Når småbarnsforeldre møter helsevesenet, er rangordningen klar: Mor vet mest - og best! | Thorgeir Kolshus

Det er drøye elleve år siden jeg ble pappa. I likhet med veldig mange andre nybakte fedre, hadde jeg et ønske om å være fullt til stede på så mange arenaer som mulig fra første øyeblikk. For rutiner herdes raskt, og jeg ville være med på å forme dem. Og det gikk egentlig ganske bra. Fruen og jeg prøvet og feilet sammen, og til slutt var vi begge riktig så kompetente omsorgsgivere.

Men i møte med helsevesenet var rangordningen klar: Mor vet mest, og mor vet best!

Under kontroll på helsestasjonen kunne jeg for eksempel sitte med Lillemann på fanget og svare på samtlige spørsmål som ble stilt – men legen fortsatte like forbannet å henvende seg til Fruen. Jeg var for konfliktsky til å si ifra der og da. Men inni meg småkokte det. I hvert fall en stund.

Fruen som familiens helse-og omsorgssjef

For da Mellommann og til slutt Lillemor kom, var det ingen tid igjen til å bry seg med slikt. Vi hadde nok med å holde hodet over vannet. Da omfavner man enhver ordning som virker hensiktsmessig og tidsbesparende. Og med Fruen som familiens helse— og omsorgssjef, utpekt av det offentlige, var det tross alt én avgjørelse mindre å befatte seg med.

Men selv den mest kaotiske småbarnstid har en ende. Og etter å ha vent oss til gjenfunnet frihet, fikk vi sågar overskudd til å reflektere.

Så da omstendighetene nylig bød på et nytt møte med helsevesenet, ga det anledning til igjen å kjenne på fornemmelsen av å bli vurdert som annenrangs omsorgsgiver.

Mellommann hadde nemlig stått i kø for en mindre operasjon et års tid. Jeg fulgte ham til alle avtaler, først hos fastlege, deretter spesialist og til slutt ved Rikshospitalet. Hvert sted gjorde jeg det klart at det er jeg som må kontaktes, ettersom jeg har en mer fleksibel jobb enn Fruen og kan stille på kort varsel. Det virket også som om alle noterte dette. Men fortsatt var det Fruen som mottok innkallingene.

Ringte meg da de ikke ikke tak i Fruen

Forleden ble jeg oppringt med budskap om at Rikshospitalet hadde en avlysning dagen etter og dermed kunne ta Mellommann inn for operasjon. Sekretæren virket noe betuttet da hun delvis unnskyldende forklarte at hun ikke hadde fått tak i Fruen og at hun derfor så seg nødt til å ringe meg.

Jeg trøstet henne med at hun hadde kommet til rette vedkommende. Dessuten var Fruen på jobb i utlandet hele uken. Så jeg ba henne sørge for at det også i det videre var meg som ble kontaktet. En stund senere ringer Fruen, noe forundret etter å ha mottatt en tekstmelding som minner om avtalen på Rikshospitalet i morgen.

Operasjonen var vellykket, oppfølgingen har vært fantastisk, og jeg har all grunn til å prise meg lykkelig over å bo i et land der tjenestene til et høykompetent helsevesen enten er gratis eller tilgjengelige for en rimelig penge.

Så for mange vil det sikkert virke utakknemlig hinsides det anstendige at jeg henger meg opp i noe som knapt kvalifiserer som et første-verden-problem. Og jeg må jo forstå at det er praktisk å operere med mor som standardkontaktperson, på tvers av datasystemer, helseorganisasjonsmodeller og alskens private samværsordninger – og at all erfaring tilsier at mor oftere er tilgjengelig enn far?

Det er en stor, liten likestillingssak

Jo’a, jeg innser jo det. Og jeg småkokte heller ikke innvendig, slik tilfellet ville vært for et tiår siden; jeg tok det hele med et lakonisk skuldertrekk og en resignert konstatering av at det meste var ved det samme. Men etter å ha delt erfaringen med både mødre og fedre, innser jeg at helsevesenets henvendelsesnorm er så mye mer enn kun en praktisk ordning. Det er en stor, liten likestillingssak.

Summen av slike ørsmå trivialiteter blir nemlig en tanke som tenker seg selv: At når alt kommer til alt, er det mor som besitter heimkunnskapen.

Og denne lille dråpen tipper også familierådsvektskålen i retning av at det er mor og ikke far som velger (!) å jobbe bare litt redusert stilling de årene tidskabalen simpelthen nekter å gå opp.

Slik var det for oss, og slik er det for talløse andre norske par som i utgangspunktet virkelig ønsker å være likestilte og dele likt på plikter og rettigheter. For når vi skal rasjonalisere, må vi jo være rasjonelle. Og man bruker tross alt ikke Messi som midtstopper.

Ikke bevisst

For ordens skyld: Jeg tror ikke helsevesenets kontaktpraksis er en bevisst omgåelse av fedre eller uttrykk for motvilje mot vår involvering i barnas ve og vel. Helseforetak er særdeles komplekse og tilsvarende tungrodde organisasjoner med fastgrodde rutiner som er vanskelige å endre.

Men der det er tilstrekkelig vilje til å innse at tradisjoner har uønskede konsekvenser, vil endringer finne sted.

Det var for eksempel en tid da vi hadde leger og kvinnelige leger, og der en sykepleier selvsagt var en sykesøster og ikke en sykebror. Det er også i denne tiden helsevesenets fortsatte morspreferanse hører hjemme.

For i 2016 er det kun i helt spesielle miljøer at farsengasjement ikke er selvinnlysende. Ved at menn og fedre ikke slipper helt til fra første øyeblikk, tillater vi at rutiner herdes. Og slik blir antagelsen om mors posisjon som hovedomsorgsgiver en selvoppfyllende profeti – som også gir seg til kjenne i forventningen om at kvinner skal stille opp ved foreldres sykdom.

Ved å videreføre tilsynelatende trivielle rutiner som i praksis stadfester at menn er akkurat litt mindre kompetente, godtar vi også at en stor omsorgsreserve forblir uutnyttet. Jeg er så freidig at jeg tror samfunnet ville vært enda litt bedre hvis den hadde vært realisert.

Må henvende seg til begge

Når mor og far bor sammen eller har delt omsorg, må derfor helsepersonell henvende seg til begge. Da blir det ikke lenger arbeidsdelegering fra familiens helse- og omsorgssjef, men arbeidsdeling mellom to likestilte omsorgsgivere som møter de samme forventningene om aktiv deltagelse.

Mindre praktisk? Utvilsomt! Men det er en liten forskjell som vil gjøre en forskjell og gi litt større handlingsrom for både kvinner og menn. Og det er det likestilling handler om.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

• Hør Sarah Sørheim, Trine Eilertsen og Lars Glomnes diskutere dette temaet i ukens podkast Aftenpodden. Hør og abonner via Itunes på telefonen din her, via desktop her, eller lytt herfra med ett klikk:

Opptatt av likestilling? Det er ganske mange flere også. Vi har plukket frem noen gode lesesaker:

Mangelen på kvinnelige ledere er ikke vårt største likestillingsproblem, mener Einar Lie:

Silvija Seres er president i Polyteknisk forening og peker på to tankevekkende avsporinger angående kvinner og topplederjobber:

I fjor sommer kuttet Regjeringen fedrekvoten fra 14 til 10 uker. Erfaringene er i all hovedsak dårlige. Aftenposten på lederplass:

Har du lyst til å lese flere av Thorgeir Kolshus' tekster? Her er noen gode fra arkivet:

Fredrik Barth, en av norsk samfunnsvitenskaps giganter, viste gjennom mesteparten av sitt virke hvor viktig det er at ledende forskere også kan formidle. Minneord:

Om de mest leste meningssakene i 2014:

De pleide å sette standard i den offentlige debatten. Så kjølnet forholdet mellom folk og fag: