Kronikk

Vannlandet som gikk over bekken etter vind | Terje Tvedt

  • Terje Tvedt
    Professor

Vannkraften brakte Norge inn i moderniteten og var «det hvite kull» i landets industrielle revolusjon, skriver Terje Tvedt. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Europas vannland nummer én subsidierer importert vindkraftteknologi fremfor å utvikle mer effektiv vannkraft. Finnes det noen rasjonelle argumenter for det?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et historisk og komparativt perspektiv er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen Solberg har valgt å satse på vindkraft på land i stedet for å videreutvikle vannkraften i det som kalles «det grønne skiftet».

Som kraftkilde er alle enige om at vannkraft er langt mer effektivt enn vindkraft på land. Fakta er uomtvistelige: Ca. 94 prosent av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. Det er mer enn i noe annet land i Europa. Vannkraft er som vindkraft, fornybar, ren og den forurenser ikke.

Men den er fleksibel der vindkraften er rigid; den er forutsigbar der vindkraften er uforutsigbar, og ikke minst, vannkraft har langt bedre reguleringsegenskaper enn vindkraft. Høytliggende norske reservoarer utgjør et kjempebatteri av lagret energi. Det kan utnyttes når man vil, og har dermed et avgjørende konkurransefortrinn sammenlignet med ikke-magasinerbar vindkraft.

«Det hvite kull»

Alle fornuftige mennesker vil derfor, om de ble stilt overfor valget, måtte velge vannkraft fremfor vindkraft – om alle andre forhold var like. Men forholdene er ikke like, for Norge har mye større potensial for vannkraft enn vindkraft. Norges historie og industrihistorie har i over 500 år vært tett knyttet til utnyttelse av vannkraft i ulike former.

Og i større grad enn i noe annet europeisk land, for Nederland, Danmark og deler av England og Tyskland måtte nøye seg med vindkraft. Helt siden Norge ble Europas viktigste eksportør av saget tømmer på begynnelsen av 1500-tallet (og forble det i 350 år) på grunn av vannhjulene og oppgangssagen, har Norge vært i fremste rekke når det gjelder utnytting av vannets energi.

Norge var landet i verden med flest gårdsmøller pr. innbygger på midten av
1800-tallet. Det var en av verdens største kraftprodusenter i store deler av det 20-århundret, og hadde for eksempel i 1929 utrolige 2000 kraftverk (i Egypt var det ett)! Vannkraften brakte Norge inn i moderniteten og var «det hvite kull» i landets industrielle revolusjon.

Natur tilpasset vannkraft

Norge har altså i 500 år vært i fremste rekke i verden når det gjelder utprøving og utvikling av ulike måter å utnytte vannets energi på, og har hatt et reelt, naturgitt komparativt fortrinn. I det siste hundreåret har vannet trofast produsert landets el-behov, med relativt lite vedlikehold og med lav kostnad. Ikke minst av hensyn til internasjonalisering ville det være naturlig at Norge stilte seg i spissen for å utvikle ny og mer effektiv teknologi på dette feltet i stedet for å subsidiere vindkraftindustrien og satse på importert teknologi.

Fra naturens side er Danmark, store deler av Tyskland, nesten hele Nederland, det sørlige Sverige og de enorme slettene fra Atlanteren til Ural preget av «evig» vind. Norge ble på sin side Europas vannkraftland på grunn av den unike kombinasjonen av høye fjell, 4000 vassdrag, at nedbøren falt som snø om vinteren og at det derfor dannet seg naturlige vannbanker i fjellheimen, og at det faller mye nedbør året rundt og over store deler av landet.

Dette har skapt et enestående landskap som syder og buldrer av evig grønn energi hele året. De som har påtatt seg rollen som nasjonale strateger, må ha svært gode grunner når de, gitt dette helt særegne vannlandskapet, nå satser på vindkraft i stedet for å videreutvikle vannkraften.

Enormt potensial for utvikling

De tar jo feil om de mener at det ikke er mer vannkraft å utnytte. Potensialet overgår vindkraft mange ganger. Det kan for eksempel produseres 7 twh mer enn i dag bare ved å modernisere eksisterende vannkraftverk. Bare småkraftverk under 10 MW med en investeringsgrense på 3 kr/kWh har – ifølge NVE – et potensial på rundt 25 TWh. Men i tillegg kommer det som ikke er vurdert i det hele tatt: Mulighetene for å bygge flere mindre kraftverk i de elvene som allerede er utbygd.

Vannet har jo den egenskapen at det kan utnyttes igjen og igjen til å drive turbiner; det brenner ikke opp som oljen, eller stilner som vinden. Det renner tvert imot videre, i prinsippet fra det ene kraftverket til det andre, mens det avhengig av vannmengde og vannfall kan drive kraftverk av ulik størrelse og konstruksjon på vei mot havet.

25–30 prosent av Norges vassdrag er allerede regulert for kraftproduksjon. De ble utbygd for helt andre formål, og i en helt annen situasjon enn nå, da Norge er koblet til et internasjonalt kraftmarked. Det er ikke foretatt noen seriøse analyser av hva disse vassdragene optimalt kunne ha produsert av kraft om de ble bygd ut for dagens formål, og med moderne teknologi.

Ødeleggelse av uberørt natur

Det er altså mye vannenergi å høste, selv om 400 av vassdragene i landet fortsatt vernes. Så hva er grunnen til at lederne av Europas vannland, overser Norges store komparative, naturgitte historiske fortrinn, et fortrinn som vil vare til evig tid, og heller satser på vind? Og det i en situasjon der alle prognoser som regjeringen legger til grunn, slår fast at vannkraftpotensialet vil øke, fordi nedbøren vil øke.

Og det i en situasjon hvor det er åpenbart at vindkraft vil skape mye større ødeleggelser av uberørt natur enn videreutvikling av allerede utbygde vassdrag, og hvor Norge plasserer vindturbinene i uberørt natur, til forskjell fra i Danmark og Nederland, der de plasseres i kulturlandskap. Har politikerne glemt at de er ledere i Europas vannland nummer én?

Taushet har sin pris

Tror de snarere at de opererer på en eller annen postmoderne abstrakt arena, der lokale naturforhold er irrelevant?

Skygger endeløse diskusjoner om skatteregler, grønne sertifikater og investeringskapital for landets helt spesielle geografiske særtrekk? Er det i et slikt innelukket perspektiv, adskilt fra den naturen som mer enn noe annet har skapt landets velstand over tid, at de sterkeste lobbyistene har vunnet frem?

Eller finnes det noen rasjonelle argumenter for dette valget, som ennå ikke er kjent, statminister Erna Solberg (H)? Eller hva sier du, olje- og energiminister Tina Bru (H)? Som historiker er jeg ikke i tvil om at svaret vil være av betydning for det moderne Norge, og hvordan vi ser på det. Det vil taushet også være.


Kronikken er en bearbeidet versjon av et Facebook-innlegg fra forfatteren, på Aftenpostens forespørsel.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Vannkraft
  2. Vindkraft
  3. Grønn energi

Relevante artikler

  1. DEBATT

    NVE-direktør og mannen med strømmen

  2. DEBATT

    Hele det europeiske kraftsystemet er i kraftig endring

  3. DEBATT

    NVE-direktørens vannblindhet

  4. KRONIKK

    Bare vindkraft som skaper verdier og har lokal støtte, bør bygges

  5. DEBATT

    Misforstår det norske kraftsystemet

  6. NORGE

    NVE: Store muligheter for å utvinne mer vannkraft i Norge