Kronikk

Norske toppbyråkrater ser ikke på seg selv som del av eliten | Marte Mangset

  • Marte Mangset
    Marte Mangset
    Førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier, Oslo Met
Folk i lederstillinger i departementene har mer makt og bedre økonomiske kår enn vanlige folk. Dette kan bidra til å påvirke deres syn på hva som er samfunnets problemer, og hva som er de beste løsningene på dem, skriver kronikkforfatteren.

Departementstoppene er lite bevisst sin privilegerte situasjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norske toppbyråkrater definerer seg i mindre grad som en elite, sammenlignet med kolleger i andre land. Dette kan være et uttrykk for den norske likhetstanken, men bør ikke et slikt toppsjikt i samfunnet ha større forståelse for sin egen rolle som en faktisk elite?

Her hjemme forbinder vi ikke så lett det å være byråkrat med å være del av en elite. Det er liksom noe traust og litt kjedelig over det. Vi kan imidlertid lett forestille oss at Oxford-utdannede, veltalende menn i den britiske sentraladministrasjonen er del av en elite, eller at elegante, dresskledde franske toppbyråkrater er det.

Det er ikke bare vanlige folks assosiasjoner som er slik, byråkratene selv tenker også i de baner.

I en forskningsstudie av 81 byråkrater i lederstillinger i finans- og kulturdepartementene i Storbritannia, Frankrike og Norge har jeg spurt om de definerer seg selv som del av en elite, og om hvorfor de definerer seg som innenfor eller utenfor eliten.

I svarene kommer det frem at de franske og de britiske faktisk ser på seg selv som del av en elite, mens de norske i mindre grad gjør det.

Profesjonselite, ikke allmenn elite

«Typisk folk jeg ville sammenligne meg med, er jo advokatbransjen og den typen ting. Med veldig høye inntekter og ... Ja, mer synlige mennesker da. Sånn føler jeg meg overhodet ikke del av. Jeg googlet meg selv for en stund siden for moro skyld, og da kom det opp at jeg var blant de 25 prosent med lavest inntekt på bostedet mitt. Så jeg er faen meg ikke del av noen elite! Hehe ...» (norsk toppbyråkrat).

De norske sier riktignok at de tilhører en profesjonselite: De regner seg som de beste og de fremste blant byråkratene.

Men de regner seg ikke som del av en mer allmenn elite som har mer makt og flere privilegier enn folk flest, slik eliteteoretikeren Gaetano Mosca definerer begrepet.

  • Les professor Einar Lie om forholdet mellom embedsverket og politisk ledelse, med utgangspunkt i tidligere justisminister Anders Anundsens (Frp) «informasjonsfilm»: Selv en veldig dårlig film kan fortelle en interessant historie

De franske byråkratene tenker i større grad på seg selv som del av eliten i en slik forstand. De svarte at «ja, jeg er del av en elite. Jeg er del av den maktverdenen hvor vi fatter beslutninger, gir råd om beslutninger som er viktige for landet». Andre svarte «Jeg er del av eliten i den forstand at jeg tilhører de tre prosentene av befolkningen med høyest lønn».

De franske byråkratene har jo rett i at de formelt sitter i lederposisjoner i institusjoner med mye makt. De har også rett i at de tilhører de tre prosent høyest lønnede i Frankrike.

Makt- og prestisjehierarki

I den grad de norske definerte seg som del av en elite, så handlet det mer om at de befant seg på toppen av et stillingshierarki. Eller at det departementet de jobbet i, som Finansdepartementet, befant seg på toppen av et makt- og prestisjehierarki i forvaltningen.

Men de snakket ikke om seg selv som en spesielt mektig samfunnsgruppe, eller som spesielt privilegerte, selv om de norske byråkratene satt i akkurat samme type lederstillinger som de franske.

De var underdirektører, avdelingsdirektører og ekspedisjonssjefer. De hadde lederstillinger i organisasjoner med mye makt, som Finansdepartementet og Kulturdepartementet må sies å ha.

Selv om byråkratene i departementene har som oppgave å tjene den valgte politiske ledelsen, så har en ekspedisjonssjef i Finansdepartementet mer innflytelse på samfunnsutviklingen enn en sykepleier eller en bussjåfør.

Her hjemme forbinder vi ikke så lett det å være byråkrat med å være del av en elite. Det er liksom noe traust og litt kjedelig over det.

De norske toppbyråkratene mente de ikke tilhørte noen økonomisk elite. De sammenlignet seg med advokater eller andre i privat sektor, og mente at sammenlignet med slike grupper kom de ikke godt ut av det økonomisk.

De franske byråkratene, derimot, sammenlignet seg oftere med «vanlige folk» og deres inntekter. I et slikt lys fremsto deres egne inntekter som svært gode.

Dersom vi ser på hvordan lønningene til de norske byråkratene plasserer seg på lønnsskalaen, så viser det seg at også de i stor grad tilhører de tre prosent høyest lønnede i landet.

Dette er altså helt på linje med de franske. Hvorfor er de norske byråkratene så lite bevisst sin privilegerte posisjon?

Mindre lønnsforskjeller fra topp til bunn

Vi snakker ofte om at Norge er et egalitært land, og at likhetstanken eller en egalitær kultur styrer mye av vår selvforståelse. Det kan nok stemme, men jeg er mer interessert i å undersøke de institusjonelle forholdene som kan være med på å legge premissene for selvforståelsen. I mine studier har jeg sett på betydningen av lønnsstrukturen og av utdanningssystemet.

Selv om både de norske og de franske intervjuede toppbyråkratene tilhører de tre prosent høyest lønnede i sine respektive land, så betyr ikke det det samme i Norge som i Frankrike. I Norge har vi en langt mer sammenpresset lønnsstruktur enn i Frankrike: Det er mye mindre forskjell mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Det er også mye kortere vei fra de tre prosent høyest lønnede til en middels inntekt i Norge.

I Frankrike, hvor det er større lønnsforskjeller, betyr det å tilhøre de tre prosent høyest lønnede at du befinner deg lenger unna middels inntekter, og lenger unna de lavtlønnede. I tillegg er de laveste lønningene i Frankrike mye lavere enn de laveste lønningene i Norge. Det betyr ikke det samme å være blant lønnstoppen i et land med små lønnsforskjeller som å være det i et land med store lønnsforskjeller.

Få klare eliteskoler

Utdanningssystemet kan også ha stor betydning for hva slags elitebevissthet toppbyråkratene får. Det franske utdanningssystemet er svært hierarkisk, med noen klare eliteskoler, hvor studentene blir opplært i å tenke på seg selv som en elite. De selektive opptaksprøvene gir legitimitet til denne elitestatusen: siden de er blant de få som har lykkes med å komme gjennom de svært vanskelige opptaksprøvene, føler de at de har fortjent den makten og de privilegiene som disse skolene åpner dørene for.

I Norge har vi hatt en tradisjon for et langt mindre hierarkisk utdanningssystem. Om du har mastergrad fra Universitetet i Oslo eller Høgskolen i Sørøst-Norge, så skal du i utgangspunktet stille likt når du søker til en stilling i et departement, så lenge du har gode karakterer.

Det at det finnes færre klare eliteinstitusjoner i det norske utdanningssystemet, bidrar nok også til at de norske toppbyråkratene er mindre vant til å tenke om seg selv som del av en elite enn det de franske er.

Eliteposisjon påvirker samfunnssyn

Mye av dette er etter min mening gode ting som vi bør forsøke å bevare. Små lønnsforskjeller kan gi større sosial nærhet mellom befolkningsgrupper, en sterkere følelse av fellesskap og kollektivt ansvar. Et utdanningssystem uten for store preg av elitisme er også viktig for å bygge opp under et slikt fellesskap. Men kan det likevel sies at de norske toppbyråkratenes manglende forståelse av egen eliteposisjon, av egen makt og egne privilegier, er et problem?

Objektivt sett har folk i lederstillinger i departementene mer makt og bedre økonomiske kår enn vanlige folk. Disse aspektene ved deres liv kan bidra til å påvirke deres syn på hva som er samfunnets problemer, og hva som er de beste løsningene på dem. Selvfølgelig vil også en rekke andre ting som kunnskap og verdier virke inn på de oppfatningene, men deres egen posisjon kan også spille inn.

Derfor bør norske toppbyråkrater være seg bevisst sin eliteposisjon, og reflektere kritisk over den heller enn å fornekte den ubevisst.

En lengre versjon av kronikken ble først publisert i Stat & Styring.

Interessert i å lese mer? Her er et par forslag:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Finansdepartementet
  2. Kulturdepartementet
  3. Frankrike
  4. Storbritannia
  5. Norge
  6. Forskning og vitenskap