Kronikk

Vestens fokus på liberale verdier har gått ut over sikkerhetspolitikken

  • Anders Kjølberg
    Anders Kjølberg
    Pensjonert forsker
Amerikansk og vestlig politikk har ikke i stor nok grad har tatt hensyn til sentrale sikkerhetspolitiske problemstillinger, skriver Anders Kjølberg. På bildet: USAs forsvarsminister Antony Blinken og Natos generalsekretær Jens Stoltenberg.

Hvordan endte vi opp i den farligste internasjonale krisen etter andre verdenskrig?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Verden står nå i den kanskje farligste internasjonale krisen etter andre verdenskrig.

Det påtrengende spørsmålet er hvorfor dette skjer. Svarene er mange og som oftest avhengig av tidsperspektiv og politisk ståsted.

Den første halvdelen av min karriere var preget av den kalde krigens tenkning. Mens den siste halvparten foregikk i en tid dominert av en «liberal verdensorden».

Sikkerhetstenkningen i de to periodene var svært forskjellig. Mens den siste var preget av USAs dominerende posisjon og forsøkene på å fremme liberale verdier, var den kalde krigen mer preget av kynisk og maktorientert «realpolitikk» som var i begge supermakters interesse.

Den grunnleggende forutsetningen var gjensidig avskrekking basert på terrorbalanse, fordi atomkrig ble sett på som selvmord.

Samtidig var det et stabilt alliansemønster som førte til definerte maktpolitiske fronter. Begge maktblokkene var sterke nok til å dempe motpartens offensive ambisjoner om å kunne forhandle ut fra styrke.

Den geografiske forbannelse

Det var også stilltiende spilleregler.

Den viktigste av disse var respekt for motpartens innflytelsessfærer, slik at Sovjetunionen fikk dominere i Øst-Europa.

Det var derfor en gjensidig hensyntaken til en annen parts sikkerhetspolitiske interesser.

Det var et kynisk sikkerhetspolitisk spill, fordi det bare var supermaktenes sikkerhet som skulle tilgodeses.

Småstatene var «bønder» i dette storpolitiske sjakkspillet. Det var plasseringen «på brettet», det vil si i forhold til «jernteppet» i Europa, som bestemte deres sikkerhetspolitiske tilknytning. Det var en «geografisk forbannelse».

Det kan sies mye negativt om denne politikken, men den var en suksess på ett viktig område: Den kalde krigen ble aldri ble «varm».

Det kan sies mye negativt om denne politikken, men den var en suksess på ett viktig område: Den kalde krigen ble aldri ble «varm».

I lys av det som nå skjer, kan det derfor være nyttig å se nærmere på denne tenkningen. Vi kan sammenligne den med den sikkerhetstenkningen vi senere har hatt, og spørre om forskjellen i sikkerhetstenkning kan være en av grunnene til at vi har fått den farlige situasjonen vi ser i dag.

En ny politisk orden skulle etableres

Oppløsningen av Sovjetunionen skapte en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Stabiliteten og maktbalansen mellom to supermakter var nå borte, og mange så for seg en mer kaotisk situasjon preget av konflikter og kaos.

Enkelte vestlige politikere var derfor bekymret for hva som kunne skje dersom Sovjetunionen gikk i oppløsning, mens andre ønsket det velkommen.

Daværende presidenter George H. Bush og Mikhail Gorbatsjov på et møte i 1990 i Helsinki.

President George Bush så på Sovjetunionens Mikhail Gorbatsjov som en samarbeidspartner i denne urolige tiden og ønsket ikke en oppløsning av Sovjetunionen. I denne forbindelse holdt han en oppsiktsvekkende tale i Ukrainas nasjonalforsamling 1. august 1991. Der advarte han på det sterkeste advarte mot ukrainsk selvstendighet, som han mente ville være en «suicidal» politikk.

Ved nyttårstider var Sovjetunionens oppløsning et faktum. En ny politisk orden skulle etableres.

Gorbatsjov hadde ønsket en «Europeisk konsert» i likhet med den i 1815, hvor alle stormakter skulle samarbeide.

Vesten ønsket imidlertid at vestlige institusjoner skulle være utgangspunktet for samarbeidet, og at Russland kunne bli del av dette.

I Russland følte man derfor at landet ikke fikk den stormaktsstatusen det mente å ha krav på, samtidig som landets økonomi kollapset. Resultatet ble en antivestlig og antidemokratisk utvikling og ønske om en «sterk mann».

Parallellene til Tyskland i mellomkrigen er klare. Vi kan ikke se bort fra at vestlig politikk har vært med på å legge forholdene til rette for en «ny Hitler» i Europa, med de konsekvensene dette har fått.

Nå kan man bare håpe at det gamle uttrykket «veien til helvete er brolagt med gode hensikter» ikke blir relevant

Tok ikke hensyn til russiske sikkerhetsinteresser

Vestens politikk var basert på liberale verdier. Spørsmålet er om sikkerhetspolitiske problemstillinger fikk stor nok plass til at det ble skapt stabilitet.

Problemet var at et fremtidig sterkt Russland som ikke delte disse ideene, kunne få ledere som brukte militærmakt for å gjenopprette gammel storhet, slik vi så i Tyskland under Adolf Hitler.

Forsøk på å integrere Russland i det vestlige systemet førte ikke frem. Det største problemet var Nato-utvidelsene. Mange i Russland har ment at de fikk klare forsikringer fra vestlige politikere om at Nato ikke ville bli utvidet. Men det var bare snakk om enkeltuttalelser og aldri noen avtale.

Etter Sovjetunionens fall følte Russland at det ikke fikk den stormaktsstatusen det mente å ha krav på, samtidig som landets økonomi kollapset. Resultatet ble en antivestlig og antidemokratisk utvikling og ønske om en «sterk mann», skriver Anders Kjølberg. Bildet er fra en demonstrasjon i Barcelona.

Det var bred enighet i USA om Nato-utvidelsene. De fremmet demokrati, skapte sikkerhet for de land som ble innlemmet, og styrket i tillegg USAs og Vestens posisjon i Europa.

Russisk motstand var det ikke nødvendig å ta hensyn til, og det var lite Russland kunne gjøre, bortsett fra å protestere.

Den viktigste motstemmen var diplomaten George Kennan, som mente at utvidelsen var et skjebnesvangert feilgrep.

Den formen Nato-tilknytningen fikk, tok ikke hensyn til russiske sikkerhetsinteresser. Dette kunne være destabiliserende på lengre sikt.

Her blir den skandinaviske modellen, eller den norske modellen, som vi kaller den, med avskrekking og beroligelse, trukket frem som et alternativ.

De nye landene ønsket ikke slike begrensninger. Dette kunne i områder som grenser til Russland, virke provoserende på Russland.

Her står selvfølgelig Ukraina sentralt, men også Georgia og Finland har vært trukket frem. Det er her den «geografiske forbannelsen» slår til.

Dersom man følger det liberale prinsipp om at alle land har rett til selv å bestemme sin alliansetilknytning, kan man komme i den situasjonen at sikkerhet for ett land fører til usikkerhet for et annet. Medlemskapet blir sett på som en trussel.

Natos handlingsrom ble snevret inn

Nato-medlemskap for Georgia og Ukraina ble et aktuelt tema i 2003–2004 i forbindelse med fargerevolusjonene i de to landene.

Det ble imidlertid en pressende problemstilling først ved Nato-toppmøtet i Bucuresti i 2008. USA og Storbritannia gikk inn for medlemskap, mens en rekke europeiske land, med Tyskland og Frankrike i spissen, var skeptiske.

Det endte med en kompromissuttalelse om at de to landene «vil komme til å bli» medlemmer.

Russland reagerte svært negativt, og denne uttalelsen har snevret inn handlingsrommet for Nato.

Enkelte forskere, med Henry Kissinger i spissen, har gått inn for en «finlandisering» av Ukraina, det vil si en nøytral status som en mulig løsning på Ukrainas og Russlands sikkerhetsproblem.

Men hverken Ukraina eller Nato ønsket en slik løsning.

Finland er på sin side svært negativ til begrepet «finlandisering». Det går i likhet med Sverige inn for et tettest mulig «partnerskap» med Nato, samtidig som det åpner for muligheten for fremtidig medlemskap.

Det liberale prinsipp om at hvert enkelt land selv kan bestemme sin alliansetilknytning, har derfor skapt store sikkerhetspolitiske utfordringer.

Behov for å forstå russisk utenrikspolitikk

At den liberale verdensorden skal fremme demokrati, har også skapt sikkerhetspolitiske motsetninger på et annet område: ved at det kan legitimere regimeendring. Det var en av begrunnelsene for angrepet på Irak i 2003. Den offisielle begrunnelsen var riktignok den svært tvilsomme påstanden om at Iraks president Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen.

Langt alvorligere sett med russiske øyne var støtten til «fargerevolusjoner» i Georgia i 2003–2004 og særlig i Ukraina i 2004 og 2013–2014). Sett fra Putins synsvinkel var dette ledd i en amerikansk strategi som hadde regimeendring i Russland som endelig mål.

Det er vanskelig å la være å konkludere med at amerikansk og vestlig politikk, basert på grunntankene i den liberale verdensorden, ikke i stor nok grad har tatt hensyn til sentrale sikkerhetspolitiske problemstillinger. De har heller arbeidet for å fremme liberale verdier. Det har vært med på å skjerpe motsetningene i Europa fordi Russland har sett på denne politikken som en trussel.

Dette unnskylder ikke russernes krig og overgrep i Ukraina. Men det understreker behovet for å ta inn over seg mulige langsiktige konsekvenser av beslutninger som kan synes riktige i øyeblikket, samt å forstå russisk utenrikspolitikk.

Nå kan man bare håpe at det gamle uttrykket «veien til helvete er brolagt med gode hensikter» ikke blir relevant.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sikkerhetspolitikk