Hvilken krise står vi i?

  • Jørgen Skavlan
    Jørgen Skavlan
    Spesialist i allmennmedisin

Hold ut litt til, sier helseministeren. Hjelpen er visstnok på vei.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

(teksten skal leses fort, nærmest uten å puste)

klokken er 08 – på nyhetene ber helseminister ingvild kjerkol fastlegene om å holde ut litt til – hjelp er visstnok på vei – på kontoret knatrer det allerede i kaffetrakter og servere - datasystemet starter opp samtidig som jeg skifter til hvitt og prøver å innstille hodet på en ny økt - skrivebordet stilles i riktig høyde, musen prøvekjøres, skjermen flimrer og introduserer noen av dagens oppgaver - ryggen min påminner meg stadig om at pattedyr ofte dør etter at de har formert seg - dagens første pasient, johansen, lar meg heller ikke denne morgenen fundere lenge over slikt - i det jeg stikker hodet ut av døren, sitter han klar med liste i hånden, peker irritert på klokken sin og ser spørrende på meg - han hadde jo avgang klokken 08, og klokken er 08.06, og i hans verden står vi åpenbart fortsatt bare på rullebanen - et lite nikk med hodet fra meg, og han skjønner at det er klart for avgang – før jeg får lukket døren, ser jeg astrid med tvillingene på tre år som skulle komme innom hvis feberen ikke gav seg – det hadde den åpenbart ikke - kaffen min er i ferd med å bli lunken i det jeg snur meg mot johansen - «hva bringer deg hit i dag?» spør jeg - «du ba meg komme!» svarer han - «herregud!» tenker jeg - telefonen ringer - «du må ta denne», sier legesekretæren min - «fredvik vil ikke ta medisinene sine, og kona er på hysteriets rand, hjemmetjenesten har ikke kommet, og hun vil at du må ordne opp med gamle fredvik som for øvrig fortsatt tror at kona er naboen» - i øyekroken ser jeg at det på skjermen allerede ligger 12 anmodninger om å ringe pasienter, 10 resepter på vent, og nav skal ha svar på om pettersen faktisk fortsatt er sykemeldt? - hjemmetjenesten også ha fatt på meg – de har visst prøvd i flere dager, og de fleste beskjedene har vært merket «haster» - johansen har endelig landet og er på vei ut til det virkelige liv med en MR-rekvisisjon, noe han strengt tatt ikke trenger, men som han får for i det hele tatt å få mannen ut - der møter han søte fru janvik - hun har egentlig time klokken 08.20, men liker å stå klar ved døren, sånn i tilfelle jeg skulle prøve å stikke av – hun haster inn på kontoret som om hun slippes inn i varmen, rett fra arktisk kulde - da ser jeg jonna og jeanette sitte ved siden av hverandre på gangen - hun oppløst i tårer - han peker bare på kjæresten og sier lydløst med munnen mot meg «har du tid?» - jeg viser frem en hånd med fem fingre og sier like lydløst tilbake «gi meg fem» - «ring med én gang, krise hos ramlets» kommer opp som nok en elektronisk hastebeskjed - nå er det fru janvik som får fem fingre mens jeg roper inn i høreapparatet hennes: «må bare ta denne telefonen» - jeg slår nummeret til ramlets – fru janvik enser uansett intet da hun er midt i prosessen med å ta av seg alle klærne inkludert ullstillongs - ramlet rakk visst ikke flyet til malaga og må umiddelbart ha en erklæring, og kan jeg også skrive en til didrik som ikke kom seg på skolen forrige tirsdag - må ha dette i dag - «krisen» hos ramlets fremstår som provoserende banal med en nå halvnaken fru janvik inne på kontoret, i det kenneth akkurat da velger å rive opp døren for nokså aggressivt å rope «hvorfor i hælvete får jeg ikke de tablettene jeg vil ha?» - jeg setter øynene mine i hans store pupiller, peker mot døren og sier høyt «ut!» for så å måtte forte meg å stoppe fru janvik som trodde at utbruddet gjaldt henne og derfor pliktskyldigst var på vei ut i kulden igjen med klærne i en bylt under armen - apoteket ringer og må ha en oppdatering på to medisiner som er utgått - da vil ikke datasystemet godta refusjonskodene - systemet må skrus av og på igjen for å få godkjent blåresept – kodene til ny oppstart har jeg nå glemt – biologien, tenker jeg – på kirurgien ligger perskaar som hadde falt kvelden før og som nå var avlevert av en nevø på en benk hos oss – «hoften din er åpenbart rett av», sier jeg til ham mens jeg vrir og tester hoften, og han jamrer seg - ringer så sykehuset for å få tak i en ortoped - «du har ringt sykehuset, for english press 9, vi har mange som ringer, og vil svare deg så fort vi kan» - elektronisk vivaldi skal gjøre ventetiden kortere, det gjør den ikke - kaffekoppen min er ikke tom, men kald – astrid og tvillingene lurer på om det snart er deres tur, sier sekretæren på callingen mens jonna da stikker hodet inn og sier at han bare på jobb, og hva med jeanette? - med en hånd holder jeg nå røret og snakker med en 28-årig overlege i ortopedi som lurer på om jeg faktisk er helt sikker på at det er et brudd, mens jeg vifter jonna ut til tonene av jeanettes mobiltelfon som nå ringer insisterende i falsett og viser samtidig fem fingre gjennom den halvåpne døren til astrid med de febersyke tvillingene - «hu har mista jobben og må få en sjukmelding», prøver jonna seg med, mens jeg vifter om mulig enda mer intenst – da går alarmen på pc-en - «alarm hos dr. lie», blinker det på skjermen - alt slippes, og jeg småløper til kollega lies kontor nede i gangen – han har sølt en full kopp kald kaffe over tastaturet - han er på gråten, men sier han skal overleve litt til, slik helseministeren har bedt ham om - klokken er blitt 09 – dagen er så vidt begynt – kavaleriet skal visst være på vei – jeg er usikker på om de rekker frem i tide ...

Red.anm. Pasientene i teksten er fiktive. Eksemplene bygger på Skavlans 40 år lange erfaring som lege.