Kronikk

Stollek i Moskva: Hva betyr Putins reformer? | Geir Flikke

  • Geir Flikke
    Geir Flikke
    Professor i Russland-studier, Universitetet i Oslo

Russlands president Vladimir Putin foreslo tidligere denne måneden reformer i landets grunnlov. Foto: Mikhail Klimentyev, Reuters/NTB scanpix

Putins bekymringer handler om fødselsrater. Samfunnets bekymringer handler i økende grad om friheter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2014 sa lederen for Vladimir Putins presidentadministrasjon, Vjastjselav Volodin, følgende: «Russland, det er Putin. Uten Putin, intet Russland». At eliten erkjente at det ikke fantes noen alternativer til den tidligere KGB-mannen, sementerte inntrykket av et personifisert autoritært regime.

Dette speilet i så fall en global tendens: Personifiserte autoritære regimer har ifølge Erica Frantz’ Authoritarianism: What Everyone Needs to Know (2018) blitt en standard regimetype etter den kalde krigens slutt.

Russland har også et dominerende parti. Men Forent Russland har imidlertid ikke hatt noen synlig innflytelse på rotasjoner av landets øverste ledelse og har stort sett spilt rollen som en ressurs for statsministerposisjonen.

Putins bombe

Dette var synlig da Medvedev og Putin rokerte i 2008 og igjen i 2012. Forent Russland ble arenaen for rokeringene og den viktigste forsikringen om at Dumaen ikke kom til å utfordre maktskiftet. Det er presidenten som dominerer, setter dagsorden og bestemmer hovedprioriteringene for den utøvende makt, regjeringen. Selv protestene som fulgte i 2012, kunne ikke rokke ved denne praksisen.

Geir Flikke er professor i Russland-studier ved Universitetet i Oslo.

Derfor var det også denne gang, ved inngangen til et nytt tiår, forventet at Putin skulle sette en dagsorden for Russlands videre utvikling. Talen til den føderale forsamling og Russlands samlede elite den 15. januar 2020 begynte slik, med en lang, rutinemessig sekvens om Russlands demografi, behovet for modernisering og ny teknologi og nye sosiale tjenester innrettet mot å få fødselsratene opp. Men så kom bomben. Putin foreslo omfattende grunnlovsreformer. Eller gjorde han det?

Reformforslaget

Russiske medier og statsvitere har allerede grundig analysert både reformforslagene og de scenarioer som kan følge av dem. Min tolkning følger under.

Reformene ble presentert som en pakke, bestående av fire deler. Den første delen var i realiteten en som allerede var gjennomført, da Putin i desember 2015 vedtok et dekret om at russisk rett skal ha forrang for internasjonale menneskerettigheter, og at Europarådets vedtekter ikke skal anses som pr. definisjon bindende for Russland.

Det andre forslaget syntes å følge logisk av det første: at medlemmer av de føderale lovgivende og utøvende organer ikke kan ha utenlandsk statsborgerskap, eller, som Putin sa det: «Enhver som velger denne yrkesretningen må forbinde sitt liv med landets skjebne».

Det tredje omhandlet presidentposisjonen: Enhver presidentkandidat må ha mer enn 25 års opphold i Russland for å kunne stille til valg og ha hverken utenlandsk statsborgerskap eller oppholdstillatelse.

Les også

Hvis Putin ikke lenger skal være president i Russland, hva skal han da gjøre?

Konsolidering eller reform?

Disse tre forslagene innebærer en betydelig konsolidering av et system som er presidentsentrert. De følger også logisk av den linjen som Dumaen og den utøvende makt har lagt seg på etter protestene i 2012.

Innføringen av lovverk som Loven om utenlandske agenter (2012) og Loven om uønskede organisasjoner (2015), samt ny lovgivning om internett, peker i retning av en suverenitetsutøvelse som har elementer av isolasjonisme i seg og som er i utakt med deler av den russiske samfunnsutviklingen. Man kan derfor lure på om de kan omtales som reformer. Det smaker snarere av konsolidering av stillingen.

Grunnlovsfesting av Statsrådet

Det fjerde og femte punktet syntes å rettferdiggjøre bruken av ordet «reformer». Putin foreslo å gjøre Statsrådet til en grunnlovsfestet institusjon. Dette rådet opprettet Putin selv i 2000 da han reformerte Føderasjonsrådet.

Som den amerikanske statsviteren Henry Hale har vist, var det Føderasjonsrådets guvernører som var den reelle utfordringen ved maktskiftet mellom Jeltsin og Putin. Alliansen mellom Moskvas borgermester Jurij Luzjkov (nå avdød) og Jevgenij Primakov (også avdød, men hedret med en egen statue som Putin selv avduket) på begynnelsen av 2000-tallet var sterk nok til å utfordre Putin.

Putin fjernet utfordringen systematisk ved å frata guvernørene i Føderasjonsrådet immunitet og flytte flere regionale ledere over i Statsrådet.

Russlands første president, Boris Jeltsin (t.v.) fotografert i Moskva med sin etterfølger Vladimir Putin. Foto: Itar Tass/Reuters/NTB scanpix

Sist, men ikke minst, som et femte forslag, fremmet Putin endringer i grunnlovens paragrafer 111 og 112. Dette innebærer å gi Dumaen utnevnelsesmyndighet over regjeringens overhode, en reform som blant annet har vært forsøkt gjennomført i Ukraina.

Reformenes sekvens er avgjørende

Reformforslag er akkurat det: forslag. Så vel rekkefølgen som spørsmålet om de vil bli gjennomført, er det umulig å si noe om. Personifiserte regimer kan (og bør) skape en viss grad av usikkerhet rundt spørsmålet om skifte av makt, simpelthen for å få oversikt over mulige utfordringer, samt å skape inntrykk av at samtlige politiske institusjoner har noe å hente på reformene.

Studiet av Putins tidligere reformer avslører at reformenes sekvens er avgjørende for utfallet.

Dette vil være tilfelle også nå. Rekkefølgen på reformene kan gi en pekepinn på hvordan de vil bli gjennomført: først en konsolidering av spillereglene, deretter en endring som sikrer en rolig pensjonstilværelse i Statsrådet for dem som ønsker å forlate politikken, og til sist, en reform som markerer begynnelsen på en ny presidentperiode.

Person viker for posisjon

Personutnevnelser spiller også en vesentlig rolle. Utnevnelsen av Medvedev som viseformann i Sikkerhetsrådet kan tyde på at han ikke er ute av det politiske spillet, men nærmere spillets kjerne.

Innsettelsen av en tidligere direktør for skattemyndighetene i stillingen som statsminister, er også et signal. Den nye regjeringslederen, Mikhail Misjustin, har dyptpløyende innsikt i hvor den russiske eliten oppbevarer pengene sine.

Det spørsmål mange naturligvis stiller seg er: Hva med Putin? Putin forsvinner nok ikke. Dette er ikke «Puxit», men «Mixit». Reformforslagene er nærmest som akupunktur å regne, små «stikk» i det politiske systemet, som skal sette i gang en bevegelse i systemet. Rollene mikses, det tegnes scenarioer for et mulig skifte av makt, og spørsmålet om person viker for posisjon. Eliten tvinges til å posisjonere seg, og det å utfordre før spillereglene er satt, kan bli kostbart.

Unge, vanlige russeres motstandsvilje

Den russiske gravejournalister Ivan Golunov ble møtt av presse og begeistrede tilhengere etter at han ble løslatt. Foto: Shamil Zhumatov/Reuters/NTB scanpix

Det er naturligvis én joker i dette spillet, det russiske samfunnet. Putins bekymringer handler om fødselsrater, samfunnets bekymringer handler i økende grad om friheter.

2019 står frem som et uvanlig år i Russland. I juni ble gravejournalisten Ivan Golunov frigitt fra fengsel etter fire dager med sammenhengende demonstrasjoner foran innenriksdepartementets hovedkvarter på Petrovka-gaten 38, og i juli brøt det ut ny uro. Den lokale valgkommisjonen i Moskva nektet å registrere flere av de uavhengige kandidatene til byrådsvalget i hovedstaden. Spontane protester brøt ut, og noen av dem samlet opptil 60.000 mennesker.

Titusener demonstranter protesterte i fjor mot at flere uavhengige kandidater ikke fikk registrere seg til byrådsvalget i Moskva. Foto: Evgeny Feldman / TT nyhetsbyrån / NTB scanpix

I begge tilfeller gikk politi og nasjonalgarde inn og arresterte enkeltpersoner, tilsynelatende for mindre forseelser som å ha veltet søppelbøtter eller kastet tomme plastflasker i «retning av politiet», som det het i tiltalene. Etter demonstrasjonen den 27. juli opprettet Putins granskningskommisjon tiltale mot et 30-tall unge menn. Samtidig ble over 1300 demonstranter buret inne for kortere tid.

Det forbløffende var imidlertid ikke politiets voldsbruk, men demonstrantenes selvkontroll, deres bruk av alternative protestmetoder, journalistnettverkenes effektivitet i kartleggingen av lovbrudd mot enkelte demonstranter og sist, men ikke minst: motstandsviljen blant vanlige, unge russere. Dette vil vedvare og kan vise seg å bli mer avgjørende enn det institusjonelle spillet.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Russland
  2. Vladimir Putin
  3. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Russlands statsminister Dmitrij Medvedev måtte gå på dagen. – Det gikk ikke som vi håpet, sa Putin.

  2. VERDEN

    Putin støttet at han selv kan bli sittende som president til han er 84: – Han er i ferd med å bli en monark

  3. VERDEN

    Nyhetsanalyse: Han overrasket alle igjen. Mye mer står på spill enn Putins pensjonisttilværelse.

  4. VERDEN

    Putin med radikale forandringer. Statsministeren trekker seg. Hva er det som skjer i Russland?

  5. VERDEN

    Jubel for Putins nye minister: «Hun er en russisk triumf!»

  6. VERDEN

    Russlands nye statsminister: Lydig og konfliktsky IT-nerd som spiller hockey med Putin