Lenge var vi stille. Vi har ikke lenger råd til stillhet.
Aldri mer 22. juli var et løfte om å aldri glemme. Men også et løfte om å aldri tie.
I mange år valgte jeg å ikke snakke om 22. juli. Det var for vanskelig. Jeg var 16 år og redd for å fortelle. Redd for at terrorangrepet skulle definere hele meg. Nå føles det ikke lenger som et valg å la være. Ti år senere er jeg ikke redd samtalen. Jeg er redd for stillheten.
Stillheten er farligere enn hatet. Den lar hatet gro om seg. Den sier ikke ifra. Den stopper ikke konspirasjonsteorier. Den lar andre dele folk inn i oss og dem. Den står ikke opp for rettferdighet. For fellesskapet. Eller for verdiene våre.
De fleste av oss husker fortsatt dagene etter 22. juli. Fellesskapet som møtte hat med kjærlighet. Kuler med roser. Vold med ord. Vi lovte hverandre aldri mer 22. juli. Men mente vi det samme med løftet vi ga, da vi sammen løftet rosene våre?
Først kom stillheten. Stillheten fra meg. Men også stillheten fra deg. Vi lot det stå uimotsagt når det ble skrevet at terroren banket på vår dør. Selv om vi visste at terroren allerede hadde vært her. Når språket vårt ble endret fra «terror» til «hendelse». Fra «barnedrap» til «katastrofe».
Sakte, men sikkert la vi til oss et språk som var mindre sant og mindre brutalt. Kanskje opplevdes det som mer ufarlig, men i virkeligheten er det skadelig.
Beordret til taushet
Så kom beskyldningene. Et halvt år etter 22. juli møtte jeg en bekjent som sa: «Det er så vanskelig med 22. juli. For dere overlevende har jo litt rett. Men Breivik har mange viktige poenger, han også.» Samtidig ble det ytret fra Stortingets talerstol at Arbeiderpartiet hadde spilt offer etter 22.juli.
Eksemplene er mange. De kom fra mennesker med makt, eller fra folk i hverdagen vår. Fra samfunnet rundt oss var beskjeden: Ikke gjør det ubehagelig. Ikke dra 22. juli-kortet. Ikke dra Utøya-kortet. Ikke slå politisk mynt. Ikke ta for stor plass i debatten.
Som om det å være direkte berørt av terror, som organisasjon eller som menneske, skal frarøve deg retten til å diskutere hvordan det samme angrepet kunne vært forhindret. Eller hvordan vi stopper det fra å skje igjen. Det er nesten et paradoks. At vi som ble angrepet for å bruke vår ytringsfrihet, hele tiden må svare ut hvordan vår dyrekjøpte erfaringer «truer» andres rett til å ytre seg.
Stillheten åpnet døren for beskyldningene. Så ble døren stående på gløtt, og hatet kunne snike seg inn igjen.
En av oss
22. juli var et angrep drevet frem av høyreekstrem ideologi. Av hat. Hat mot mangfoldet i samfunnet vårt. Hat mot likestillingen. Hat mot fellesskapet.
Men det var ikke et hat vi kan bortforklare som noe helt utenfor, som noe vi ikke har ansvar for. Hatet hadde fått vokse opp i våre klasserom, i våre nabolag, i vårt samfunn.
Breivik var en av oss.
Han var en av oss slik de som drepte Benjamin Hermansen, var en av oss. Han er en av oss slik han som drepte Johanne Zhangija Ihle-Hansen og angrep Al-Noor-Moskeen, er en av oss. For historien om 22. juli startet ikke den dagen, og det stoppet ikke den dagen.
Det går en rød tråd i historien om rasisme og høyreekstremismen i Norge. Hatet vi har sett ta liv opptil flere ganger i vår tid, er formet i samfunnet vi bor i. Og skal vi med rette si aldri mer 22. juli, er vi nødt til også la dette være en del av fortellingen om det norske samfunnet.
Ti år senere ser vi høyreekstremismen rekruttere unge på internett. Politiets sikkerhetstjeneste melder om økt risiko for radikalisering under pandemien. Minoriteter trues fra å ytre seg. Én av tre overlevende etter 22. juli er blitt utsatt for hets.
Samtidig gir regjeringen statsstøtte til Human Rights Service, som bygger opp under konspirasjonsteorier om islamsk overtakelse og mener Ap aktivt arbeider for et islamistisk Norge. Grensen for hva som er greit å si i den offentlige debatten, har flyttet seg.
På Utøya måtte ansatte fjerne et hakekors som var malt i Hegnhuset på øya. I 2019 startet minnemarkeringen i Tønsberg med å vaske bort hakekors fra minnestedet over dem vi mistet.
Når vi igjen ser disse kreftene, må vi alle bruke ytringsfriheten som vårt våpen til å si ifra. For da vi i fellesskap sa mer ytringsfrihet, var ikke det også et løfte om å bruke den og heve stemmene våre i debatten? Ikke at de mest ekstreme stemmene skulle ta mer plass, mens vi andre mindre?
Oppgjøret
Når AUF snakker om et oppgjør etter 22. juli, er det dette vi snakker om. Oppgjøret som finner sted hver eneste dag. I tiden etter 22. juli tok vi som samfunn flere viktige oppgjør.
I rettssaken tok vi oppgjøret på hvilke lover og regler som var brutt. Gjennom 22. juli-kommisjonen tok vi oppgjøret med hvordan og hva som kunne gjøre beredskapen vår sterkere. Men den aller viktigste beredskapen, den som finner sted før skuddene og før bombene, er også den beredskapen vi har snakket minst om.
Fra samfunnet rundt oss var beskjeden: Ikke gjør det ubehagelig. Ikke dra Utøya-kortet. Ikke ta for stor plass i debatten.
Den viktigste beredskapen i samfunnet vårt er oss. Du, jeg, vi. Alle vi som utgjør fellesskapet vårt. Diskusjonene vi har. Ordene vi bruker. Beredskapen når vi sammen står opp mot urett og mot ordene som skaper frykt og vold. Når vi lærer av vår egen historie.
Det er vi som bygger samfunnet vi vil ha. Og ti år etter terroren må vi gjøre den jobben sammen.
I dag kommer det inn nye medlemmer i AUF som ikke har egne minner fra 22. juli. De som starter i 1. klasse til høsten, er født fire år etter terrorangrepet i 2011. Løftet om aldri mer 22. juli var like mye et løfte til generasjonene som kommer etter oss.
For hvis vi ikke forteller om brutaliteten, hvis vi ikke viser skuddhullene, hvis vi ikke snakker om hvorfor og hvem som utførte det – hvordan skal de kunne lære av vår historie? Og hvordan skal vi sørge for at det ikke gjentar seg?
Vi har ikke råd til å tie
Kvelden 22. juli 2011 var håpet mitt at om ti år ville Norge se annerledes ut. Mindre rasisme. Mindre hat. Færre konspirasjonsteorier. Nå vet vi at det ikke ble sånn.
Men håpet bærer jeg fortsatt. For det er vi i fellesskap som bestemmer hvordan fremtiden vår blir. Hvilke ord vi bruker. Hvilke diskusjoner vi har. Nå må du bære håpet sammen med oss. Du må heve stemmen sammen med oss.
Lenge var vi stille. Jeg var det. Du var det. Vi har ikke lenger råd til stillhet. Vi må tørre å snakke sammen. Si imot. Og si ifra. Det skylder vi dem som ikke er her mer. Det skylder vi alle som kommer etter.
Aldri mer 22. juli var et løfte om å aldri glemme. Men også et løfte om å aldri tie.
