Kronikk

Dekonstruksjonen av mann og kvinne

  • Kristian Gundersen
    Professor i biologi, Universitetet i Oslo

Selv om transpersoner er en diskriminert og utsatt gruppe, må man også tenke på hvilke konsekvenser kjønnsforvirring har for majoriteten, mener Kristian Gundersen. Foto: Shutterstock/NTB

Er det bra at alle skal føle at de må «velge» kjønn?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Biologisk sett befinner vi oss alle på et spekter av kjønn, der mann og kvinne er ytterpunktene. Autoritære statsledere fornekter biologisk kunnskap for å tekkes religiøse og konservative velgere», skriver stipendiat Ketil Slagstad i Tidsskriftet for Den norske legeforening.

Jeg er ikke autoritær statsleder, religiøs eller konservativ. Men jeg er biolog, underviser om kjønnsutvikling og tror ikke jeg «fornekter biologisk kunnskap» når jeg er uenig med Slagstad.

Slagstads argumenter er ikke originale. Når han skriver at kjønn ikke bestemmes av et enkelt gen alene, «men snarere gjennom flere gener og molekylære mekanismer i et nettverk som inkluderer epigenetiske mekanismer», er det banal biologi, men ikke et argument mot at reguleringsmekanismene har som funksjon å utvikle oss til enten kvinner eller menn.

Kristian Gundersen, professor i biologi, Universitetet i Oslo Foto: UiO

Har sneket seg inn i helsevesenet

Forsøket på å konstruere biologisk kjønn som et stort mangfold kan enkelt tilbakevises. Men debatten om sosialt kjønn er mer kompleks. Fri (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, en interesseorganisasjon for LHBTI-personer) hevder at «noen anser alle aspekter ved kjønn som en sosial konstruksjon». Dersom kjønn er en sosial konstruksjon, må det være opp til demokratiet, ikke bare Fri, å definere konstruksjonen.

Forestillingen om «alle kjønn» var lenge en akademisk lek for en liten gruppe politiserte kjønnsforskere. Men uten offentlig debatt har tankesettet sneket seg inn i helsevesenet.

Nettstedet ung.no, som drives av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), «er statens informasjonskanal for ungdom». De skal gi «kvalitetssikret» informasjon som er «nøytral» og «objektiv». Da en ungdom spurte nettstedet om det var galt å mene at det finnes bare to kjønn, var svaret at det var omtrent like galt som å si at Jorden er flat. En mer dekkende metafor er at forestillingen om to kjønn er omtrent som å si at Jorden er rund, mens den egentlig er litt oval. Avviket er på 0,3 prosent.

Ung.no beklaget språkbruken, men ikke innholdet i svaret. De hevder det er vitenskapelig basert. Andre behandlingsmiljøer som har tilbud til mindreårige, rykket også ut med at de heller ikke baserer seg på en «binær» kjønnsmodell.

Bruker lobbyvirksomhet

En av årsakene til denne snikinnføringen av radikal kjønnsteori i helsevesenet er at det har vært en flytende grense mellom rådgivingsmiljøene og interesseorganisasjonene. Det «nøytrale» og «objektive» ung.no synes for eksempel å ha et utstrakt samarbeid med Fri.

Interessekamp er legitimt. Og tradisjonelt har det ikke vært vanlig å betrakte representanter for sårbare grupper som etniske minoriteter, pasienter eller transpersoner som pressgrupper. Men i det moderne samfunn bruker de de samme virkemidlene, som lobbyvirksomhet og kreativ bruk av forskningsresultater.

Deres standpunkter er pr. definisjon ikke objektive. Og deres agenda kan være i konflikt med både sannhet og andre samfunnsinteresser. De må derfor kunne motsies på lik linje med andre.

Advarer mot kompromisser

Strategien til transaktivistene er ganske transparent fordi de har utarbeidet en internasjonal metodebok med særlig fokus på kampen om kjønnsidentitet hos mindreårige. Et av rådene er å arbeide bak kulissene og unngå «overdreven publisitet og pressedekning».

Selv om dette også knyttes til bekymringer for hets, fremgår det at det er deres strategi å vinne frem uten offentlig dialog. I England mener de at «dialogen om foreslåtte endringer har vært overveldende negativ». I Irland har man hatt mer suksess med lobbyvirksomhet enn med åpen debatt. For Norge fremheves suksessen med å knytte sterke bånd til ungdomspartiene bak kulissene. Håndboken advarer også mot å inngå kompromisser med storsamfunnet fordi det kan forsinke det endelige målet.

Konsekvenser for majoriteten

Selv om transpersoner er en diskriminert og utsatt gruppe, må man også tenke på hvilke konsekvenser kjønnsforvirring har for majoriteten.

Norge har over 640.000 individer i alderen 10–19 år. Puberteten er en sårbar tid for de fleste av oss. Det må vurderes om det kan ha noen negativ konsekvenser når så mange ungdommer eksponeres for kjønnsforvirring.

Er det bra at alle skal føle at de må «velge» kjønn, gjerne i solidaritet med de diskriminerte som bakteppe? Om vi aksepterer at det kanskje er skadelig for en liten andel, for eksempel 5 prosent, dreier det seg om over 30.000 ungdommer.

Til sammenligning var 415 barn til utredning og behandling ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme i 2019. Selv dette beskjedne tallet er mye høyere enn for kort tid siden, og sterkt økende, kanskje nettopp som en følge av den politiske dekonstruksjonen av mann og kvinne. Er det åpenbart at dette er en ønsket utvikling?

Avveininger mellom majoritet og minoritet er ikke begrenset til kjønn. For eksempel har det vært hevdet at mammografiscreening fører til at for hver kvinne som får livsforlengende behandling, vil flere enn fem kvinner behandles unødvendig med store bivirkninger.

Regler om universell utforming for bevegelseshemmede fører til en fordyring, særlig av studenthybler. Kanskje burde det vært grundigere debattert i forkant?

Blått og rosa

Mange LHBTI-personer har åpenbart store utfordringer. Men jeg har ikke sett dokumentasjon på hvor mye av dette som vil avhjelpes gjennom politiske symbolhandlinger, slik som unisex-toaletter, et tredje juridisk kjønn og en flora av personlige pronomen i tillegg til «han» og «hun». Vurdert ut fra hvor mange som benytter den muligheten som allerede finnes for skifte av juridisk kjønn, er det kanskje ikke så sentralt? Bare 0,02 prosent av befolkningen har benyttet seg av tilbudet.

Det er få livsaspekter som oppleves så biologisk som kjønn. Men nesten alle samfunn driver også en kjønnsbekreftende sosialisering til ens biologiske kjønn, gjennom hår- og kleskoder, i grammatikken til mange språk og så videre. Kodene varierer, men de er alltid der. Hos oss har valg av blått versus rosa tøy til barn vært så standhaftig at vi må anta at folk liker disse signalene.

Forsøk på avkjønning har vært forsøkt i totalitære regimer. Et eksempel er den kjønnsløse Mao-dressen, men den var aldri populær blant kinesiske kvinner. Det må derfor diskuteres mer åpent om kjønnsbekreftende sosialisering til mann og kvinne er godt og betryggende for de fleste, eller om det virkelig er noe vi som samfunn ikke ønsker.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Det er fristende å tenke at penis er mann, og vagina er kvinne. Så enkelt er det ikke. | Kaveh Rashidi

  2. Les også

    En massiv medikalisering av friske kropper | Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre

  3. Les også

    Som transperson kan du aldri være god nok | Karoline Skarstein

  4. Les også

    Strid om nye retningslinjer for transpersoner. Uforsvarlig, sier FHI. FHI har misforstått, svarer helsedirektøren.

  5. Les også

    Ceval Omar (25) har kjent på både rasisme, kvinnehat og transfobi. Nå løftes svarte transpersoners rettigheter frem.

Les mer om

  1. Kjønn
  2. Likestilling
  3. Biologi

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi ønsker ikke kjønnsløse kjeledresser eller avkjønning

  2. KRONIKK

    Pandemien truer jenters menneskerettigheter

  3. KRONIKK

    Hva skyldes den lave kvinneandelen i kunsten? Her er de vanligste mytene.

  4. KRONIKK

    Spørsmålet «Hvor kommer du fra?» kan oppleves upassende. Hvorfor det?

  5. KRONIKK

    Norge settes på harde prøver i spillet om Latin-Amerika

  6. KRONIKK

    Kong Harald har gitt monarkiet en helt egen profil