Kronikk

Angolas sterke mann gjennom 38 år måtte dø i ensomhet

  • Aslak Orre
    Aslak Orre
    Statsviter og forsker, Chr. Michelsens Institutt
Han ble sittende altfor lenge, skriver Aslak Orre om Angolas president José Eduardo dos Santos. Orre har jobbet med forskning i Angola i 20 år og befinner seg for øyeblikket i Luanda.

Men José Eduardo dos Santos var ingen blodtørstig tyrann.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

José Eduardo dos Santos døde i Barcelona 8. juli. Han var Angolas president og sterke mann i 38 år.

Som mange andre autoritære ledere før ham endte hans dager i landflyktighet. Han var 79 år, syk og gammel, forrådt av flere av sine nærmeste, forhatt av folket.

Da budskapet om dødsfallet inntraff, så folk her i Luanda ut til å fortsette som ingenting. Dette selv om 85 prosent av befolkningen ikke hadde hatt noen annen leder enn ham da han gikk av i 2017.

I perioden han satt i presidentstolen, måtte 12 norske regjeringer forholde seg til ham etter hvert som Norges engasjement økte i Angola – fra spede bistandsideer til massive oljeinvesteringer. Ved hans avgang hadde Statoil tjent inn rundt 100 milliarder kroner i landet, ifølge anslag fra Rystad Energy.

Høy gjeld

På høyden av sin makt holdt dos Santos hoff for politikere fra hele verden. Han var en afrikansk hersker formet av en internasjonal kapitalisme som oppmuntrer og muliggjør utføring av afrikanske ressurser i gigantisk skala.

I altfor mange år var Angola og Norge «perfekte partnere», slik det sto i en artikkel som det norske utenriksdepartementet lenket til på sine nettsider. Norske prinsipper om styresett og demokrati ble etter mitt syn underkommunisert for å drive business med dos Santos og hans regime. Slik var det med alle land og selskaper som siklet etter angolanske ressurser.

JES, som han ofte ble kalt, kunne ha brukt Angolas veldige naturressurser – olje, vannkraft, mineraler og jordbruksland – til å skape arbeid og velferd.

Men da han forlot presidentstolen i 2017, etter en oljeboom som ga statsinntekter på minst 468 milliarder dollar, hadde landet høyere gjeld enn bruttonasjonalprodukt. Det store flertallet levde i fattigdom, og det politiske systemet var verdenskjent for korrupsjonen.

Olje og politisk fleksibilitet

Oljerikdom, autoritær kontroll og politisk fleksibilitet ga ham en forbløffende stayerevne. Han styrte landet ut av de morderiske utrenskingene som splittet regjeringspartiet i 1977, og gjennom de påfølgende to tiårene med borgerkrig. Han nøt godt av 15 år med uvurderlig støtte fra Cuba og Sovjetunionen.

Bildet viser José Eduardo dos Santos under en velkomstseremoni i Cuba i 2014. Til venstre: Cubas daværende president Raul Castro.

Da muren falt i 1989, oppga han forsøkene på stalinistisk planøkonomi. I stedet fremmet han «primitiv akkumulasjon» – hans eufemisme for å tillate at parti-oligarkene tilranet seg fellesskapets ressurser.

I 1991 søkte han en fredsløsning med erkefienden Jonas Savimbi i opprørshæren Unita og innførte en liberal grunnlov med flerpartidemokrati. På papiret. I praksis samlet han både politisk makt og stadig mer kontroll over landets økonomi i sine egne hender.

Han brukte sitt massive etterretningsapparat – som i 2015 kostet mer enn landets helse- og utdanningsbudsjett – til å overvåke og opprettholde politisk kontroll gjennom bruk av både hardhet og nåde.

Korrupsjon og konsekvenser

Han var aldri en demokrat, selv om han var god til å forlede vestlige politikere og observatører til å tro – eller spille med – på den forutsetningen. Grunnloven han fikk laget i 2010, var som skapt for enevelde.

Men han var ingen blodtørstig tyrann. Han var fåmælt og lavmælt, og som taler var han klønete og ukarismatisk. Han ga nesten aldri intervjuer, reiste sjelden rundt i Angola og enda sjeldnere utenlands.

Han foretrakk å forbli i palasset sitt i Luanda og på keiserlig vis motta besøk der. Likevel var han overalt i 38 år: på plakater i bybildet, folks T-skjorter, i mediene og i det allestedsnærværende partiet.

Da «freden brøt ut» i 2002 etter 28 år med borgerkrig, startet tidenes lengste oljeopptur som varte helt frem til 2014. Det kunne ha blitt et vendepunkt til det bedre i angolansk historie, men slik ble det ikke. JES brukte oljerikdommen til å befeste makten rundt seg selv, familien og noen få mennesker i partiet MPLA.

Han ødslet penger i alle retninger. Slik skapte han håp for de mange, mens antatt politisk motstand effektivt ble kjøpt opp, ifølge blant annet forfatter Ricardo Soares de Oliveira. Prisen for rikdom var lojalitet til dos Santos.

José Eduardo Dos Santos og Kinas president Xi Jinping under en velkomstseremoni i Beijing i 2015.

I bytte mot klekkelige «kickbacks» (smøring) satte den politisk-økonomiske eliten i gang offentlig finansierte bygge- og industriprosjekter. Noe hadde nytteverdi, om enn av lav kvalitet.

Rundt om i hele landet finner man i dag påbegynte byggeprosjekter, titusenvis av ubrukelige monumenter over sløsingen i dos Santos’ siste år ved makten.

På et tidspunkt gjorde han riktignok kampen mot korrupsjon til en hovedsak, men det var omtrent samtidig som han ga toppstillinger til familemedlemmer.

Fallet fra makten

Fra 2012 forsøkte dos Santos å gi sine barn stadig mer fremskutte maktposisjoner i økonomien. Mest kjent er datteren Isabel dos Santos, for noen år siden kjent som «Afrikas rikeste kvinne». Forsøkte han seg på en dynastisk maktoverføring?

Da oljeprisen kollapset i 2014, mistet dos Santos mye av evnen til å kjøpe støtte, mens uredde ungdommer ledet protester som krevde hans avgang. Mens disse ble fengslet og massene i befolkningen opplevde økonomisk kollaps, konsentrerte JES stadig mer makt i familien: Statsoljeselskapet Sonangol til datteren og oljefondet hos sønnen.

Innen 2016 var han blitt så upopulær at han risikerte maktgrunnlaget til hele MPLA-eliten. Han ble tvunget til å trekke seg og utnevnte João Lourenço som sin etterfølger, som straks satte i gang med å slå beina under dos Santos-familiens politiske og økonomiske makt. Året etter måtte JES forlate landet.

Han ble sittende altfor lenge, José Eduardo dos Santos, men som en av de fengslede ungdomsaktivistene sa: «Han forlot makten på sine egne ben, det skal han ha for.»

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Angola