Hva lærer egentlig staten av kritikk?
Dessverre er svaret ofte noe uklart, etter min erfaring.
I åtte år, frem til årsskiftet, var jeg riksrevisor. I åtte år før den tid var jeg medlem av stortingskomiteen som behandler Riksrevisjonens rapporter. Jeg har altså hatt å gjøre med ganske mange riksrevisjonsrapporter de siste 16 årene.
Noen trekk går ofte igjen i dem. De gir grunn til refleksjon.
Riksrevisjonen kontrollerer for Stortinget hvordan regjering og statsforvaltning gjør jobben sin, for å si det enkelt. Det har revisjonen gjort i over 200 år.
Å kontrollere innebærer også å kritisere. At regjering, departementer og andre statsetater tidvis kan styre sin begeistring for kritikken, er ikke oppsiktsvekkende.
Spørsmålet er heller ikke om staten liker kritikk. Spørsmålet er: Hva lærer staten av kritikk? Dessverre er svaret ikke sjelden noe uklart, etter min erfaring.
Viktige saker for oss alle
La meg først peke på de mange reformene, særlig innen velferdsområdet.
Det handler om viktige saker for oss alle. Reformer som skal gi rettigheter, som skal være godt forberedt, som blir vedtatt av Stortinget med de beste hensikter – og som kommunene så skal innfri.
Men bare delvis settes kommunene i stand til å møte de ideelle krav som settes til dem gjennom økonomiske overføringer. I hvilken grad vedtatte rettigheter blir en realitet, avhenger i stor grad av den enkelte kommunes eget skjønn.
Stor ulikhet
Undersøkelser dokumenterer stor ulikhet fra kommune til kommune i reformsakene, uten noen geografisk forklaring. Selv ikke ankeadgang til statsforvalteren, den tidligere fylkesmannen, bidrar i særlig grad til større likebehandling.
Med andre ord: Stortingets lovfestede velferdsordninger gir ikke ubetinget de samme rettighetene til norske borgere i hele Norge.
Når Riksrevisjonen har kartlagt resultatet av slike velferdsreformer, er det ofte avdekket at selv ikke ansvarlig departement har dokumentasjon av om rettigheter er oppfylt, og om det er likebehandling av like saker.
Nytt er viktigst
Man sitter ofte igjen med det inntrykket at departementet er mer opptatt av midler til nye reformer på nye områder enn å kartlegge resultatene av de forrige.
Kanskje kunne det være noe å lære av praktiske resultater i møte med ideelle ambisjoner?
Kanskje kunne også Stortinget være mer opptatt av hvilket utbytte man får av årlige bevilgninger, enn primært å konsentrere seg om å bevilge nye milliarder?
Å stille spørsmål ved eksisterende arbeidsmåte og etablerte systemer synes i alle fall mindre interessant enn å løse utfordringer ved hjelp av nye satsinger.
Løftebrudd hvert år
Ofte har det undret meg hvor lett det er å gi politiske løfter, og hvor vanskelig de kan være å innfri – også på områder der staten styrer helt og fullt.
Helseforetakene er 100 prosent statlig eid og styrt. Ved regjeringsskiftet i 2013 ga de da nye regjeringspartiene løfte om en sterk prioritering av psykisk helse, ikke minst av psykiatritilbudet til unge.
Helseministeren formulerte en «gyllen regel», en melding om at helseforetakene skulle bruke bevilgningene sine slik at psykiatrien hvert år skulle øke mer enn somatikken.
Dette skulle man tro var mulig innenfor en statlig styrt og eid sektor. Men nei. Riksrevisjonens rapportering har dokumentert at dette valgløftet ikke ble overholdt ett eneste år i tiden som fulgte – selv ikke i fjor.
Dyrt, forsinket og kontrollsvikt
En gjenganger i revisjonsrapportene er store forsinkelser i levering av forsvarsmateriell og IT-investeringer. Her er også budsjettoverskridelsene store.
De ansvarlige har mange og detaljerte forklaringer. Men vurdert i ettertid har trolig ambisjonsnivået vært for høyt: Fremfor «hyllevare» levert i tide får fageksperter godkjent anskaffelser som er rene utviklingsprosjekter. Da er det ikke rart det kan bli både dyrt og vesentlig forsinket.
I enkelte departementer er det også funnet svikt i oppfølging av tilskudd som er gitt til ulike private eller halvoffentlige organisasjoner.
Vedkommende departement er pålagt å rapportere til Stortinget om hensikten med tilskuddet og forsvarlig oppfølging. Men dersom slik oppfølging skal være meningsfull, krever det mer substansiell rapportering.
Flere ganger har Riksrevisjonen kritisert UD for mangelfull rapportering om resultater av bistand til utviklingsprosjekter i u-land.
Det kan dreie seg om milliardbeløp.
Man kan også spørre seg om hvorfor ikke Stortinget har etterspurt mer konkret rapportering om disse overføringene.
Regler uten betydning?
Nok en kjenning fra flere revisjonsrapporter er statlige etaters brudd på regelverk.
Det kan for eksempel gjelde kravet til bruk av anbud ved innkjøp av varer eller tjenester. Regelen er der for å sikre effektiv bruk av skattepenger og for å unngå kameraderi ved tjenestekjøp. Uviktig er den altså ikke.
Andre regler som handler om tilliten til det offentlige, gjelder beskyttelse av personopplysninger. Det er gitt klare bestemmelser om at statlige dataregistre skal ha tilgangssikkerhet, slik at ikke uvedkommende kan snoke etter opplysninger som skal være beskyttet.
Utallige ganger har Riksrevisjonen dokumentert og kritisert slike mangler. Fagdepartementers innsats er ikke imponerende. I sin konsekvens truer det den enkelte borgers rettssikkerhet, intet mindre.
Suksesshistorier også, men ...
Det skal sies: Innen staten finnes også suksesshistorier om IT-prosjekter som er gjennomført på tid og budsjett, og som virker til beste for fellesskapet.
Spørsmålet er imidlertid hvorfor så mange store og mindre offentlige dataprosjekter startes opp uten at det synes å være hentet nevneverdig læring fra de vellykkede. Det gjelder så vel planlegging som tett oppfølging fra departement eller direktorat – noen av de viktigste suksessfaktorene for slike prosjekter.
Mitt inntrykk er at det ofte rår en motvilje mot erfaringsoverføring fra ett departement og fagområde til et annet.
Motviljen synes å være sterkest på toppene. Blant ansatte på de fleste fagområder virker det lettere å få til læring og erfaringsutveksling. Trolig er det også et godt alternativ til for omfattende konsulentbruk.
Tillit må aktivt vedlikeholdes
Det norske samfunnet i stor grad preget av tillit til staten.
Tilliten må imidlertid aktivt vedlikeholdes i et samfunn med stadig økende krav til åpenhet og effektiv betjening av borgerne.
Selvsagt kan det skje feil. Men det er viktig med systematisk kontroll og læring for ikke å danne dårlige offentlige vaner.
Jeg har mer enn en mistanke om at Riksrevisjonen fortsatt vil ha et og annet å jobbe med i årene som kommer.
