De siste bølgene av spanskesyken var mer alvorlige enn de første. Kan noe slikt skje med det nye koronaviruset? | Svenn-Erik Mamelund
Pandemier forsterker sosial ulikhet.
Influensa er en sykdom hvor sosial ulikhet kan bestemme hvem som blir syke, overlever eller dør. Sosial ulikhet kan også ha betydning for hvem som kan etterkomme anbefalte folkehelsetiltak og dermed unngå smitte.
I USA vil en alenemor uten helseforsikring og som kan miste jobben om hun ikke møter opp, ikke kunne være hjemme dersom myndighetene stenger skolene. I Norge vil ikke bussjåfører, sykepleiere eller butikkansatte kunne velge hjemmekontor og slik unngå smitte.
COVID-19 og en potensiell kommende pandemi vil slik, som tidligere pandemier, forsterke sosial ulikhet.
Ingen immunitet
Jeg har studert influensapandemier i 25 år. Vi har hatt slike pandemier tre-fire ganger i hvert århundre siden 1500-tallet. Disse har kommet når helt nye virus har oppstått hos svin eller fugler og deretter spredt seg raskt mellom mennesker på flere kontinenter samtidig, fordi få eller ingen har immunitet.
De siste fire pandemiene var spanskesyken i 1918, asiasyken i 1957, hongkongsyken i 1968 og svineinfluensaen i 2009. Selv om overvåkingen av influensavirus i dyrebestander er god, er det ikke så mye vi kan gjøre med sannsynligheten for at en ny pandemi oppstår.
Men vi har mulighet til å påvirke spredningen når den først har oppstått og til å begrense de helsemessige og sosiale konsekvensene.
Ikke bare et medisinsk problem
Influensaforskningen internasjonalt har i hovedsak fokusert på medisinske risikofaktorer for alvorlig influensasykdom, slik som alder, graviditet og kroniske sykdommer.
Jeg har vist at både internasjonale og norske beredskapsplaner fokuserer på influensa som et hovedsakelig medisinsk problem, og at det i liten grad tas hensyn til at også sosiale faktorer er med på å bestemme hvem som blir syke eller dør.
I et forskningsprosjekt som jeg leder, skal vi nå finne ut hvem som er mest sårbare for pandemier i dag.
Sykelighet og dødelighet øker under pandemier
Det som først og fremst skiller pandemiene fra vanlig sesonginfluensa, er at sykeligheten er mye høyere (20-50 prosent vs. 5–10 prosent). I tillegg kan andelen av de syke som dør (letalitet), øke under pandemier.
Letaliteten under sesonginfluensa ligger for eksempel på 0,1 prosent, mens den under spanskesyken var 1–2 prosent, basert på tall fra USA og Norge.
Spanskesyken for 100 år siden kom i tre-fire bølger i årene 1918–1920. Opptil 100 millioner, eller 5 prosent av innbyggerne, døde. I Norge og det vi i dag omtaler som vestlige høyinntektsland, døde imidlertid bare under 1 prosent av innbyggerne.
Den første bølgen av spanskesyken kom vinteren og våren 1918. Vi vet ikke hvor spanskesyken kom fra, men den kan ha startet i USA og blitt brakt til Europa med amerikanske soldater, den kan ha oppstått blant soldater i militærleirer i Europa eller i Kina og brakt til Europa av kinesere som blant annet gravde skyttergraver under første verdenskrig.
Til Norge kom spanskesyken i midten av juni 1918. Sykdommen tok livet av tilsammen 15.000 nordmenn eller 0,6 prosent av innbyggerne i 1918 og 1919. Letaliteten under sommerbølgen i Norge i 1918 var 1 prosent.
Den andre og tredje bølgen var verst
I Norge og i resten av verden kom det en ny bølge høsten 1918. Denne bølgen og den neste bølgen vinteren 1918–1919 var verst, og letaliteten i Norge og USA høsten 1918 var rundt 2 prosent.
Under spanskesyken var det også store forskjeller i dødelighet mellom lav- og høyinntektstland. Det var for eksempel ti ganger høyere dødelighet i India enn i Norge. Min egen og andres forskning har også vist at det var betydelige sosiale forskjeller i dødelighet innad i land som Norge, Sverige, USA og New Zealand.
Isolerte urbefolkningsgrupper i Nord-Amerika, Skandinavia og Oseania hadde tre til fem ganger høyere dødelighet enn majoritetsbefolkningene.
De fattigste ble syke først
Sykeligheten i Bergen under sommerutbruddet av spanskesyken i 1918 var høyest for de fattigste, mens de rikeste hadde høyest sykelighet under høstutbruddet.
Dette kan skyldes at de fattige i Bergen i større grad bodde trangt, var mer eksponert gjennom eget arbeiderklasseyrke, hadde dårligere håndhygiene og immunforsvar, og at de i større grad var eksponert fordi de ikke hadde råd til sommerferie på landet. På høsten hadde de rikeste høyere sykelighet fordi de i mindre grad var eksponert på sommeren og derfor hadde lavere opparbeidet immunitet.
Foreløpige funn fra vårt nye forskningsprosjekt PANRISK viser at de med lavest utdanning og inntekt også var mest utsatte under 2009-pandemien.
Verdien av tidlige folkehelsetiltak
Forskning fra USA viser at byer som i 1918 satte inn tidlige folkehelsetiltak, som å stenge skoler, forsamlingslokaler og kirker, greide å utsette pandemien og fikk lavere dødelighet. Det er også eksempler på at land som hadde streng karantene av skip, utsatte pandemien eller slapp unna.
Forskning fra 2009-pandemien viser at skolestenging i Hongkong førte til at sykdomstilfellene ble forsinket og spredt ut over tid. Dette er hensikten med folkehelsetiltakene. På den måten kan man kjøpe seg tid for å utvikle antivirale legemidler og vaksiner.
Akkurat som under tidligere influensapandemier har vi heller ikke i dag en vaksine eller antivirale legemidler for å bekjempe SARS-Cov-2 viruset. Men håndvask, god hostehygiene, tidlig diagnostikk av syke og frivillig karantene for antatt eksponerte, vil i teorien kunne dempe smittespredning og til og med stoppe et pandemisk utbrudd.
Det er mye usikkerhet om hvor stor sykdomsbyrden til COVID-19 vil bli. Pr. nå vet vi heller ikke om vi vil få flere bølger av COVID-19, for eksempel allerede denne høsten.
De velstående minst sårbare
Kan det tenkes at forskere, journalister og andre som kan jobbe hjemme slipper unna COVID-19 nå på vinteren, men blir mer utsatt senere hvis det kommer nye bølger til høsten eller neste vinter, når forkjølelse- og influensavirusene trives best?
Eller vil disse middelklassegruppene bli reddet av utvikling av antivirale legemidler og vaksiner? Og hvis vi klarer å utvikle en vaksine, skal vi prioritere å gi disse til de mest sårbare blant oss?
Hva hvis dette viruset spres i store flyktningleirer med dårlige sanitærforhold eller blant mennesker på flukt? Dette vil få katastrofale konsekvenser for mennesker som allerede er i en forferdelig situasjon, og kan dessuten utsette den øvrige befolkningen for smitte.
Men historien viser at alt i alt vil de mest velstående i Norge og andre steder i verden igjen være minst utsatt.
- Denne artikkelen ble skrevet i september 2019:
