stoltenbergs beskrivelse i henhold til den faktiske militære trusselen?

For det andre: Er det presist å hevde at Kina leder «et anslag mot den internasjonale orden»?

For det tredje: Er det riktig at «Kina ikke på noen måter deler våre verdier»?

1. Språket kan bli større enn virkeligheten

Til det første først. Det hersker ikke tvil om at Kina opptrer som en mer kraftfull stormakt i dag enn for få år siden. Som gryende supermakt tar Kina seg mer til rette, med uenighet til følge. Kinas annektering av øyer i Sør-Kina-havet strider med internasjonal lov.

Det er også slik, som Norge har opplevd, at Kina bruker urimelig straff mot land de er uenig med, og har benyttet cyber- og næringsinteresser for å fremme statlige interesser. Dessuten er det liten tvil om at Kina under nåværende leder Xi Jinping er blitt mer autoritært og bryter religiøse og sivile rettigheter.

Det er likevel fort gjort at språket blir større enn virkeligheten.

Spørsmålet er også hva Nato bør legge seg bort i. Militære trusler er én ting. Menneskerettigheter og klima i Kina er ikke bare «ut av området», det er «ut av tema».

USAs forsvarsbudsjett er i dag like stort som de ti neste på listen, samlet. Seks av dem er USAs allierte eller medlemmer av Nato. USA har 800 baser og militære støttepunkter i andre land, Kina har trolig tre. Stoltenberg legger vekt på Kinas bruk av overvåking. Den er betydelig. Men USAs etterretning har alene et budsjett på opp mot 800 milliarder kroner, nesten halvparten av hele Kinas forsvarsbudsjett.

Slik en av USAs mest kjent utenriksanalytikere, Fareed Zakaria, har uttrykt det: Det er grunn til å være bekymret. Men er vi kloke, må vi også forstå hvilken frykt som vekkes i Beijing når vi ruster opp.

2. Jevnt fordelte brudd på folkeretten

For det andre: Er Kina mot internasjonal orden?

Biden ønsker som kjent å revitalisere den regelbaserte internasjonale ordenen tuftet på liberale verdier. Denne ble skapt og lenge ledet av USA, men har vært på vikende front både før og under Trump.

Kina er grunnleggende mot denne liberale agendaen og beskytter sitt eget interne system med nebb og klør. Men Kina forsvarer samtidig de avgjørende sikkerhetspolitiske prinsippene i FN-pakten av 1945, som statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender.

Det er ikke helt klart hva Stoltenberg mener med «lovregulerte internasjonale orden». Men hvis det er en henvisning til internasjonal rett, så er nok bruddene på folkeretten godt og vel jevnt fordelt.

3. Forskjellene er ikke store nok

For det tredje: «At Kina ikke på noen måter deler våre verdier»? Står vi virkelig overfor en sivilisasjonskonflikt?

Mye er ulikt i Norge og Kina, men mange verdier og interesser er også like. Begge vektlegger sosiale rettigheter. Sikkerhet og trygghet er viktig for alle, også kinesere. Både Vesten og Kina er tilhengere av multilateralt samarbeid. Det samme gjelder internasjonalt økonomisk samkvem.

Vi misliker det autoritære styresettet, og vi protesterer mot ensretting og brudd på menneskerettene, men de grunnleggende verdiene som må til for å skape global orden, deler vi. I det minste er forskjellene ikke store nok til å begrunne et globalt sikkerhetspolitisk splittelse, hverken for Norge eller Nato.

Stoltenberg løper en risiko

Skulle man si det kort: Ordenen i verden er tuftet på kompromisser mellom stormakter som konkurrerer. Det kalles realpolitikk. Det har alltid vært krevende og er minelagt av dilemmaer. Men en noenlunde stabil fremtid krever at vi fokuserer på felles sikkerhetsinteresser.

Overdrivelser, vektlegging av verdikonflikt og fremoverlent språkbruk driver utviklingen i motsatt retning. Spørsmålet er også hva Nato bør legge seg bort i. Militære trusler er én ting. Menneskerettigheter og klima i Kina er ikke bare «ut av området», det er «ut av tema».

Jens Stoltenberg på sitt kontor i Brussel.

En eskalerende stormaktskonflikt med Kina vil ikke hjelpe oss til å løse klimaproblemer eller fremme enkeltmenneskers rettigheter. Det samme gjelder for cybertrusselen. Utfordringene fra Kina vil tvert om øke.

Dette betyr ikke at Kina ikke vil være en konkurrent i mangt og mye. Kina kommer til å vokse, og det er ikke galt å svare Kina tydelig.

Men Stoltenberg går lenger enn dette. Han er upresis og ivrig fremoverlent på en måte Natos generalsekretær ikke bør være. Og da risikerer han å blåse ild på glørne og dessverre undergrave den sikre og trygge fremtiden han også sier han ønsker å skape.

Les også

  1. Les Europa-korrespondentens intervju med Stoltenberg: Kina har en væremåte overfor andre land som er helt uakseptabel

  2. Russlands krig mot Ukraina er Natos største utfordring

  3. Tyrkia tar demokratiet til fange

Les mer om

  1. Sikkerhetspolitikk
  2. Nato
  3. Internasjonal politikk
  4. Kina