Brexit skulle knytte Nord-Irland nærmere resten av Storbritannia. Det stikk motsatte skjer.
De som trodde at brexit ville bli begynnelsen på oppløsningen av EU, tok veldig feil.
Vi som utgjør den eldre generasjonen, vil huske en tid der nyheter fra Nord-Irland var synonymt med gatekamper, protester, eksplosjoner, antall drepte og massearrestasjoner.
Nå er det snart et kvart århundre siden Langfredagsavtalen fikk slutt på «The Troubles». Nord-Irland forsvant lenge fra nyhetsbildet.
Når det nordøstre hjørnet av Irland nå igjen dukker opp i spaltene, er det med motsatt fortegn.
Alt som ikke fungerer i resten av Det forente kongeriket av Storbritannia og Nord-Irland, ser ut til å fungere utmerket i det lille hjørnet av Irland som fortsatt er britisk territorium. I alle fall fungerer tingene langt bedre der enn i resten av kongeriket.
«The best of both worlds»
Da Langfredagsavtalen ble inngått i 1998, var det ingen som forestilte seg brexit. Avtalen slår blant annet fast at det skal være en åpen grense mellom Nord-Irland og republikken Irland.
Dette er ikke bare en avtale mellom ulike parter på den irske øya, men en internasjonalt forpliktende avtale som også Storbritannia har underskrevet.
Enkelt sagt er Langfredagsavtalen og brexit uforenlige med hverandre.
Frem til brexit var det ikke noe problem. Både Storbritannia og Irland var med i EU og det felles hjemmemarkedet vi har i EU/EØS. Brexit endret på dette, og det var akkurat dette som skapte den klart vanskeligste nøtten under brexit-forhandlingene.
Løsningen ble kort forklart at Nord-Irland ble igjen i EU/EØS. Det ble i stedet opprettet en intern tollgrense i Storbritannia i Irskesjøen. Det er dette som er den spesielle Nord-Irland-protokollen i brexitavtalen.
Nord-Irland skulle få «The best of both worlds», som den britiske regjeringen selv beskrev det.
Det paradoksale er at de som nå er mest rasende på denne grensen, også var de ivrigste tilhengerne av brexit.
Det som har vært det største partiet for de nordirske lojalistene, eller unionistene om man vil, er Democratic Unionist Party (DUP). Det var disse som kom på vippen i det britiske parlamentet, da statsminister Theresa May skrev ut nyvalg.
DUP var glødende tilhengere av brexit.
De så for seg at brexit ville knytte Nord-Irland nærmere resten av UK og skape distanse til republikken Irland. Det er nå det stikk motsatte som skjer, og derfor blir det hele en stadig varmere potet i britisk politikk.
For Boris Johnson og hans regjering er det med økende styrke også pinlig av andre grunner.
Et utstillingsvindu for EU/EØS
De problemene som nå tårner seg opp i Storbritannia, er nærmest fraværende i Nord-Irland. Nord-Irland har ingen tomme bensinstasjoner, ingen som er redde for at julen står i fare, og det er heller ikke tomme hyller i dagligvarebutikkene.
Det er riktignok noen ting det er mangel på i Nord-Irland, og det er her man må passe seg for ikke å trekke på smilebåndet.
Det er selvfølgelig en del britiske varer det er mangel på, fordi leverandørene derfra ikke klarer å levere.
De problemene som nå tårner seg opp i Storbritannia, er nærmest fraværende i Nord-Irland
Dette erstattes med varer fra republikken Irland og fra andre land i EU/EØS, som sømløst kommer frem til butikkene og kundene. For hver dag som går, blir Nord-Irland mer og mer et utstillingsvindu for EU/EØS internt i Boris Johnsons rike.
Når Johnson ønsker å reforhandle avtalen med EU, er det for å bli kvitt denne protokollen.
Det kommer ganske enkelt ikke til å skje.
Unionister taper på alle fronter
56 prosent av velgerne i Nord-Irland stemte ikke som DUP ville ved folkeavstemningen i 2016. De stemte for at UK skulle bli i EU. Den andelen ville nok vært svært mye høyere i dag. Unionistene er i ferd med å tape på alle fronter.
På de 23 årene som har gått siden 1998, har det vokst opp en helt ny generasjon som ikke har «katolikk og irsk» eller «protestant og britisk» som sine fremste identitetsmarkører.
De er først og fremst bare nordirske.
Det er også denne gruppen i befolkningen som vokser mest. Det er nå ikke lenger sånn at de som definerer seg som «protestanter og britiske» utgjør et flertall i befolkningen. Som følge av dets egne politiske feilkalkuleringer er også partiet DUP på kort tid blitt halvert på meningsmålingene.
Til våren er det også valg i det nordirske parlamentet.
Hvem forlater unionen først?
Denne utviklingen utløser også ny aktualitet for et annet punkt i Langfredagsavtalen. Dette punktet slår fast at eventuelle endringer i Nord-Irlands konstitusjonelle fremtid, skal avgjøres av befolkningen i Nord-Irland.
Her skiller Nord-Irland seg fra Skottland. Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon må ha den britiske statsministerens tillatelse til å avholde en ny folkeavstemning om løsrivelse fra UK.
Det har Boris Johnson sin fulle rett til å si nei til, noe han også inntil videre gjør.
For Nord-Irlands del er det regulert i Langfredsagsavtalen hvordan en slik folkeavstemning eventuelt skal komme i stand. Klokken synes å tikke i favør av dem som jobber for en eller annen form for gjenforening med resten av Irland.
Slik tingene ser ut nå, er det et spørsmål om hvem som forlater den britiske unionen først. Skottland eller Nord-Irland?
Uansett hvem som blir først, kan den første komme til å utløse at den andre kommer raskt etter.
De som trodde at brexit ville bli begynnelsen på oppløsningen av EU, tok veldig feil. Oppslutningen om EU-medlemskapet er nå formidabel i de 27 resterende EU-landene, og nye land står i kø for å bli medlem.
Det er derimot mye som tyder på at brexit blir begynnelsen på oppløsningen av Det forente kongerike av Storbritannia og Nord-Irland.
