Kronikk

Bærebjelken i psykisk helsevern er råtten | Jørgen Flor

  • Jørgen Flor
    Psykolog og forfatter

Jeg har jobbet på distriktspsykiatrisk senter, DPS, i et par år. Til tross for takknemlige pasienter, dyktige ledere og kompetente kolleger er jeg redd jeg aldri kommer tilbake, skriver psykolog og forfatter Jørgen Flor. Siri Øverland Eriksen

Hva skal helsepolitikerne gjøre for å skifte den ut?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aldri i historien har flere søkt og fått hjelp for psykiske helseutfordringer i landet vårt. Det er resultatet av god folkeopplysning om psykiske lidelser og fremsnakking av det å søke hjelp. Men hva møter de over 100.000 pasientene som henvises fra fastlegen til bærebjelken i psykisk helsevern, distriktspsykiatriske sentre (DPS)?

Jeg har jobbet på DPS i et par år. Til tross for takknemlige pasienter, dyktige ledere og kompetente kolleger er jeg redd jeg aldri kommer tilbake. La meg forklare litt om hvorfor.

Velkommen til DPS

Det første som hvert år møter 25.000 personer som er henvist fra fastlegen til DPS, er avslag. De andre, knappe 100.000 som får plass, bør være forberedt på at terapien ikke kommer til å vare så lenge.

Gjennomsnittlig mottar pasienter 12–13 timer, som for noen kan være nok, men som for veldig mange ikke er det. Korte behandlingsforløp tvinger seg frem fordi det kommer én til to nye pasienter inn hver uke. Dette skjer helt uavhengig av hvor mange pasienter man allerede har, eller hvor syke disse pasientene er. Konsekvensen er at halvparten av psykologer forteller at halvparten av pasientene deres ikke får hyppig nok behandling, og en tredjedel av psykologene sa de må avslutte behandlingen for tidlig.

Pasienter må også være forberedt på at tilfeldigheter avgjør hvilken terapeut de får. Terapeutene har ulike interesseområder, bruker ulike metoder og prinsipper og har naturlig- og heldigvis ulik kompetanse. Det er bare å håpe at du møter en terapeut som du får god kjemi med, og som kan mye om akkurat ditt problem.

«Fanget i drift»

Jeg tror mange terapeuter og behandlingssteder er «fanget i drift». Drift handler om å ha et høyt nok antall konsultasjoner pr. dag. Drift handler om å taste inn riktige prosedyrekoder (har timen vært en kartlegging av selvmordsrisiko? Har det vært kognitiv terapi?).

Etter hvert handler drift også om pakkeforløp. Én ting er tiden dette arbeidet tar (det er begrenset hvor mye tid det tar å skrive inn en kode i et journalsystem), men det verste er at det stjeler fokus fra det som faktisk bør være jobben: å gi pasienter best mulig behandling. Kreativiteten har dårlige kår i slike omgivelser.

Å trekke kølapp hos slakteren

Pakkeforløpene er et godt eksempel på det å være fanget i drift. Målet var å etablere en slags minstestandard for logistikk og pasientflyt: Du skal få et tilbud innen X antall uker, en utredning innen Y uker, og terapeuten skal samhandle med fastlege, spørre om pasienten er tilfreds med behandlingen også videre. På lanseringen beskrev helseminister Bent Høie det som å trekke kølapp hos slakter Idsøe i Stavanger: Du får vite hvilken plass du har i køen, og at du kommer til å få hjelp. Jeg ønsker en helseminister som opptatt av hva pølsene er laget av.

At logistikken fungerer, er kanskje et viktig premiss for god behandling, men det er ikke behandlingen. Du avslører ikke god behandling ved å telle antall konsultasjoner. Terapi blir bedre når terapeutene har overskudd, faglig kompetanse, et støttende læringsmiljø hvor de får veiledning, av å se seg selv på video og av teamarbeid.

Terapeuter fungerer aller best når de sammen med pasientene kan vurdere om det er lurt å avslutte behandlingen, vente og se eller kanskje forsøke en annen tilnærming eller terapeut. Ikke når lange pasientlister tvinger frem en avslutning.

Så hva er løsningen?

New Public Management, styringsideologien som regjerer, må byttes ut med en tillitsreform, sier Jonas Gahr Støre. Han har beskrevet det å styre etter mål som en «pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen» og har lovet å snu utviklingen. Fint! Jeg er spent på hvordan dette skal se ut på DPS.

Noen ønsker å gjøre som Skottland har gjort: vekk fra stykkprisfinansiering til rammefinansiering, altså få mindre detaljstyring. Men gjør dette noe med måten pasientene møtes på, lengden på behandlingsforløpene og fleksibiliteten hos psykologer?

Jeg har skrevet at vi må belønne god behandling. Men det er vanskelig, kanskje ikke mulig, å lage et økonomisk belønnende system basert på noe så ullent som psykologisk behandling. Skal det være pasientenes tilfredshet som er målet? Ja, men ikke alene, det vil raskt bli tannløs terapi. Skal terapeuten bestemme? Litt, men ingen vil tilbake til sinnssykeasylenes paternalisme. Er det samfunnets mål om å få folk i arbeid som er viktigst? Det er god helse i arbeid, men også uføre må få helsehjelp.

Det er alltids lett å be om mer penger. Psykisk helsevern er underfinansiert. Men vil ikke mer penger inn til et dysfunksjonelt system bare øke problemene?

Vi trenger en liten revolusjon

Vi behøver nytenkning, en reform eller til og med en liten revolusjon. Kan vi la oss inspirere av fysioterapeuter og fastleger? Hit kan du henvise deg selv, du blir ikke skrevet ut før problemet er løst og kan ta kontakt ved behov. Fordi kun 5 prosent av befolkningen har kontakt med psykisk helsevern, ville ikke alle få en slik fastpsykolog, men de med alvorlige og langvarige vansker som i dag går inn og ut av ulike psykiske helsetilbud. Fastpsykologene kunne jo arbeidet på DPS.

Uansett hvilken løsning helsepolitikerne velger, er det på overtid at noe skjer. Jeg er ikke alene om frustrasjonen: Mange jobber i dag på DPS på tross av rammene og organiseringen, ikke på grunn av. Stadig flere psykologer lar seg friste av privat sektor, og slik skapes et todelt helsevesen hvor bare middelklassen kan betale.

Kanskje er det ennå håp om å beholde og gjenvinne flinke folk til landets DPS-er. Forutsetningen må være at våre helsepolitikere og helsebyråkrater lager et system hvor målet om best mulig behandling til pasienter med psykiske helseutfordringer er i fokus. Slik er det dessverre ikke i dag.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Jeg hadde 15 behandlere på ett år | Hanne Tegnér

  2. Les også

    Hanna døde av akutt hjertesvikt, mente legene. Men noe gikk veldig galt bak de lukkede dørene på sykehuset.

  3. Les også

    Antall sengeplasser i psykiatrien må opp | Therese Sollien

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. Pakkeforløp
  3. New Public Management
  4. Psykiatri
  5. Psykisk helse

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, mandag 7. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 4. september

  3. DEBATT

    Ringer du helseministeren eller en fagmann når du skal skifte en råtten bjelke i eget hus?

  4. KRONIKK

    «Skjemautfylling er nå viktigere enn å snakke med et menneske i nød»

  5. KRONIKK

    Psykiske helseplager og selvmord: Regnskapet fremstår som «fake news»

  6. DEBATT

    Jeg hadde 15 behandlere på ett år. Gi meg en fastpsykiater!