Kronikk

Kronikk: Litt undertrykkelse, grusomheter og krig må da folk tåle | Jesús Alcalá

  • Jesús Alcalá
Jesús Alcalá, jurist, forfatter og tidligere leder for Amnesty International i Sverige.

Vi er mange som lurer på om det vi ser kan stemme, skriver menneskerettsforkjemper om Norges flyktningpolitikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et fotografi viser statssekretær Jøran Kallmyr og Eritreas justisminister Fozia Hashim smilende, side ved side. Kallmyr og Hashim holder opp hvert sitt eksemplar av den eritreiske straffeprosessloven. Teksten under fotografiet lyder: En delegasjon fra Norges justisdepartement berømmer Eritreas rettsvesen og straffeprosesslover.

I sommer reiste statssekretær Jøran Kallmyr (frp) til Eritrea for å få garantier for retur av eritreiske flyktninger fra Norge. Her sammen med landets justisminister, Fozia Hashim.

Vi er mange som lurer på om det vi ser kan stemme.

Norge – et alibi for diktaturet

FNs spesialrapportør for Eritrea har lagt frem en rapport om grove menneskerettighetsbrudd i det afrikanske landet. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mener det er umulig å returnere asylsøkende eritreere til hjemlandet. En svensk-fransk juristgruppe har stevnet Eritrea for Den afrikanske menneskerettighetskommisjonen (ACHPR). Eritrea roper selvfølgelig om ærekrenkelser; det er forståelig.

Men Norge!

Siden statssekretær Kallmyr var på offisielt besøk i Eritrea i sommer, har Norge fungert som et alibi for det eritreiske diktaturet. Og slik kommer det til å fortsette når returavtalen (avtalen om å returnere eritreiske asylsøkere fra Norge) mellom landene nå snart er i havn.

Jeg leder en svensk-fransk juristgruppe som på oppdrag fra Reportere uten grenser har stevnet Eritrea for Den afrikanske menneskerettighetskommisjonen. Saken gjelder den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak, som har vært fengslet og holdt isolert i Eritrea siden høsten 2001. Dawit Isaak er adoptert av Amnesty som samvittighetsfange. Det er ikke reist anklage mot ham. Ingen får lov til å besøke ham – hverken kone, barn, Røde Kors eller den svenske ambassadøren. Ingen.

Eritrea fremhever Norge

Før de kommende forhandlingene har Eritrea gitt et par tilsvar på vårt søksmål. I det siste blir påstandene våre avvist som «politiske». Eritrea fremhever Norge som eksempel på et land som derimot viser saklighet og godt skjønn.

Eritreas justisminister, Fozia Hashim, hun som smiler så blidt sammen med statssekretær Kallmyr, er en av de ansvarlige for Dawits påtvungne forsvinning. I Sverige har vi anmeldt henne. Vi mener at forbrytelsene mot Dawit er ledd i en systematisk og grov forfølgelse av annerledestenkende og må rettsforfølges som forbrytelse mot menneskeheten. Den svenske riksadvokaten (Riksåklagaren) har gitt oss rett: «Etter min vurdering er det grunn til å anta at forbrytelser mot menneskeheten, i det minste i form av påtvunget forsvinning, i følge § 2.9 i lov om straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, er begått mot Dawit Isaak».

En returavtale med et regime som gjør seg skyldig i forbrytelse mot menneskeheten, en returavtale som forutsetter norsk samarbeid med Eritreas etterretnings— og sikkerhetstjeneste – hvilken naivitet eller kynisme ligger til grunn for en slik avtale?

Flyktninger og asylsøkere mistros

Strømmen av flyktninger til Europa er stor. På mange hold er det sterk uro for hvordan vi skal klare å ta imot og integrere dem. Men hva skal en slik i og for seg naturlig uro få lov til å unnskylde?

Regjeringen, særlig innvandrings- og integreringsminister Listhaug, ser ut til å føle en genuin mistro til flyktninger og asylsøkere. Opposisjonen inntar samme holdning. Regjeringens siste forslag til endringer i utlendingsloven gjennomsyres av denne mistroen og kan oppsummeres omtrent slik: Kritisk holdning overfor flyktninger og deres grunnlag for å søke asyl, aksepterende holdning til vold og forfølgelser. Litt undertrykkelse, grusomheter og krig må da folk tåle. Og i hvert fall ligger ikke ansvaret hos det norske folket.

Konkret innebærer dette raske avvisninger, langt strengere beviskrav enn det internasjonal rett krever, i mange tilfeller opphevelse av klageretten, brutale familiegjenforeningskrav og justisdepartementets rett til å bli kvitt asylsøkeren raskt gjennom kategoriske påbud. Med utgangspunkt i folkeretten tåler resonnementene som støtter denne harde linjen, ikke å bli nærmere gransket.

Blir forslaget lov, er det ikke bare flyktningene som stenges ute. Vi mister også rettsstaten.

Dobbeltmoral

Utlendingsdirektoratets direktør Frode Forfang har, blant annet på bloggen sin, uttrykt sine synspunkter angående asylretten. Forfang mener at FNs flyktningkonvensjon har utspilt sin rolle. Å tilkjenne den enkelte retten til å søke asyl, er umoderne. Asylretten burde erstattes med et internasjonalt system der «Europa hvert år tok imot opptil flere hundre tusen flyktninger på kvote og fordelte dem mellom landene».

«Internasjonalt» blir systemet bare så lenge vi ser bort fra verden utenfor det geografiske området som er Europa. Forfang går ut fra at landene utenfor Europa ikke vil gjøre det samme som vi i vår verdensdel. Land utenfor Europa skal ikke stenge flyktninger ute. Land utenfor Europa skal ikke kunne direkteavvise flyktninger med den begrunnelsen at kvoten er nådd. Land utenfor Europa skal ikke ha innvendinger mot å organisere flyktningleire hvorfra Europa kan velge ut «sine flyktninger».

Dobbeltmoral, med andre ord. Og en total omskriving av flyktningkonvensjonen. Konvensjonens vern mot utvisning har karakter av internasjonal sedvanerett, og følges av blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og av FNs torturkonvensjon.

Som jeg ser det, baner Forfang og hans meningsfeller vei for et teknokratisk og kollektivistisk rettssyn, helt fremmed for den liberale rettsstaten. Den liberale rettsstaten hviler på forestillingen om at mennesket ikke er et vedheng til kollektivet. Kollektivet må da være en enkelt stat eller en organisasjon som EU.

Historiens dom

Tidene endrer seg. For ikke lenge siden ble Syria ansett som et sikkert første asylland for irakske og libanesiske flyktninger. 1,6 millioner irakske flyktninger og nesten 300.000 libanesiske kom til Syria før landet i 2007 innførte visumtvang. En del av disse flyktningene var tidligere blitt avvist fra Europa.

Det er ikke så lenge siden Norges faste representant i FN uttalte seg om nødvendigheten av å se blant annet asylretten som grunnvoll for et nytt internasjonalt regelverk: «The Responsibility to Protect» (desember 2015).

Igjen: Tidene endrer seg. Før Nazi-Tyskland angrep og okkuperte Norge, sørget den norske staten for å stenge grensene. Bare en ørliten andel flyktninger fikk beskyttelse. Under ingen omstendigheter fikk flyktninger, særlig ikke jøder, se på Norge som en trygg havn. Det ble inngått en avtale med Hitler. Ariske tyskere skulle få komme til Norge. Tyske jøder skulle derimot ikke slippe inn, for dem var det visumkrav. Og visum betydde Stopp.

Men da Norge ble okkupert, skrev lederen for den norske legasjonen i Stockholm, Jens Bull, at han var bekymret over den restriktive svenske asylpolitikken. Han appellerer til den svenske utenriksministeren Christian Ernst Günther: Endre flyktningdefinisjonen, slik at den omfatter enhver som føler sitt liv eller sin frihet truet, og som derfor trosser de åpenbare farer som er forbundet med å ta seg over grensen til Sverige (9.1.1941).

Når vi nå står midt i det, ser vi ikke klart hvor vi er på vei eller hvilken rolle vi selv egentlig spiller. Men til slutt kommer alltid et Etterpå. Hvordan skal det Etterpå som formes nå, se ut?

Oversatt fra svensk av Inger Sverreson Holmes

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Menneskerettigheter
  3. Flyktninger