Norge som frontlinje mot Russland | Diesen og Treholt

Vladimir Putin fotografert under International Arctic Forum in Arkhangelsk i 2017.

Issmeltingen i polomrÄdene er i ferd med Ä gjÞre Arktis til en sentral arena for stormaktskonfrontasjon.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Russland har som den stĂžrste arktiske staten gjort den Ăžkonomiske utvikling i regionen til en av sine viktigste prioriteringer. Det gjelder sĂŠrlig utviklingen av store olje- og gassressurser. Like viktig er Russlands ambisjon om en arktisk transportkorridor som dramatisk vil forkorte transporttid og kostnader mellom Asia og Europa.

Det nÊre samarbeidet som de siste Ärene har utviklet seg mellom Russland og Kina, fremstÄr i denne sammenheng som et interessant Þkonomisk og strategisk partnerskap for utviklingen av Arktis. Mens Kina trenger energiressursene og transportkorridoren, har Russland behov for investeringer og partnere som de ikke lenger finner i vest som fÞlge av anti-russiske sanksjoner. USA har gitt klart uttrykk for at de ikke vil tillate at Russland alene utvinner disse ressursene eller at det opprettes en ny transportkorridor utenfor amerikansk kontroll.

I dette bildet hÞrer det med at USA ikke har ratifisert FNs havrettskonvensjon. USA har heller ikke anerkjent Russland og Canadas arktiske arkipelagiske havrettskrav, men betegner havomrÄdene disse landene gjÞr krav pÄ, som internasjonalt farvann. I en oppsiktsvekkende tale under Arctic Councils ministermÞte i mai 2019 Äpnet USAs utenriksminister Pompeo for direkte konfrontasjon med Russland og Kina i Arktis dersom dette skulle vise seg nÞdvendig for Ä ivareta amerikanske interesser.

En mulig militarisering av Arktis kan gjĂžre Norge til den kanskje viktigste frontlinjen mellom NATO og Russland-Kina, skriver kronikkforfatterne.

Konflikt kan ikke utelukkes

Talen synes Ä illustrere at en stormaktskonflikt i Arktis ikke lenger kan utelukkes. Kampen om naturressurser og transportveier i nordomrÄdene er i ferd med Ä bli militarisert. Under NATOs ministerrÄdsmÞte i London 3. og 4. desember ble Kina for fÞrste gang sammen med Russland nevnt som en utfordring og mulig fiende. GeneralsekretÊr Jens Stoltenberg bekreftet dette pÄ en pressekonferanse hvor han understreket at kinesisk Þkonomiske infrastruktur i Europa utgjÞr en trussel for NATO.

En mulig militarisering av Arktis kan gjĂžre Norge til den kanskje viktigste frontlinjen mellom NATO og Russland-Kina.

Hva er Norges interesser?

Hva er i denne situasjonen Norges nasjonale interesser? Det er viktig at dette blir grundig diskutert fÞr Norge pÄ «autopilot» gÄr inn i en konfrontasjon som for tiÄr fremover vil definere vÄr nasjonale sikkerhetspolitikk.
Under den kalde krigen definerte Norge sine sikkerhetsinteresser som Ä vÊre «god alliert» i NATO og samtidig en «god nabo» til Russland. Etterstrebelsen av denne balansen er fortsatt offisiell norsk sikkerhetspolitikk. Basert pÄ de siste Ärenes praksis virker dette mer som spill med ord. Norge tillater mer eller mindre permanent nÊrvÊr av amerikanske marinesoldater pÄ norsk territorium i fredstid og tillater NATO Þvelser tett opp til den russiske grensen Þst for 25. breddegrad.
I innflytelsesrike kretser i Moskva blir den norske balansen mellom «god nabo» og «god alliert» oppfattet som ren retorikk som ikke etterleves i praksis. Dette har ogsÄ blitt klart uttrykt av den russiske ambassadÞren i Oslo, som stort sett har talt for dÞve Þrer.

Vladimir Putin fotografert under en militĂŠrĂžvelse.

Russland demoniseres

Representerer Russland en sikkerhetstrussel i forholdet til Norge? Demoniseringen av Russland er hensiktsmessig for Ä styrke alliansesolidariteten, men den forvridde skildringen av vÄr nabo i Þst fÞrer til feilberegninger og konflikt.

Det er noe av et paradoks at mens Vesten beskylder Russland for antivestlige holdninger, var et nÊrt samarbeid med NATO og EU bygget pÄ Gorbatsjovs tanke om et felles europeisk hjem, lenge den grunnleggende i russisk utenrikspolitikk. Vestlige lÞfter etter 1991 skapte store forventninger som russere flest i dag fÞler aldri ble forsÞkt innfridd. Det har skapt frustrasjon og oppgitthet. Det er likevel misforstÄtt Ä se slike holdninger som antivestlige.

Statsminister Erna Solberg i mĂžte med Russlands president Vladimir Putin i april 2019.

AvslÄtt eller ignorert

BÄde Jeltsin og Putin hintet om Russlands interesse i NATO-medlemskap dersom en invitasjon ble tilbudt. Deretter forsÞkte Putin etter terrorangrepene 11. september 2001 Ä etablere et strategisk partnerskap med USA. I 2008 foreslo Moskva en ny og inkluderende sikkerhetsarkitektur for Europa, og i 2010 tok Moskva til orde for en EU-russisk union fra Lisboa til Vladivostok. Alle russiske forslag for Ä skape et felles og inkluderende Europa er blitt enten avslÄtt eller ignorert. Et Europa blir istedenfor skapt uten Russland.

Fremstillingen av Russland som ekspansjonistisk er et forsÞk pÄ ukritisk Ä skildre Russland som en fortsettelse av det russiske imperiet og Sovjetunionen. Russland bruker i dag mindre enn en tiendedel av det USA gjÞr pÄ sitt forsvar. Russland har hverken kapasitet eller intensjoner for ekspansjonistiske ambisjoner ovenfor Norge eller noe annet vestlig land.

Et Ăžnske om status quo

Russlands politikk overfor sĂŠrlig Ukraina og Georgia er i Vesten blitt sett som et uttrykk for ekspansjonistiske drĂžmmer. Snarere enn Ă„ drive ekspansjonistisk utvidelses politikk, kan Russlands utenrikspolitikk i Putin-perioden betraktes som et Ăžnske om Ă„ bevare status quo.

MilitÊrintervensjonen i SÞr-Ossetia kom, slik EUs uavhengige rapport understreker, fÞrst etter at Georgia hadde satt i gang sin offensiv. For Russland var Krim et spÞrsmÄl om hvorvidt marinebasen pÄ Sevastopol, som Russland hadde langtidskontrakt med Ukraina om, skulle oppgis eller bli en NATO-base, slik den nye regjeringen i Kiev lekte med tanken om. Russland sÄ militÊrbasen som livsviktig for sine sikkerhetsinteresser.

De fleste vestlige observatÞrer slo utvetydig fast at dette bare var et fÞrste skritt. I neste omgang ville Russland invadere hele Georgia og Ukraina som ledd i bestrebelsene pÄ Ä «gjenopprette Sovjetunionen». De tok bevisst feil. Russland holdt fast pÄ den posisjonen det allerede hadde. Russland engasjerte seg deretter i Syria i 2015 etter invitasjon fra den syriske regjeringen. Dette for Ä stanse USA og deres allierte i Ä gjennomfÞre et regimeskifte.

Uforutsigbare konsekvenser

Det forbauser neppe noen at Russland bevisst forsÞker Ä motarbeide NATO-tiltak som sett med deres Þyne ytterligere endrer maktbalansen i Europa i deres disfavÞr. I norsk-russisk sammenheng innebÊrer dette at enhver forrykning i balansen mellom god alliert og god nabo, som har vÊrt en hovedpilar for norsk sikkerhetspolitikk siden innmelding i NATO i 1949, lett kan fÄ uforutsigbare konsekvenser.

Under NATOs ministerrÄdsmÞte i London 3. og 4. desember ble Kina for fÞrste gang sammen med Russland nevnt som en utfordring og mulig fiende, skriver kronikkforfatterne. Jens Stoltenberg er generalsekretÊr i NATO.

Solidaritet eller sikkerhet

Stilt overfor utfordringene i Arktis og faren for direkte konfrontasjoner med Norge i rollen som fremskutt flankestat, er det viktig at signaler ikke blitt overhÞrt eller stemplet som russisk propaganda. Tiden synes inne for Ä komme opp av skyttergravene og til en stilltiende erkjennelse av at alle land, ogsÄ Russland, har legitime interesser og sikkerhetsbehov. I motsetning til USA har Norge ratifisert FNs havrettskonvensjon og russiske havrettsutvidelser.

Vestlige fredsbevegelser som spilte en aktiv rolle under den kalde krigen, ble ofte beskyldt for Ă„ vĂŠre nyttige idioter for Kreml. Det var ikke noe grunnlag for det, men fredsbevegelsene spilte til tross for beskyldningene en fredsbevarende rolle som viktige meningsbĂŠrere. I dag eksisterer de knapt, og ingen har overtatt deres fredsbevarende og opinionsdannende rolle.

Skader ikke Ă„ lytte

Vi skal ikke ukritisk akseptere russiske synspunkter, men det er helt misforstÄtt ikke Ä lytte og diskutere dem. Det er soleklart at Norge pÄ uavhengig grunnlag selv gjÞr sine nasjonale sikkerhetspolitiske prioriteringer. Det skader likevel ikke Ä lytte til en nabo.

I Europa pÄgÄr nÄ en debatt om hvorvidt kontinentets sikkerhet er tjent med ukritisk oppfÞlging av Washingtons politikk overfor Russland og Kina. Paris spÞr Äpent om stÞrre distanse til Washington er Þnskelig og advarer mot den historiske feilen ved Ä fremmedgjÞre Russland. Tyskland har motstÄtt amerikansk press og trusler om sanksjoner mot tyske selskaper som samarbeider om gasstunnelen North Stream 2.

Tilsvarende debatter er nÞdvendig fÞr Norge muligens inntar plassen som NATOs frontlinjestat overfor bÄde Russland og Kina i Arktis.